I forbindelse med Russlands invasjon av Ukraina la Europakommisjonen frem meldingen REPower EU i mars 2022. Det er et mål å øke forsyningssikkerheten i EU gjennom å redusere avhengigheten av russisk gass så tidlig som mulig. Meldingen ble fulgt opp med en REPower EU plan som ble lagt frem 18. mai 2022, med tilhørende forslag til endringer i blant annet ulike  deler av ‘Klar for 55’-pakken. Forslag til ytterligere revisjon av fornybardirektivet 2018/2001/EU var blant disse, med tilhørende delegerte rettsakter om beregning av fornybarandel for hydrogen og fornybart drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse (RFNBO). Gjennom REPower EU har det videre blitt uttalt en ambisjon om produksjon av fornybart hydrogen på 10 millioner tonn og import av samme mengde innen 2030.

I det følgende blir både forslagene til endringer av fornybardirektivet fra juli 2021 og mai 2022 redegjort for og oppsummert.

Fornybardirektivet fra 2018 opphevet fornybardirektivet fra 2009, som er tatt inn i EØS-avtalen, ved EØS-komitévedtak 169/2011. Fornybardirektivet fra 2018 er i EØS-prosess. 

EUs fornybarmål for 2030, satt i gjeldende fornybardirektiv 2018/2001/EU, er på minst 32 prosent. Ifølge EUs Klimahandlingsplan 'Climate Target Plan' COM (2020) 562) er dette ikke tilstrekkelig for å nå målet om 55 prosent utslippsreduksjon innen 2030. Det ble dermed foreslått at det overordnede fornybarmålet økes til 40 prosent. I revisjonsforslaget fra mai 2022 foreslås at fornybarmålet for 2030 økt ytterligere, for å sikre uavhengighet fra russisk gass så tidlig som mulig.

I revisjonsforslaget fra 2021 økes det overordnede fornybarmålet målet til 40 prosent. Ved forslag om endringer lagt fram 18. mai 2022, ble det foreslått å øke fornybarmålet fra 40 til 45 prosent i 2030. Dette målet er bindene på unionsnivå.

Gjennomføringen av virkemidlene i de samlede regelverksforslagene anses nødvendig for å nå de felleseuropeiske målene. 'Fit for 55'-pakken og ‘REPowerEU’-pakken omfatter blant annet revisjon av EUs kvotehandelsdirektiv, innsatsfordelingsforordningen, forordning om utslipp og opptak i skog og andre landarealer, energieffektiviseringsdirektivet, ladeinfrastruktur i transportsektoren og utslippsstandarder for produsenter av person- og varebiler, samt den såkalte hydrogen og avkarboniseringspakken. Denne omfatter revisjon av gassmarkedsregelverket, samt en ny forordning om reduksjon av metanutslipp fra energisektoren.

Det vises til egne EØS-notat for de ulike rettsaktene.

Europaparlamentet og Rådet har påbegynt behandlingen av regelverksforslagene. Rådet vedtok sin posisjon i energiministermøte 27. juni 2022. Det ble ikke tid til å inkludere Europakommisjonens forslag fra mai 2022 i rådsposisjonen. Fornybarmålet ble derfor kun foreslått økt til minst 40 prosent for 2030. Lenke til rådsposisjonen følger i oversikten over lenker avslutningsvis.

Sammendrag av innhold i forslaget

Nye fornybarmål. Utvidelse og videreføring av eksisterende virkemidler.

