Utprøvingsforordningen: klinisk utprøving av legemidler for mennesker
Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 536/2014 av 16. april 2014 om kliniske utprøvinger av legemidler for mennesker og oppheving av direktiv 2001/20/EF
Regulation (EU) No 536/2014 of the European Parliament and of the Council of 16 April 2014 on clinical trials on medicinal products for human use, and repealing Directive 2001/20/EC
Norsk forskrift kunngjort 18.1.2017
Nærmere omtale
BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 13.2.2017)
Sammendrag av innhold
Gjennom klinisk utprøvning undersøkes sikkerheten og effekten av nye og/eller gamle legemidler. Resultatene benyttes blant annet som dokumentasjon i søknad om markedsføringstillatelse (MT) for legemidler. Farmasøytisk industri står bak de fleste kliniske utprøvninger. Deltakelse i klinisk utprøvning skjer på frivillig basis og kan gi pasienten adgang til ny og innovativ behandling.
I EØS er kliniske utprøvninger av legemidler til mennesker regulert av direktivene 2001/20 og 2005/28 med tilhørende retningslinjer. I Norge er direktivene implementert ved forskrift 30. oktober 2009 nr. 1321 om klinisk utprøvning av legemidler til mennesker.
Gjeldende regulering har blitt kritisert, både av industri, forskere og pasienter. Det er gitt uttrykk for at kravene som regelverket stiller er uforholdsmessig tyngende. Fra 2007 til 2011 har antallet søknader om kliniske utprøvninger i EU falt med 25 % og kostnadene for å kunne gjennomføre en klinisk utprøvning har økt vesentlig. Forsinkelsene med å få satt i gang utprøvningene har dessuten økt med 90 % (152 dager).
Nytt regelverk er gitt som en forordning. Forordningen har nye regler om kliniske utprøvninger av legemidler til behandling av sjeldne sykdommer (orphan drugs), samt alvorlige sykdommer. Forordningen inneholder videre bestemmelser om blant annet følgende:
(1) Legemiddelmyndighetene i EØS skal samarbeide om godkjenning av kliniske utprøvninger. Når en klinisk utprøvning er søkt godkjent i flere land, utpekes en reporting member state (RMS). Denne har et særlig ansvar for saksbehandlingen av søknaden. Samarbeidetvil gjøre det lettere å få søkt og gjennomført multinasjonale kliniske studier.
(2) Forordningen inneholder mer detaljert regulering av søknads-, godkjennings- og endringsprosessene enn det som er tilfellet etter dagens regelverk. Blant annet gjelder en rekke tidsfrister, først og fremst for legemiddelmyndigheten, men også for søker, som skal sikre en raskere behandling av søknadene.
(3) Forordningen gir concerned member state (CMS) grunnlag for å nekte godkjenning av studien, dersom man er uenig med RMS og har en kvalifisert begrunnelse for det, eller hvis den nasjonale etiske komiteen har innvendinger mot godkjenning av studien. CMS gis også mulighet for å uttrykke synspunkter ovenfor RMS.
(4) Forordningen definerer en ny type klinisk utprøvning, såkalt low-intervention-clinical-trial (LICT), som på noen punkter er underlagt noe mindre omfattende krav enn andre utprøvninger. Et av vilkårene for at utprøvningen skal kunne være LICT er at legemidlene som inngår i studien har MT. Dersom bruken av legemidlet ikke er i samsvar med MT, kan legemidlet likevel benyttes i LICT, dersom det foreligger publisert vitenskapelig dokumentasjon vedrørende legemidlets sikkerhet og effekt i et av medlemslandene. Kravene er dermed tilpasset den risikoen pasientene utsettes for. Normalt vil det være slik at risikoen for pasientene i en klinisk utprøvning vil være mindre om utprøvningen gjelder en sammenligning av godkjente legemidler enn om den gjelder et nytt legemiddel.
(5) Som tidligere regulerer forordningen pasientens rettigheter i forkant av og under deltakelse i klinisk utprøvning, og inneholder detaljert regulering av blant annet hvilken informasjon pasienten skal ha, samt kravene til samtykke.
(6) Det innføres regulering av klinisk utprøvninger i nødssituasjoner.
(7) Det europeiske legemiddelkontoret (EMA) skal etablere en database beregnet på rapportering av bivirkninger, og en regulering av hvordan og innen hvilke frister rapporteringen skal skje.
(8) Kommisjonen gis hjemmel til å fastsette detaljerte retningslinjer på linje med retningslinjene for good manufacturing practice (GMP), som skal gjelde for tilvirkning og import av legemidler til bruk i utprøvningen.
(9) Det er fastsatt regler for såkalt hovedsponsor, i utprøvninger der det benyttes flere sponsorer.
