Historisk sett har mobiltelefoner og andre små elektroniske bærbare enheter kun vært kompatible med spesifikke ladere. Dette har skapt ulemper for forbrukerne og for miljøet gjennom en unødvendig stor mengde elektronisk avfall. En avtale mellom EU-kommisjonen og de store mobiltelefonprodusentene fra 2009 har bidratt til å redusere antallet ladeløsninger på markedet. Man har imidlertid ikke oppnådd full harmonisering og Kommisjonen har gjennom en utredning sett på mulige løsninger for å sette krav til en felles ladeløsning. Utredningsprosessen ble avsluttet i desember 2019 og Kommisjonen publiserte i den forbindelse en rapport med funn og videre anbefalinger https://op.europa.eu/en/web/eu-law-and-publications/publication-detail/-....

Merknader
Hovedrettsakten, direktiv 2014/53/EU er hjemlet i traktatens artikkel 100 a.

Rettslige konsekvenser
Direktiv 2014/53/EU er gjennomført i norsk rett ved forskrift 15. april 2016 nr. 377 om EØS-krav til radioutstyr. Endring av direktivet vil gjennomføres ved endringer i nevnte forskrift.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Gjennomføring av en eventuell rettsakt anses ikke å ha økonomiske og/eller administrative konsekvenser for offentlige myndigheter utover den nevnte forskriftsendringen. Rettsakten innebærer plikter for produsenter og andre markedsaktører som tilgjengeliggjør ladere, mobiltelefoner og annet radioutstyr som dekkes av forslaget til ny regulering på markedet i EØS, og vil innebære økte kostnader for produsenter. Utredningen fra Kommisjonen viser imidlertid at mange produsenter allerede tilbyr sitt utstyr med USB-C port for lading.

Sakkyndige instansers merknader
Forslaget er under vurdering i spesialutvalget for kommunikasjoner, der berørte departement er representert.

Forslaget er under vurdering i EØS EFTA-landene.

Status
Initiativet til regulering er behandlet i Radio Equipment Expert Group (RED EG) hvor Nasjonal kommunikasjonsmyndighet deltar. Forslag til rettsakt ble lagt frem av Kommisjonen 23. september med høringsfrist 18. november. Forslaget vil deretter bli behandlet i Rådet og Parlamentet gjennom normal beslutningsprosedyre som krever at begge parter kommer til enighet før rettsakten kan vedtas. Etter enighet legges det opp til 24 måneders overgangsperiode før reglene tar til å virke.