Direktivforslaget endrer, eller legger til, fornybarmål og andre målsettinger på en rekke områder

• EUs overordnede fornybarmål i brutto sluttbruk av energi økes med forslaget fra juli 2021 til minst 40 prosent og med forslaget fra mai 2022 til minst 45 prosent i 2030 og er bindende på unionsnivå (endrer artikkel 3).
• I likhet med forslag til revisjon av kvotehandelsdirektivet og energieffektiviseringsdirektivet, rettes særlig oppmerksomhet mot sektorene det er krevende å avkarbonisere. Dette er varme og kjøling i bygg, industri og transport.
• Forslaget utvider og videreutvikler virkemidlene under eksisterende direktiv, og introduserer enkelte nye. Det legges til rette for integrering av fornybar elektrisitet og direktevirkende elektrisitet, økning av fornybar energi til havs, avansert biodrivstoff, samt fornybare drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse ("renewable fuels of non-biological origin" - RFNBO), slik som fornybar hydrogen, ammoniakk og syntetisk drivstoff.
• Medlemsstatene skal tilstrebe å nå et fornybarmål på minst 49 prosent i bygninger på unionsnivå og utarbeide egne indikative mål for å nå dette målet (ny artikkel 15a).
• Medlemsland skal identifisere land- og sjøområder som er nødvendig for installasjon for produksjon av fornybar energi for å nå 2030-målet, og komme med konkrete planer for disse områdene. Dette skal være områder der det antas at miljøvirkningene av fornybar energiproduksjon ikke er vesentlige. (Ny artikkel 15b og 15 c).
• Konsekvensutredninger skal utføres for disse områdene. De skal basere seg på allerede eksisterende data fra tidligere konsekvensutredninger.
• Konsesjonsprosessene for nye installasjoner i disse områdene skal være strømlinjeformet og gjennomføres innen korte tidsfrister (endrer artikkel 16 + ny artikkel 16a 16b, 16c, 16d).
• I varme- og kjøling skal fornybarandelen økes med minst 1,1 prosentpoeng årlig. For medlemsstater som benytter spillvarme eller -kjøling, skal andelen økes med 1,5 prosentpoeng årlig (endrer artikkel 23).
• Medlemsstatene skal tilstrebe en årlig økning i andel fornybar energi og spillvarme og -kulde i fjernvarme og kjøling på 2,1 prosentpoeng (endrer artikkel 24).
• Det etableres et indikativt mål om en årlig gjennomsnittlig økning i fornybar energi i industrien på 1,1 prosentpoeng (ny artikkel 22a).
• Kravet i gjeldende fornybardirektiv 2018/2001/EU om en minimumsandel på 14 prosent fornybar energi til veitransport og jernbane i 2030 erstattes med et krav om minst 13 prosent klimagassreduksjon i livsløpsutslipp (klimagassintensitet) fra alt drivstoff og energi til transportsektoren. Andelen avansert biodrivstoff skal være minst 2,2 prosent innen 2030. Andelen av fornybare drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse (RFNBOs) skal være minst 2,6 prosent i 2030. Medlemsstatene skal stille krav til tilbydere av drivstoff for å sørge for at målene nås (ny artikkel 25).
• Overgangen til et mål om redusert klimagassintensitet i artikkel 25 medfører betydelige endringer i beregningsmetodikken i artikkel 27.
• Bærekraftskriteriene for faste og gassformige biobrensler styrkes (art. 29-31). Arealkriteriene utvides til også å gjelde for skogsråstoff, med noen unntak. Det vil bl.a. si at skogsråstoffet ikke kan komme fra arealer med høy biodiversitet, høyt karbonlager eller torvmark.
• Unionsdatabasen for sporing av fornybart drivstoff får en vesentlig større rolle (art. 31a)
• I en rekke av bestemmelsene vises det til omtale i energi- og klimaplanene, utarbeidet i henhold til forordning om et styringssystem for energiunionen og klimatiltak (2018/1999/EU). Denne foreslås også endret, for å reflektere endringene som foreslås i revisjonen av fornybardirektivet.

Definisjoner

Det introduseres forslag til en rekke nye definisjoner. Blant disse er fornybare brensler ("renewable fuels"), som er et samlebegrep som omfatter biodrivstoff, flyende biobrensler, biomassebrensler («biomass fuels) og fornybare drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse  "renewable fuels of non-biological origin" - RFNOB). RFNBO omfatter fornybar hydrogen, ammoniakk og syntetisk drivstoff. Begrepet "industri" blir også legaldefinert, slik at de omfatter virksomheter som faller inn under NACE-kodene B,C, F og J, del (63), slik disse er listet opp i forordning 1893/2006/EF. Dette omfatter blant annet industrivirksomhet knyttet til produksjon, bygg og IKT.