(10) Medlemslandene kan velge å frafalle kravet om juridisk representant for utprøvninger som skjer på deres territorium, dersom det i stedet finnes en kontaktperson i Unionen.
(11) Forordningen stiller krav om offentlighet som blant annet innebærer at studier med negativt resultat skal offentliggjøres. Dette vil kunne bidra til å unngå gjentakelse av allerede gjennomførte studier. Offentlighet bidrar også til å gjøre pasienter oppmerksomme på studier som de eventuelt kan delta i. Oversikt over alle pågående studier publiseres i dag i et offisielt EU-register. I henhold til forordningen skal informasjon om rekruttering til en studie fortsatt pågår, fremgå av oversikten. Det er videre fastsatt at data i en rapport etter en klinisk utprøvning i utgangspunktet skal anses for å være offentlig informasjon (med unntak av opplysninger om personlige forhold) etter at a) MT for produktet er utstedt, b) prosedyren for utstedelse av MT er avsluttet, eller c) MT-søknaden er trukket. I tillegg er det fastsatt regler om åpenhet under selve utprøvningen.
(12) Forordningen gir EU-kommisjonen adgang til å føre tilsyn i de enkelte land. I de tilfellene der medlemslandene utfører tilsyn i EØS-området eller i tredjeland, skal EMA koordinere disse for å forhindre dobbeltarbeid.
(13) Forordningen regulerer innføring av en EU-portal hvor søknader om kliniske utprøvninger og annet kommuniseres. Søknadsprosedyren forenkles ved at søker sender inn én søknad via den nevnte EU-portalen, og ikke lenger må sende søknad til hver aktuell medlemsstat. Innbyggerne i EU skal kunne hente informasjon om legemidler fra den nevnte EU-portalen.
(14) Forordningen regulerer opprettelse av Clinical Trials Coordination and Advisory Group (CTAG), bestående av representanter fra legemiddelmyndighetene i de ulike landene. Gruppen skal ha som oppgave å bidra til god informasjonsfly mellom landene og bistå Kommisjonen med å få til det samarbeidet mellom landene som forordningen legger opp til.
(15) Organiseringen og involveringen av etisk komité fastsettes nasjonalt. Det legges imidlertid vekt på at vurderingen som hver enkelt medlemsstat skal av avgi, skal være et samlet svar fra alle involverte aktører, og at det dette skal avgis til samme tid. Dette er ikke et krav i Norge i dag, og vil kreve et utstrakt samarbeid mellom etikkomitéene og Legemiddelverket, og eventuelt andre aktører som skal uttale seg.
(16) Hvert medlemsland skal utpeke et kontaktpunkt som skal legge til rette for arbeidet i godkjenningsprosedyren. Dette kontaktpunktet skal formidles til Kommisjonen.
(17) Forordningen opphever direktiv 2001/20.
Merknader
Hjemmel i EU-traktaten er artikkel 114 og 168(4).
Kliniske utprøvninger av legemidler til mennesker reguleres i Norge av lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v. (legemiddelloven) og forskrift 30. oktober 2009 om klinisk utprøvning av legemidler til mennesker. Vedtakelse av forslaget til forordning og implementering av denne i norsk rett vil føre til at det norske regelverket må endres. Implementeringen av forordningen i norsk rett vil skje ved henvisning, og dagens bestemmelser i forskriften må oppheves.
Forordningen får konsekvenser for legemiddelindustrien, helseforetakene, akademia, Statens legemiddelverk og de etiske komiteene. Årsaken til dette er blant annet at forordningen legger opp til kortere saksbehandlingsfrister - både for søker og myndighet. Det skal også avgis et samlet svar samtidig fra de involverte som har vurdert saken. I saker hvor flere land er involvert skal landene dessuten samarbeide om utredningen av søknaden og ett land får ansvaret som utreder. Videre skal all kommunikasjon skal skje gjennom en ny EU-portal.
Forordningen innebærer et mer omfattende og detaljert regelverk på området for kliniske utprøvninger av legemidler til mennesker enn det som er tilfellet med gjeldende direktiver (2001/20 og 2005/28). Regelverket er utfordrende blant annet fordi det foreslås korte saksbehandlingsfrister, saksbehandlingen i hvert enkelt medlemsland krever mer samarbeid mellom de involverte aktørene, og det er søker som i hovedprinsippet skal velge "reporting member state". Her kan det bli en skjevfordeling av arbeidet.
Siden all kommunikasjon i disse sakene er lagt opp til at skal gå gjennom en ny EU-portal, er det viktig at denne blir designet og driftet på en brukervennlig måte.
På grunn av de budsjettmessige konsekvensene, plasseres rettsakten i gruppe 1
Vurdering
Rettsakten vurderes som EØS-relevant og akseptabel.
