Rammeverket krever at alle foretakene organiseres på en slik måte at hele eller deler av virksomheten enkelt lar seg avvikle. Dette skal bidra til å redusere nødvendigheten av offentlig "bail-out" av banker i krisesituasjoner. Sentralt i direktivet er at det ikke er skattebetalere, men bankens investorer som skal bære eventuelle tap ved avvikling. Det åpnes derfor for såkalt "bail-in" av bankens gjeld, hvilket innebærer at usikrede kreditorer kan bli utsatt for nedskrivning av gjeld og konvertering av gjeld til egenkapital. Innskudd som dekkes av innskuddsgarantiordninger, og beløp som overstiger garantibeløpet, skal normalt skjermes fra tap.

Det stilles også krav til opprettelse av nasjonale finansieringsordninger, finansiert av foretak med hovedsete i hjemlandet. Finansieringsordningen skal blant annet benyttes av krisehåndteringsmyndighetene til å dekke kostnader knyttet til bruken av tiltakene som etableres ved direktivet, og til på nærmere bestemte vilkår stille garantier, yte lån eller foreta oppkjøp.

Krisehåndtering av foretak med grensekryssende virksomhet skal etter direktivforslaget håndteres og koordineres av krisehåndteringsmyndigheten i foretakets hjemland. Det skal opprettes kriseutvalg (resolution colleges) for grensekryssende foretak, hvor blant annet berørte krisehåndteringsmyndigheter, de berørte medlemsstatenes ansvarlige departement, sentralbanker og Den europeiske banktilsynsmyndigheten (European Banking Authority - EBA) er representert. EBA skal ikke ha stemmerettigheter i slike avviklingskollegier.

Direktivet innebærer også en adgang for finansinstitusjoner til å inngå ex ante avtaler om konsernintern støtte som skal bidra til å fremme finansiell stabilitet på konsernnivå. Dette begrenser vertslands muligheter for å hindre overføring av midler fra datterselskaper til morselskap i hjemland.

Direktivet ble innført med virkning fra 1. januar 2015. Bail-in ble først gjort gjeldende fra 1. januar 2016. EU-kommisjonen har vedtatt en rekke tekniske standarder med hjemmel i BRRD. EBA har dessuten vedtatt en rekke veiledninger til bestemmelser i direktivet.

Rettslige konsekvenser
Endringer i bl.a. finansforetaksloven som gjennomfører krisehåndteringsdirektivet ble vedtatt av Stortinget 23. mars 2018 og trådte i kraft 1. januar 2019. Lovendringene bygget på Prop. 159 L (2016-2017) og NOU 2016:23 fra Banklovkommisjonen.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Direktivet gjelder banker, kredittforetak, visse verdipapirforetak og finanskonsern hvor slike foretak inngår, samt finansieringsforetak som inngår i finanskonsern. Andre finansforetak, som forsikrings- og pensjonsforetak, blir ikke berørt. De nye reglene vil, sammen med regler i utfyllende nivå 2-rettsakter, gi vesentlig mer omfattende og kompliserte krav til beredskap og krisehåndtering enn det som følger av gjeldende rett. Etterlevelse av kravene vil innebære økte økonomiske og administrative byrder for foretakene og det offentlige, men vil samtidig gi redusert risiko for økonomiske problemer i enkeltforetak og i finanssystemet generelt. Det kan over tid spare norsk økonomi og det offentlige for store kostnader. Det vises til nærmere omtale av konsekvensene i Prop. 159 L (2016-2017) kapittel 12.

Vurdering
Direktivet er EØS-relevant og akseptabelt. Det er behov for EØS-tilpasninger når det gjelder dato for ikrafttredelse og tidspunkt for overgangsordninger. Det er også behov for EØS-tilpasninger ettersom EBA er gitt vedtakskompetanse i EU-pilaren. For EFTA-landene skal tilsvarende kompetanse ligge hos EFTAs overvåkingsorgan.

Andre opplysninger
Felles rammeverk for finanssektoren i det indre marked

Krisehåndteringsdirektivet, kapitalkravsforordningen og -direktivet (CRR/CRD IV) og det reviderte innskuddsgarantidirektivet er de sentrale rettsaktene i EUs felles rammeverk for banksektoren i det indre marked.

Hjemmel og endring av gjeldende EU-lovgivning

Direktivet har hjemmel i Traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) artikkel 114. EBAs rolle som overordnet tilsynsorgan og meglerinstans har hjemmel i forordning (EU) nr. 1093/2010. Innføring av krisehåndteringsdirektivet krever revisjon av en rekke andre direktiver: direktiv 2001/24/EF gjøres gjeldende også for verdipapirforetak, direktiv 2002/47/EF om finansiell sikkerhetsstillelse i bankkonsern tilpasses krisesituasjoner, direktiv 2004/25/EF endres slik at kjøp av eiendeler i forbindelse med avvikling av en kriserammet bank unntas tilbudsplikt. Direktiv 2005/56/EF revideres for å håndtere kriseløsning på tvers av landegrenser, direktiv 2007/36/EF endres slik at krav til innkallingsperiode for ekstraordinær generalforsamling ifm kapitalutvidelser i børsnoterte selskaper reduseres i krisesituasjoner og direktiv 2011/35/EU tilpasses tilsvarende. Direktivet medfører også endringer i direktiv 77/91/EØF, direktiv 82/891/EØF og forordning (EU) nr. 648/2012.

Gjeldende lovgivning og konsekvenser for Norge

Selv om noen av temaene i direktivet er dekket av finansforetaksloven kapittel 21, vil gjennomføring av direktivet i norsk rett vil kreve endringer i norsk lovgivning. Det foreligger for eksempel per i dag ikke konkrete krav til utarbeidelse av beredskapsplaner for finansforetak i det norske regelverket. Videre vil forslagene om brobank og bail-in innebære utvidelser av det norske krisehåndteringssystemet, og reglene i direktivet er mer detaljerte og omfattende enn dagens norske lovgivning. Direktivet innebærer også at det må utpekes en egen krisehåndteringsmyndighet.

Banklovkommisjonen har i NOU 2016: 23 utredet utkast til lovregler som gjennomfører forventede EØS-regler som svarer til krisehåndteringsdirektivet i norsk rett. Departementet fremmet forslag til lovregler basert på utkastet i Prop 159 L (2016-2017). Proposisjonen er til behandling i Stortinget.

--

Se nærmere omtale av direktivet i Finansmarkedsmeldingen 2015 kapittel 4.3.

Status
Direktivet ble tatt inn i EØS-avtalen i februar 2018, men EØS-komitebeslutningen vil ikke tre i kraft før EFTA-landene har opphevet det konstitusjonelle forbeholdet.