I tillegg introduseres termen «renewables go-to area». Dette skal være spesifikke områder, både på land og til havs, som har blitt utpekt av medlemsland som spesielt egnet for installasjon av anlegg for produksjon av energi fra fornybare kilder.  

Fremme fornybar elektrisitet

I artikkel 3 er det foreslått et nytt avsnitt nr. 4a om at medlemsstatene skal etablere et rammeverk for utbredelse av fornybar elektrisitet som er i tråd med medlemsstatenes nasjonale bidrag til fornybarmålet. Rammeverket kan inkludere støtteordninger eller å lette bruken av kraftkjøpsavtaler. Det skal særlig håndtere gjenværende barrierer, inkludert dem som gjelder tillatelsesprosedyrer for å oppnå et høyt nivå av fornybar elektrisitet. I utformingen av rammeverket, skal medlemsstatene ta særlig hensyn til den økte fornybare elektrisiteten som trengs for å møte etterspørselen i transport, industri, bygg, i varme- og kjøling og for produksjon av RFNBO.

Samarbeid om utbygging av fornybar energi. Fornybar energi til havs

I artikkel 9 er det foreslått et nytt avsnitt nr. 1a, som beskriver medlemsstatenes plikt til innen 31. desember 2025 å inngå avtale med en eller flere andre medlemsstater om å etablere minst ett felles prosjekt for produksjon av fornybar energi. Medlemsstatene skal notifisere Kommisjonen om avtalen og oppgi dato for når prosjektet forventes å settes i drift. Det er også foreslått et nytt nummer 7a i artikkel 9. Denne bestemmelsen stiller krav om at medlemsstater som grenser til et havbasseng skal samarbeide om å i fellesskap definere mengden fornybar havenergi som de planlegger å produsere i det aktuelle havbassenget innen 2050, med mellomtrinn i 2030 og 2040.

Bestemmelsen må sees i sammenheng med korresponderende bestemmelse om planlegging av utbygging av nett til havs, i  energiinfrastrukturforordningen (2022/869/EU - TEN-E), artikkel 14 (se eget EØS-notat).

Opprinnelsesgarantier 

Artikkel 19(2) og (8) er foreslått endret, slik at alle produsenter av fornybar energi har rett på å få utstedt opprinnelsesgarantier, og at medlemsstater ikke lenger har anledning til å nekte å utstede opprinnelsesgarantier til produsenter som mottar finansiell støtte. Endringene i artikkelen skal stimulere til økt bruk av kraftkjøpsavtaler (PPA), og knyttes til endringene i artikkel 15 om kraftkjøpsavtaler. Hydrogen og drivstoff som omfattes av betegnelsen RFNBO vil også omfattes av retten til å få utstedt opprinnelsesgarantier.

Forenklede administrative prosedyrer

Artikkel 15 (2) er foreslått endret. Medlemsstatene skal definere enhver teknisk spesifikasjon som må oppfylles av fornybart energiutstyr og systemer, for å kunne motta støtte fra en støtteordning. De tekniske spesifikasjonene skal uttrykkes ved bruk av harmoniserte standarder, hvis disse finnes, der prioritert rekkefølge er oppgitt.

I tillegg styrkes bestemmelsene om kraftkjøpsavtaler (PPA) i artikkel 15 (8), ved at medlemsstatene skal vurdere og fjerne ubegrunnede barrierer som hindrer aktører i å inngå PPAer.

Det er lagt til artikkel 15(9) som sier at innen ett år etter at det reviderte fornybardirektivet er trådt i kraft skal Kommisjonen revidere og der det passer, foreslå endringer i regler om administrative prosedyrer og konsesjonsprosesser beskrevet i artikkel 15, 16 og 17 og deres anvendelse, og kan gjøre ytterligere tiltak for å støtte medlemsstater i sin implementering.