Status
Forordningen ble innlemmet i EØS-avtalen 25. september 2015, med frist for gjennomførings i norsk rett 1. august 2016. Forskriftsendringene ble vedtatt 12. januar 2017, men trer ikke i kraft før tidligst seks måneder etter at EUs database er etablert. Dette følger av forordningens art. art. 99, jf. art. 82(3).
Sammendrag av innhold
Gjennom klinisk utprøvning undersøkes sikkerheten og effekten av nye og/eller gamle legemidler. Resultatene benyttes blant annet som dokumentasjon i søknad om markedsføringstillatelse (MT) for legemidler. Farmasøytisk industri står bak de fleste kliniske utprøvninger. Deltakelse i klinisk utprøvning skjer på frivillig basis og kan gi pasienten adgang til ny og innovativ behandling.
I EØS er kliniske utprøvninger av legemidler til mennesker regulert av direktivene 2001/20 og 2005/28 med tilhørende retningslinjer. I Norge er direktivene implementert ved forskrift 30. oktober 2009 nr. 1321 om klinisk utprøvning av legemidler til mennesker.
Gjeldende regulering har blitt kritisert, både av industri, forskere og pasienter. Det er gitt uttrykk for at kravene som regelverket stiller er uforholdsmessig tyngende. Fra 2007 til 2011 har antallet søknader om kliniske utprøvninger i EU falt med 25 % og kostnadene for å kunne gjennomføre en klinisk utprøvning har økt vesentlig. Forsinkelsene med å få satt i gang utprøvningene har dessuten økt med 90 % (152 dager).
Nytt regelverk er gitt som en forordning. Forordningen har nye regler om kliniske utprøvninger av legemidler til behandling av sjeldne sykdommer (orphan drugs), samt alvorlige sykdommer. Forordningen inneholder videre bestemmelser om blant annet følgende:
(1) Legemiddelmyndighetene i EØS skal samarbeide om godkjenning av kliniske utprøvninger. Når en klinisk utprøvning er søkt godkjent i flere land, utpekes en reporting member state (RMS). Denne har et særlig ansvar for saksbehandlingen av søknaden. Samarbeidetvil gjøre det lettere å få søkt og gjennomført multinasjonale kliniske studier.
(2) Forordningen inneholder mer detaljert regulering av søknads-, godkjennings- og endringsprosessene enn det som er tilfellet etter dagens regelverk. Blant annet gjelder en rekke tidsfrister, først og fremst for legemiddelmyndigheten, men også for søker, som skal sikre en raskere behandling av søknadene.
(3) Forordningen gir concerned member state (CMS) grunnlag for å nekte godkjenning av studien, dersom man er uenig med RMS og har en kvalifisert begrunnelse for det, eller hvis den nasjonale etiske komiteen har innvendinger mot godkjenning av studien. CMS gis også mulighet for å uttrykke synspunkter ovenfor RMS.
(4) Forordningen definerer en ny type klinisk utprøvning, såkalt low-intervention-clinical-trial (LICT), som på noen punkter er underlagt noe mindre omfattende krav enn andre utprøvninger. Et av vilkårene for at utprøvningen skal kunne være LICT er at legemidlene som inngår i studien har MT. Dersom bruken av legemidlet ikke er i samsvar med MT, kan legemidlet likevel benyttes i LICT, dersom det foreligger publisert vitenskapelig dokumentasjon vedrørende legemidlets sikkerhet og effekt i et av medlemslandene. Kravene er dermed tilpasset den risikoen pasientene utsettes for. Normalt vil det være slik at risikoen for pasientene i en klinisk utprøvning vil være mindre om utprøvningen gjelder en sammenligning av godkjente legemidler enn om den gjelder et nytt legemiddel.
(5) Som tidligere regulerer forordningen pasientens rettigheter i forkant av og under deltakelse i klinisk utprøvning, og inneholder detaljert regulering av blant annet hvilken informasjon pasienten skal ha, samt kravene til samtykke.
(6) Det innføres regulering av klinisk utprøvninger i nødssituasjoner.
(7) Det europeiske legemiddelkontoret (EMA) skal etablere en database beregnet på rapportering av bivirkninger, og en regulering av hvordan og innen hvilke frister rapporteringen skal skje.
(8) Kommisjonen gis hjemmel til å fastsette detaljerte retningslinjer på linje med retningslinjene for good manufacturing practice (GMP), som skal gjelde for tilvirkning og import av legemidler til bruk i utprøvningen.
(9) Det er fastsatt regler for såkalt hovedsponsor, i utprøvninger der det benyttes flere sponsorer.
(10) Medlemslandene kan velge å frafalle kravet om juridisk representant for utprøvninger som skjer på deres territorium, dersom det i stedet finnes en kontaktperson i Unionen.
