Det tildeles ikke kvoter vederlagsfritt for å dekke utslipp fra elektrisitetsproduksjon. Det tildeles heller ikke kvoter vederlagsfritt til elektrisitetsgeneratorer, anlegg for fangst av CO2, transport eller lagring av CO2. For andre virksomheter som omfattes av det reviderte kvotedirektivet er det foreslått tildeling av vederlagsfrie kvoter. Virksomheter som ikke er definert som utsatt for karbonlekkasje vil i 2013 få tildelt vederlagsfrie kvoter tilsvarende 80 % av sine utslipp basert på innmeldte data fra perioden 2005-2008, eller 2009-2010, avhengig av den enkelte virksomhets aktivitetsnivå. Det er innført en lineær reduksjonsfaktor slik at gratis tildeling reduseres til 30 % av virksomhetenes utslipp i 2020. Virksomheter som er definert som utsatt for karbonlekkasje vil få samme tildeling hvert år i perioden 2013-2020. Hvorvidt en virksomhet er utsatt for karbonlekkasje eller ikke defineres ut fra størrelsen på handelen med land utenfor EU og utsikter for økte kostnader ved inkludering i kvotedirektivet. Blant annet defineres petroleumssektoren som karbonlekkasjeutsatt. Ved tildeling av vederlagsfrie kvoter, er hovedreglen er at industrien skal få tildelt et antall kvoter per produsert mengde. Antallet kvoter per produsert mengde er en satt produktspesifikk verdi (produktstandard eller ”benchmarkverdi”). Ett produkt har en utslippsstandard. Det er utarbeidet til sammen 52 produktstandarder innenfor 21 sektorer. Standarden for hvert produkt er definert som klimagassutslipp per produsert enhet og beregnes på bakgrunn av de 10 % mest utslippseffektive installasjonene innenfor hver sektor. Dette for å fremme insentiver til overgang til mer energieffektive og utslippsreduserende produksjonsmetoder. Virksomheter som har høyere utslipp per enhet enn de 10 % mest utslippseffektive virksomhetene i sin bransje vil måtte gå ut i markedet og kjøpe relativt flere kvoter enn virksomheter som slipper ut mindre per produsert enhet. Det anslås at 80 % av utslippene i EU ETS vil være dekket av en produktstandard.

Det har ikke vært mulig å lage produktstandardverdier for all type industri og produkter, og tildelingen blir da bestemt på annen måte – såkalte ”fall-back approaches”. Den prioriterte rekkefølgen for disse er:

• Standard for varmeproduksjon

• Standard for brenselmiks

• Historiske utslipp (utslippsstandard for prosessutslipp)

Standarden for varmeproduksjonen er definert som antall tonn CO2 per produsert mengde varme (TJ). Naturgass vil være referanse for energivare, og standarden som er foreslått ligger på 62.3 tonn CO2ekv/TJ varme. Standarden for brenselsmiks er basert på brenselskonsum og definert som antall tonn CO2 per produsert energimengde til forbrenningsenhetene (TJ). Også her er naturgass brukt som standard for energivare og er satt til 56.1 tonn CO2ekv/TJ energimengde. For tildeling etter både varmeproduksjon og brenselsmiks må industri som slipper ut mer CO2 enn standarden i sin bransje kjøpe kvoter i markedet for disse utslippene. Dersom ingen av de nevnte standardene kan brukes, vil tildeling skje på grunnlag av historiske utslipp. Historiske utslipp er definert i antall tonn CO2-ekvivalenter. Ved denne tildelingsmetoden vil det tas i bruk en forbedringsfaktor for også her å legge inn et insentivelement. Forbedringsfaktoren er satt til 0,97. En virksomhet kan få tildelt på bakgrunn av en eller flere av de metodene beskrevet over. I utarbeidelsen av tildelingsreglene har kommisjonens hovedfokus vært på utarbeidelse av produktstandarder. Det har i svært liten grad vært fokus på tildeling til virksomheter som ikke er omfattet av produktstandarder, standard for varmeproduksjon og standard for brenselmiks. Det er lagt opp til at medlemslandene skal sende inn oversikt over gratistildeling til alle sine virksomheter innen 30. september 2011.

Merknader
Rettsakten er gitt med hjemmel i det reviderte kvotedirektivet 2009/29/EF, jfr. direktiv 2003/87/EF, jfr. EF-traktaten art. 175 (nå TFEU art. 192).

Økonomiske og administrative konsekvenser
Implementering av regelverket for tildeling innebærer at samme tildelingsregler vil gjelde for norske bedrifter som for bedriftene i EU. Direktivet legger opp til en prosess der medlemslandene utarbeider en oversikt over foreløpig tildeling til alle sine virksomheter. Endelig tildeling vil ikke være klar før etter dette tidspunktet. Dette gjør det vanskelig å si noe om den totale tildelingen til norske virksomheter. Ettersom flere bedrifter inkluderes i det reviderte kvotedirektivet kan det forventes at den administrative byrden blir noe større. Tilsvarende som i inneværende periode er det Klif som er ansvarlig for det administrasjonsmessige ovenfor de norske virksomhetene. Klima- og forurensningsdirektoratet sendte Norges nasjonale implementeringsplan (NIM) til EFTAs overvåkingsorgan ESA 18. juni for vurdering. Den nasjonale implementeringsplanen inneholder en liste over virksomheter som omfattes av direktivet og en beregning av hvor mange vederlagsfrie kvoter som skal tildeles til hver virksomhet.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for miljø, der Landbruks- og matdepartementet, Olje- og energidepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Miljøverndepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status
Rettsakten ble vedtatt 27. april 2011.