I artikkel 15 er (4), (5), (6) og (7) strøket, men en endret versjon av innholdet i de nevnte punktene kan gjenfinnes i artikkel 15a og 23(1) bokstav (a).

Fornybarmål i bygg

Det foreslås en ny artikkel 15a i direktivet. Artikkelen gjelder fornybar energi i bygninger, og tiltak for å integrere fornybar elektrisitet, varme og kjøling i bygninger. Den nye artikkelen inkluderer et nytt indikativt unionsmål om 49 prosent fornybar energi i bygninger innen 2030. Artikkelen stiller også krav til medlemsstatene om å sette et indikativt mål for andel fornybar sluttbruk av energi i sin bygningssektor i 2030 som er konsistent med unionsmålet. Medlemslandene skal introdusere virkemidler for å øke andelen fornybar elektrisitet og varme- og kjøling i bygg fra fornybare energikilder. For å nå det indikative målet skal medlemsstatene ta i bruk ulike virkemidler, blant annet energimerking av bygg og produkter, og arbeide for å erstatte gamle oppvarmingssystemer med løsninger basert på fornybar energi.

Konsesjonsbehandling

Det foreslås endringer i artikkel 16, samt nye artikler 16a 16b, 16c og 16d. Artiklene gjelder behandling av konsesjoner for utbygging av energiproduksjon og prosessene knyttet til det. De nye artiklene inneholder konkrete mål om tidsavgrensning til prosessen knyttet til konsesjonsbehandling. Medlemslandene skal sørge for at konsesjonsbehandlingen for prosjekt definert innenfor såkalte «renewables go-to areas» som hovedregel ikke skal overstige ett år. Fristen løper fra konsesjonssøknad er anerkjent som gyldig fra konsesjonsmyndigheten. For prosjekter utenfor disse områdene skal konsesjonsbehandlingen som hovedregel ikke overstige to år.  

Fornybarandel i varme og kjøling

Artikkel 23(1) er foreslått endret slik at medlemsstatene plikter å øke andelen fornybar energi i varme og kjøling med minst 1,1 prosentpoeng i gjennomsnitt årlig i perioden 2021-2025 og 2026-2030. Økningen skal være på 1,5 prosentpoeng for medlemsstater som bruker spillvarme og -kjøling, hvor inntil 40 prosent av spillvarme og -kjøling kan telle med.  I tillegg til dette skal medlemsstatene tilstrebe en årlig økning fastsatt for det enkelte land[1]

Videre plikter medlemsstatene å vurdere sine potensial for fornybar energi og for bruk av spillvarme og -kulde i varme og kjøling. Artikkel 23(4) er også foreslått endret ved å etablere flere tiltak medlemsstatene kan ta i bruk for å nå varme- og kjølemålet. Medlemsstatene skal sikre at tiltakene er tilgjengelige for alle forbrukere, særlig lavinntekts- eller sårbare husholdninger.

Fornybarandel og spillvarme i fjernvarme og -kjøling

Artikkel 24(1) krever at informasjon om fornybarandelen i fjernvarme- og kjølesystemer skal gjøres lett tilgjengelig for forbruker. Ifølge Artikkel 24(4) skal medlemsstatene tilstrebe en gjennomsnittlig årlig økning i andel fornybar energi og spillvarme og -kulde i fjernvarme og -kjøling på 2,1 prosentpoeng i perioden 2021-2025 og 2026-2030. Medlemsstatene plikter å etablere mekanismer for å koordinere fjernvarmesystemer og kilder til spillvarme og -kjøling. Videre skal DSO i samarbeid med fjernvarmeselskaper hvert fjerde år vurdere potensialet for balansetjenester fra fjernvarme.

Tredjepartsadgang og forbrukerrettigheter

I nytt avsnitt, Artikkel 24(4a) utvides tredjeparts adgang til å søke om tilkobling til fjernvarme- eller kjølesystemer over 25 MW. Artikkel 24(5) åpner for at hvis fjernvarme- og kjølesystemet kan defineres som effektivt (kan tredjeparter nektes adgang. Samtidig pålegges medlemsstatene å etablere en mekanisme for å håndtere uberettigede avslag på tredjepartsadgang.