(11) Forordningen stiller krav om offentlighet som blant annet innebærer at studier med negativt resultat skal offentliggjøres. Dette vil kunne bidra til å unngå gjentakelse av allerede gjennomførte studier. Offentlighet bidrar også til å gjøre pasienter oppmerksomme på studier som de eventuelt kan delta i. Oversikt over alle pågående studier publiseres i dag i et offisielt EU-register. I henhold til forordningen skal informasjon om rekruttering til en studie fortsatt pågår, fremgå av oversikten. Det er videre fastsatt at data i en rapport etter en klinisk utprøvning i utgangspunktet skal anses for å være offentlig informasjon (med unntak av opplysninger om personlige forhold) etter at a) MT for produktet er utstedt, b) prosedyren for utstedelse av MT er avsluttet, eller c) MT-søknaden er trukket. I tillegg er det fastsatt regler om åpenhet under selve utprøvningen.
(12) Forordningen gir EU-kommisjonen adgang til å føre tilsyn i de enkelte land. I de tilfellene der medlemslandene utfører tilsyn i EØS-området eller i tredjeland, skal EMA koordinere disse for å forhindre dobbeltarbeid.
(13) Forordningen regulerer innføring av en EU-portal hvor søknader om kliniske utprøvninger og annet kommuniseres. Søknadsprosedyren forenkles ved at søker sender inn én søknad via den nevnte EU-portalen, og ikke lenger må sende søknad til hver aktuell medlemsstat. Innbyggerne i EU skal kunne hente informasjon om legemidler fra den nevnte EU-portalen.
(14) Forordningen regulerer opprettelse av Clinical Trials Coordination and Advisory Group (CTAG), bestående av representanter fra legemiddelmyndighetene i de ulike landene. Gruppen skal ha som oppgave å bidra til god informasjonsfly mellom landene og bistå Kommisjonen med å få til det samarbeidet mellom landene som forordningen legger opp til.
(15) Organiseringen og involveringen av etisk komité fastsettes nasjonalt. Det legges imidlertid vekt på at vurderingen som hver enkelt medlemsstat skal av avgi, skal være et samlet svar fra alle involverte aktører, og at det dette skal avgis til samme tid. Dette er ikke et krav i Norge i dag, og vil kreve et utstrakt samarbeid mellom etikkomitéene og Legemiddelverket, og eventuelt andre aktører som skal uttale seg.
(16) Hvert medlemsland skal utpeke et kontaktpunkt som skal legge til rette for arbeidet i godkjenningsprosedyren. Dette kontaktpunktet skal formidles til Kommisjonen.
(17) Forordningen opphever direktiv 2001/20.
Merknader
Hjemmel i EU-traktaten er artikkel 114 og 168(4).
Kliniske utprøvninger av legemidler til mennesker reguleres i Norge av lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v. (legemiddelloven) og forskrift 30. oktober 2009 om klinisk utprøvning av legemidler til mennesker. Vedtakelse av forslaget til forordning og implementering av denne i norsk rett vil føre til at det norske regelverket må endres. Implementeringen av forordningen i norsk rett vil skje ved henvisning, og dagens bestemmelser i forskriften må oppheves.
Forordningen får konsekvenser for legemiddelindustrien, helseforetakene, akademia, Statens legemiddelverk og de etiske komiteene. Årsaken til dette er blant annet at forordningen legger opp til kortere saksbehandlingsfrister - både for søker og myndighet. Det skal også avgis et samlet svar samtidig fra de involverte som har vurdert saken. I saker hvor flere land er involvert skal landene dessuten samarbeide om utredningen av søknaden og ett land får ansvaret som utreder. Videre skal all kommunikasjon skal skje gjennom en ny EU-portal.
Forordningen innebærer et mer omfattende og detaljert regelverk på området for kliniske utprøvninger av legemidler til mennesker enn det som er tilfellet med gjeldende direktiver (2001/20 og 2005/28). Regelverket er utfordrende blant annet fordi det foreslås korte saksbehandlingsfrister, saksbehandlingen i hvert enkelt medlemsland krever mer samarbeid mellom de involverte aktørene, og det er søker som i hovedprinsippet skal velge "reporting member state". Her kan det bli en skjevfordeling av arbeidet.
Siden all kommunikasjon i disse sakene er lagt opp til at skal gå gjennom en ny EU-portal, er det viktig at denne blir designet og driftet på en brukervennlig måte.
På grunn av de budsjettmessige konsekvensene, plasseres rettsakten i gruppe 1
Vurdering
Rettsakten vurderes som EØS-relevant og akseptabel.
Status
Forordningen ble innlemmet i EØS-avtalen 25. september 2015, med frist for gjennomførings i norsk rett 1. august 2016. Forskriftsendringene ble vedtatt 12. januar 2017, men trer ikke i kraft før tidligst seks måneder etter at EUs database er etablert. Dette følger av forordningens art. art. 99, jf. art. 82(3).