Artikkel 1 omhandler måten opplysninger skal gis om opprinnelsesland eller opphavssted (region eller annet geografisk begrenset område) for hovedingrediensen. Inntil det er gitt særlige regler for produkter omfattet av ordningen om beskyttede betegnelser for matvarer, varemerker og internasjonale avtaler, skal reglene ikke gjelde for disse produktene. Opprinnelsesland eller opphavssted, som inngår i produktnavn, som er beskyttet som geografisk betegnelse i henhold til forordning (EU) nr. 1151/2012 om kvalitetsordninger for landbruksprodukter og næringsmidler, (EU) nr. 1308/2013 om felles markedsordning for landbruksprodukter, (EF) nr. 110/2008 om definisjon av, betegnelse på og presentasjon, merking og beskyttelse av geografiske betegnelser på alkoholsterke drikker eller (EU) nr. 251/2014 om definisjon av, betegnelse på og presentasjon, merking og beskyttelse av geografiske betegnelser på aromatiserte vinprodukter, eller som er beskyttet i henhold til internationale avtaler, faller ikke inn under virkeområdet for artikel 26 nr. 3. Det samme gjelder for registrerte varemerker. Disse regelverkene skal sikre og fremme produktkvaliteter. For slike produktnavn er det en vesentlig sammenheng mellom produktets karakteristika og geografisk opprinnelse. Disse produktnavnene er omfattet av særlige regler, bl.a. om merkning. Slike produktnavn har en særlig karakter som intellektuell eiendomsrett og derfor skal det vurderes nærmere, hvordan opprinnelsen for hovedingrediensen i disse produktene skal angis. Dvs at det vil komme utfyllende regelverk om dette.

Vanlig brukte (generiske) geografiske betegnelser som inngår i eller etterfølger betegnelsen på matvarer, omfattes ikke av reguleringen. Etter allmenn forståelse ansees ikke slike betegnelser som en angivelse av opprinnelse. Eksempler: hamburgerrygg, wienerpølser, skagenrøre og spagetti bolognese.

Artikkel 2 sier at i tilfeller matvarer er merket med opprinnelse, men hvor hovedingrediensen ikke har samme opprinnelse, så skal også hovedingrediensens opprinnelse merkes. Denne angivelsen kan angis som

• «EU», «non-EU» eller «EU and non-EU», eller

• region eller annet geografisk område innen flere MS eller tredjeland

• FAO fangstområder

• navn på MS eller tredjeland

• region/område i en MS eller tredjeland

• opprinnelsesstat eller opphavssted ihht særlige unionsbestemmelser

Alternativt kan produktet merkes med en opplysning om at hovedingrediensen ikke kommer fra opprinnelseslandet eller opphavsstedet som er oppgitt for produktet. Det skal brukes geografiske angivelser som er lette å forstå. Det skal ikke brukes oppdiktede navn for områder eller regioner.

Artikkel 3 sier hvordan opplysningene skal presenteres. Opplysningen om opprinnelsen skal være godt synlig og lett leselig, og den skal gis i minimum påkrevet fontstørrelse. Er produktopprinnelsen gitt med bokstaver, skal også hovedingrediensens opprinnelse gis med minst 75 % av bokstavstørrelsen og i samme synsfelt. Kravet om samme synsfelt gjelder også dersom informasjonen er gitt på annen måte enn ved bokstaver.

Artikkel 4 gir ikrafttredelse fra april 2020. Produkter som er produsert og merket før ikrafttredelsen, kan sluttselges. Det gis ikke ytterligere anledning til å bruke opp emballasje.

Merknader

Rettslige konsekvenser
Når rettsakten er tatt inn i EØS-avtalen, vil den gjennomføres i norsk rett ved inkorporasjon i forskrift 28. november 2014 nr. 1497 om matinformasjon til forbrukerne.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Rettsakten vil få følgende økonomiske eller administrative konsekvenser for næringen:

Produsenter som i dag merker med opprinnelse på frivillig basis, eller fordi forbruker ellers kan bli villedet, vil måtte endre merkingen på produktene sine ved å supplere med informasjon om hovedingrediensens opprinnelse. Dette kan medføre kostnader til endring av emballasje.

Rettsakten vil få følgende økonomiske eller administrative konsekvenser for Mattilsynet:

Ingen vesentlige konsekvenser. Tilsyn med merking inngår i det ordinære tilsynet eller gjøres i kampanjer.