Artikkel 24(9) foreslås endret ved at reglene om forbrukerrettigheter og for drift av fjernvarme- og kjølesystemer skal være offentlig tilgjengelig.

Balanse- og systemtjenester, integrasjon mot andre deler av energisystemet

Artikkel 24(8) innfører krav om at medlemsstatene skal etablere et rammeverk der systemoperatørene hvert fjerde år skal gjøre en vurdering av potensialet til fjernvarme- eller kjølesystemer for å levere systemtjenester. Artikkel 20(3) er endret for å styrke integrasjonen mellom fjernvarme- og kjølesystemer og el- og gassnett. Artikkelen pålegger medlemsstatene å utvikle effektive fjernvarme- og kjølesystemer for å fremme varme og kjøling fra fornybare kilder. Artikkel 24(6), pålegger medlemsstatene å etablere et rammeverk for samarbeid mellom fjernvarmeselskaper og mulige kilder til spillvarme og -kjøling.

Sertifisering

Artikkel 18(3) er foreslått endret. Ifølge artikkelen skal medlemsstatene sikre at det finnes sertifiseringsordninger for installatører av fornybare varme- og kjølesystemer. Artikkelen endres også til spesifikt å kreve sertifisering og at medlemsstatene skal sikre at det finnes tilstrekkelig kvalifisert personell. I Artikkel 18(4) pålegges medlemsstatene å iverksette tiltak for deltakelse i opplæringsprogrammer. Videre blir det et krav for medlemsstatene om å offentliggjøre listen over kvalifiserte installatører.

Tilrettelegging for systemintegrasjon

Det er foreslått en ny artikkel 20a, som tilrettelegger for systemintegrasjon av fornybar elektrisitet gjennom følgende tiltak:

• De systemansvarlige og nettselskapene skal tilgjengeliggjøre informasjon om andelen fornybar og klimagassinnhold i elektrisiteten de leverer. Dette skal gjøres så nøyaktig og så nær sanntid som mulig, men i intervaller som ikke overstiger en time. Informasjon skal være tilgjengelig for elmarkedsaktørene, aggregatorene, forbrukere og sluttbrukere.
• Batteriprodusenter må gi tilgang til informasjon om batteriet til batterieiere og tredjeparter. Slik informasjon er batterikapasitet, batteriets helsetilstand, ladetilstand og settpunkt for strøm (power set point).
• Medlemsstatene skal sikre at ikke-offentlige ladepunkter, støtter smartlading og, der det er hensiktsmessig, toveislading.
• Medlemsstatene skal sikre at forskriftsbestemmelser ikke diskriminerer deltakelsen til små og/eller mobile lagringssystemers i fleksibilitets-, balanse- og lagringstjenestemarkedet.

Fornybart i industrien

Det er foreslått en ny artikkel 22a. Artikkelen gjelder integrering av fornybar energi i industrien. Medlemslandene skal ta sikte på å øke andelen fornybare energikilder til sluttbruk og ikke-energiformål, med et indikativt årlig gjennomsnittlig minimum på 1,1 prosentpoeng innen 2030. Medlemsstater skal sikre at bidraget fra RFNBO i energi til sluttbruk og ikke-energiformål i industrisektoren[2] skal utgjøre 50 prosent av hydrogenet brukt i energi til sluttbruk og ikke-energiformål innen 2030.

Artikkelen pålegger medlemsstater å sikre at industriprodukter som er merket, eller hevdes å være produsert med fornybar energi og RFNBO skal indikere prosenten fornybar energi brukt eller RFNBO brukt i anskaffelse av råvarer, forbehandling, produksjon og distribusjon, beregnet basert på oppgitt metodikk i Kommisjonsanbefaling 2013/179/EU, eller alternativt ISO14067:2018.

Fornybart i transport

Artikkel 25(1) endres. Direktivet går bort fra målet om 14 prosent andel av fornybar energi til veitransport og jernbane i 2030, og setter i stedet et mål om 13 prosent reduksjon av klimagassintensitet i all transport (inkludert skipsfart og luftfart) innen 2030 . I konsekvensutredningen som følger med forslaget sies det at det nye kravet tilsvarer 28 prosentfornybar energi regnet etter reglene i gjeldende fornybardirektiv 2018/2001, med andre ord en fordobling av dagens krav til fornybarandel i 2030.

Artikkel 25(1) endrer også delmålet for avansert biodrivstoff, til minst 0,2 prosent i 2022, 0,5 prosent i 2025 og 2,2 prosent i 2030. I tillegg introduserer artikkel 25 (1) et delmål om at 2,6 prosent av drivstoffet skal komme fra fornybare drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse (RFNBO) i 2030.

Overgangen til et mål om redusert klimagassintensitet i artikkel 25 medfører endringer i beregningsmetodikken i artikkel 27. Klimagassreduksjonen i transport skal beregnes slik:

1. Mengde biodrivstoff ganget med klimagassreduksjon over livsløpet etter metodikk i artikkel 31
2. Mengde RFNBO og resirkulerte karbondrivstoff ganget med klimagassreduksjon over livsløpet etter metodikk i kommende rettsakt fra Kommisjonen i henhold til artikkel 29a(3)
3. Mengde fornybar elektrisitet ganget med fossil referanseverdi gitt i Annex V.

Beregningsmetodikken for klimagassreduksjon over livsløpet for biodrivstoff og RFNBO er uendret fra gjeldende fornybardirektiv.

Klimagassreduksjonen skal beregnes mot en fossil referanse, som tilsvarer energibruken i transport i 2030 ganget med fossile referanseverdier gitt i Annex V. Det betyr at den fossile referansen tilsvarer en tenkt situasjon i 2030 hvor all bruk av drivstoff og energi i medlemsstaten er fossilt. De fossile referanseverdiene er 94 gram CO₂-ekvivalenter / MJ for flytende drivstoff og 183 gram CO₂-ekvivalenter / MJ for elektrisitet. Disse er uendret fra gjeldende direktiv.

Når det gjelder målene i artikkel 25(1)(b) om minimum andeler av avansert biodrivstoff og RFNBO, gjøres det endringer i hvordan man skal vekte (dobbelttelling mv) forskjellige typer fornybare drivstoff i forskjellige transportsektorer. Avansert biodrivstoff og biogass produsert fra råstoff i Annex IX del A brukt i luftfart og sjøfart skal telles som 1,2 ganger energiinnholdet. De øvrige vektingsreglene i gjeldende direktiv artikkel 27 nr. 2 fjernes.

I henhold til artikkel 27, siste ledd skal det etter eksisterende direktiv utarbeides en delegert rettsakt for beregning av fornybarandel for fornybart drivstoff i transportsektoren av ikke-biologisk opprinnelse (RFNBO), som beskrevet i artikkel 27. nr. 3, femte og sjette ledd.

Som en del av REPowerEU-pakken som ble lagt frem 18. mai 2022 ble det lagt frem et utkast for beregningsregler for fornybarandel for hydrogen, produsert ved elektrolyse fra nettet eller fra en direkte forbindelse til fornybar elektrisitetsproduksjon. Artikkel 3 redegjør for regler produsenter av såkalt fornybare drivstoff og RFNBO må forholde seg til når man er direkte koblet til fornybare installasjoner, dersom drivstoffet skal anses som fullt ut fornybart. Artikkel 4(1) redegjør for regler for å beregne fornybarandel av elektrisitet fra nettet, ved produksjon av fornybare drivstoff og RFNBO. Her vises det til man kan regne elektrisitet fra nettet som fullt fornybart dersom installasjonen som produserer drivstoffet er lokalisert i et prisområde hvor den gjennomsnittlige andelen av fornybar elektrisitet oversteg 90 pst. det siste kalenderåret.