Rettsakten vil få følgende økonomiske eller administrative konsekvenser for forbrukerne:

Mange forbrukere ønsker opplysninger om opprinnelse. Alle forbrukere er nok ikke klar over at opprinnelse i utgangspunktet defineres som det landet der produktet er fremstilt i sin helhet, eller der det sist var gjenstand for vesentlig bearbeidelse. Dvs. der den siste vesentlige og økonomisk begrunnede bearbeidelse eller foredling finner sted, og som resulterer i fremstillingen av et nytt produkt, eller som representerer et vesentlig trinn i fremstillingen av et produkt. Med de nye kravene vil forbrukeren bli bedre opplyst også om opprinnelsen til hovedingrediensen, ikke bare til produktet.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matområdet der berørte departementer og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Vurdering
Mattilsynet mener at felleseuropeiske, harmoniserte bestemmelser om opprinnelsesmerking av næringsmidler er mest hensiktsmessig for både forbrukerne, virksomhetene og medlemsstatene, herunder tilsynsmyndighetene. Det er positivt at det kommer utfyllende regler om dette kravet i matinformasjonsforordningen. Utvidede felles regler om opprinnelsesmerking vil gavne også norske forbrukere.

Opprinnelsesmerking har stått på agendaen hos mange politikere. I supplerende tildelingsbrev 18. mai 2015 fra Landbruks- og matdepartementet til Mattilsynet, vises det til at Norge er forpliktet til å følge EUs krav til merking av mat innenfor EØS-avtalens virkeområde og at Norge ikke kan ha strengere regler enn EU om dette med mindre EØS-regelverket gir nasjonalt handlingsrom. Som en oppfølging av Dokument 8:13 S (2014 – 2015) og Stortingets behandling av denne, ble Mattilsynet i brevet videre bedt om å arbeide aktivt i de aktuelle internasjonale fora, for å påvirke at det utvikles ytterligere regelverk for bedre merking av mat, og særlig når det gjelder opprinnelsesmerking på bearbeidede kjøttprodukter og melkeprodukter.

Kommisjonen har presisert at utviklingen av dette regelverket har vært vanskelig og at forordningen er et klart kompromiss, med mange ulike, og til tider motstridende, interesser og ønsker. Kommisjonen har ikke kompetanse til å endre ordlyden i grunnrettsakten. Det har bl.a. vært påpekt fra mange interessenter og medlemsstater, at det skaper utfordringer at begrepet "hovedingrediens" ikke er definert. Kriteriene for når den foreslåtte merkingen skal benyttes, fremgår direkte av matinformasjonsforordningen. Utkastet er en gjennomføringsforordning som sier hvordan artikkel 26 nr. 3 skal benyttes i praksis.

Det er påpekt fra medlemsstatene at det er viktig at Kommisjonen lager en god veiledning og Q & A, slik at regelverket forstås, tolkes og håndheves likt i hele EU/EØS. Dokumentene vil bli utarbeidet i arbeidsgruppen for matinformasjon, hvor Mattilsynet deltar. Arbeidet er sagt å skulle påbegynnes kort tid etter vedtagelsen av rettsakten. Kommisjonen mener det bør være avsluttet før ikrafttredelsen. Dette er også er sterkt uttrykt ønske fra mange MS.

Hva angår angivelsen av opprinnelse slik den er beskrevet i artikkel 2, så er ett av alternativene å angi "EU" eller "non-EU". Det finnes ikke noe alternativ i forordningen til å merke opprinnelse med "EFTA". I forbindelse med implementeringen av annet merkeregelverk har EFTA-landene blitt ansett som et "non-EU"-land og vi har forholdt oss til dette i f.eks. honningsforskriften og forskriften om opprinnelsesmerking av ferskt kjøtt fra gris, sau, geit og fjørfe som også har bestemmelser om opprinnelsesmerking. Mattilsynet antar at det samme også vil gjelde for denne rettsakten.

Reglene om beskyttede betegnelser på vin, aromatiserte vinprodukter og alkoholsterke drikker omfattes av EØS-avtalen, og det fremgår derfor direkte av artikkel 1 nr. 2 at disse produktene enn så lenge er unntatt fra kravet om angivelse av opprinnelsen til hovedingrediensen innen EØS, slik som de vil være i EU fra 1. april 2020. Dette til det fastsettes nye regler om dette i EU.

Det norske regelverk om beskyttede betegnelser er basert på EU sitt regelverk om slike ((EU) nr.1151/2012), men er ikke en del av EØS-avtalen. Forordning nr. (EU) 2018/775 omhandler ikke direkte at det skal fastsettes særskilte regler etter matinfo artikkel 26 nr. 3 for de betegnelsene som er beskyttet i Norge. Etter ordlyden vil derfor de betegnelsene som er beskyttet i Norge, måtte følge de nye kravene i denne forordningen fra 2020. Dette er etter Mattilsynets mening ikke ønskelig eller hensiktsmessig for norske produkter og produsenter. Mattilsynet tror det vil være fornuftig å legge en pragmatisk tolkning til grunn, slik at våre betegnelser behandles likt som de betegenelsene som er beskyttet i EU under forordning (EU) nr. 1151/2012. Når EU kommer med den nye særskilte forordningen som skal regulere angivelsen for opprinnelsen for hovedingrediensen for blant annet beskyttede betegnelser, kan dette forholdet mellom våre nasjonale forskrifter og ordningene i EU tas opp til diskusjon og avgjørelse.

Status
Rettsakten er vedtatt i EU.

Rettsaktene er under vurdering i EØS/EFTA-statene.