Kredittmarked for å fremme fornybar energi i transportsektoren

Artikkel 25(2) introduserer en kredittmekanisme for å fremme fornybar energi i transportsektoren. Medlemsstatene skal etablere en mekanisme som gjør at drivstoffleverandører kan utveksle kreditter for forsyning av fornybar energi til transportsektoren. Økonomiske aktører som leverer fornybar elektrisitet til elektriske kjøretøy via offentlige ladestasjoner skal motta kreditter, uavhengig av om de er omfattet av nasjonale krav til drivstoffleverandører. Operatørene kan selge kreditter til drivstoffleverandører som kan bruke dem til å oppfylle kravet til reduksjon av klimagassintensitet (kravet om 13 prosent reduksjon innen 2030).

Regneregler for energi til og fra fornybare drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse (RFNBO)

Beregningsmetoden for å måle andel fornybar energi i artikkel 7 endres, slik at energi fra RFNBO må telles med i den sektoren den forbrukes (elektrisitet, varme og kjøling, eller transport). Fornybar elektrisitet brukt til å produsere RFNBO er ikke inkludert i beregningen av medlemsstatens brutto sluttbruk av elektrisitet fra fornybare kilder.

Fornybart i bioenergisektoren

Fornybardirektivet 2018/2001 artikkel 3 (3) bestemmer at nasjonale virkemidler for bioenergi, inkludert støtteordninger, må utformes slik at de tar tilstrekkelig hensyn til avfallshierarkiet i avfallsdirektivet og kaskadeprinsippet for biomasse, for å unngå negative effekter på råvaremarkedet for biomasse. I forslaget til revidert direktiv er det føyd til at man skal unngå negative effekter på biodiversitet, og det er bl.a. bestemt at det ikke skal gis støtte til energiproduksjon fra sagtømmer og røtter, samt fra avfallsforbrenning der sorteringsforpliktelsene i avfallsdirektivet ikke er oppfylt. Fra 31. desember 2026 skal medlemsstatene ikke gi støtte til elektrisitetsproduksjon fra skogråstoff i «electricity-only-installations», med mindre produksjonen skjer i henhold til en plan for rettferdig omstilling godkjent av Kommisjonen eller skjer med CO₂-fangst- og lagring. Innen et år etter at det reviderte fornybardirektivet trer i kraft skal Kommisjonen fastsette en delegert rettsakt om hvordan kaskadeprinsippet for biomasse skal anvendes, spesielt for å begrense bruk av tømmer for energiformål.

Bærekraftskriteriene

Artikkel 29 endres. Bærekraftskriteriene for faste og gassformige biobrensler styrkes. Arealkriteriene utvides til også å gjelde for biomasse fra skog, med noen unntak. Det betyr bl.a. at skogsråstoffet ikke kan komme fra arealer med høy biodiversitet, høyt karbonlager eller torvmark. Det stilles også ytterligere krav til skogsråstoffet for å minimere negative effekter på jordkvalitet og naturmangfold som følge av innhøsting. Det er spesifisert at det skal unngås høsting av trestumper og røtter, forringelse av primærskog eller konvertering av primærskog til plantasjeskog. Innhøsting på sårbar jord skal unngås, og man skal minimere stor flatehogst og sørge for at man ikke tar ut mer død ved enn området tåler. Det er også krav til å bruke hogstsystemer som minimerer påvirkning på jordkvaliteten og på naturmangfold og habitat

Artikkel 29(10) er endret ved at de gjeldende tersklene for klimagassbesparelser for el-, varme- og kjøleproduksjon fra biomassebrensler anvendes på eksisterende anlegg (ikke bare på nye anlegg).

En ny artikkel 29a  er satt inn. Den samler bestemmelsene om krav til klimagassbesparelser fra fornybare drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse (RFNBO) og resirkulerte karbondrivstoff, som i dag står i artikkel 25 og 28 i direktivet. Kravet til klimagassreduksjon over livsløpet for RFNBO er 70 prosent og dermed uendret fra gjeldende direktiv. Kravet må oppfylles for at RFNBO skal telles inn mot fornybarmålene i direktivet og kravene til transport i artikkel 25. For resirkulert karbondrivstoff er det i forslaget til revidert direktiv stilt krav om 70 prosent klimagassreduksjon for at disse kan brukes til å oppfylle kravet til klimagassreduksjon i transport. (I gjeldende direktiv er det angitt at kravet til klimagassreduksjon for resirkulert karbondrivstoff skal vedtas i en delegert rettsakt fra Kommisjonen.) Kommisjonen gis myndighet til å vedta delegerte rettsakter om metodikken for å fastslå besparelsene i klimagassutslipp fra RFNBO og resirkulert karbondrivstoff. Metodikken skal sikre at kreditt for unngåtte utslipp ikke gis for CO2-fangst som allerede har fått utslippskreditt etter andre bestemmelser.

Som en del av REPower EU-pakken ble det lagt frem en delegert rettsakt om besparelser av klimagassutslipp ved produksjon av fornybare drivstoff og RFNBO.

Unionsdatabasen for sporing av fornybart drivstoff

I fornybardirektiv 2018/2001 er det bestemt at Kommisjonen skal opprette en unionsdatabase for å spore fornybart drivstoff med formål å forhindre svindel og at samme fornybare drivstoff telles flere ganger. Databasen er et overvåknings- og rapporteringsverktøy som drivstoffleverandører og andre relevante aktører skal rapportere til. Medlemsstatene skal pålegge aktørene å rapportere informasjon om transaksjoner og om drivstoffets bærekraftsegenskaper. I forslaget til revidert direktiv utvides virkeområdet for databasen. Den skal omfatte alle flytende og gassformige fornybare brensler, ikke bare til transport. Omfanget av rapporteringen blir også utvidet.

Bestemmelsene om unionsdatabasen er plassert i en ny artikkel 31a. De eksisterende bestemmelsene om unionsdatabasen i artikkel 28 nr. 2, 3 og 4 fjernes.

Horisontale bestemmelser

• Artikkel 2 endrer forordning 2018/1999/EU om energiunionen og klimatiltak for å hensynta endringen i EUs fornybarmål for 2030.
• Artikkel 3 endrer direktiv 98/70/EF (drivstoffkvalitetsdirektivet) for å unngå duplisering av forskriftskrav når det gjelder mål for avkarbonisering av transportdrivstoff og å tilpasse det til direktiv 2018/2001/EU (fornybardirektivet), blant annet når det gjelder forpliktelser knyttet til reduksjon av klimagassutslipp og bruk av biodrivstoff.
• Artikkel 4 inneholder overgangsbestemmelser relatert til rapporteringsforpliktelser under direktiv 98/70/EF. En rekke bestemmelser knyttet til biodrivstoff slettes i direktiv 98/70/EF.
• Artikkel 5 inneholder stipuleringer om gjennomføring. Medlemsstatene skal bringe i kraft de nødvendige lover, forskrifter og administrative bestemmelser for å etterleve dette direktivet senest innen 31. desember 2024.
• Artikkel 6 opphever rådsdirektiv 2015/652/EU om beregning og rapportering etter direktiv 98/70/EF (drivstoffkvalitetsdirektivet).
• Artikkel 7 gjelder ikrafttredelse.

Lenker:

Forslag til revisjon av fornybardirektivet juli 2021:  COM (2021) 557  (europa.eu)

Europas grønne giv: EU economy and society to meet climate ambitions (europa.eu)

REPower EU COM (2022) 108 og COM (2022) 230.

Forslag til revisjon av fornybardirektivet mai 2022: COM (2022) 222 (europa.eu)

Production of renewable transport fuels – share of renewable electricity (requirements) (europa.eu)

Renewable energy – method for assessing greenhouse gas emission savings for certain fuels (europa.eu)

EØS-komitévedtak 169/2011.

Rådsposisjon 27. juni 2022, revisjon av fornybardirektivet.