- Direktivets virkeområde utvides til å omfatte tilbydere av spillvirksomhet.

• Direktivet anerkjenner og fastsetter at det skal foretas en risikobasert tilnærming på hvitvaskingsområdet, på følgende hovedområder:

- Medlemslandene pålegges en plikt til å identifisere, forstå og iverksette tiltak for å motvirke risiki for hvitvasking og terrorfinansiering.

- Rapporteringspliktige etter direktivet, herunder både fysiske og juridiske personer, pålegges identifisere, forstå og iverksette tiltak for å motvirke risiki for hvitvasking og terrorfinansiering på sine respektive områder, samt å dokumentere og oppdatere sine risikovurderinger overfor kompetente myndigheter, f.eks. tilsynsmyndighet.

- Tilsynsmyndighetene gis adgang til å bruke sine ressurser på de områder hvor tilsynsmyndighetene mener risikoen er størst for hvitvasking og terrorfinansiering.

• Reglene om kundekontroll ("customer due diligence") utvides:

- Kundekontroll må gjennomføres når det dreier seg om en enkeltstående pengeoverføring ("transfer of funds") dersom beløpet er 1 000 euro eller mer.

- Direktivet pålegger at rapporteringspliktige skal gjennomføre forsterkede kundekontrolltiltak, såkalt "Enhanced Customer Due Dilligence" (ECDD), ved økt identifisert risiko for hvitvasking og terrorfinansiering.

- Direktivet tillater imidlertid også at rapporteringspliktige iverksette forenklede kundekontrolltiltak, såkalt "Simplified Customer Due Dilligence" (SCDD), når risikoen for hvitvasking og terrorfinansiering anses redusert. Tidspunktet for - og formen på gjennomføringen av forenklet kundekontroll kan etter direktivet baseres på risikovurderinger foretatt av de rapporteringspliktige. Unntakene fra kravet til kundekontroll i EUs tredje hvitvaskingsdirektiv for enkelte typer kundeforhold og transaksjoner, er ikke videreført. Det innebærer at en form for kundekontroll må gjennomføres i alle tilfeller der direktivet krever det, selv om det er lavere risiko for hvitvasking og terrorfinansiering.

- Direktivet inneholder regler om politisk eksponert person, såkalte "PEPs", som er definert som person med et høytstående offentlig verv eller stilling nasjonalt eller internasjonalt. PEPs skal alltid underlegges en skjerpet og nærmere angitt kundekontroll. To ting i direktivet er nytt på dette punktet: PEPs-definisjonen knytter seg ikke lenger bare til personer som har eller hatt stilling eller verv som nevnt det siste året, men i stedet til alle personer som noen sinne har hatt høytstående offentlig verv eller stilling. I tillegg utvides definisjonen til å omfatte nasjonale verv og stillinger og verv og stillinger i internasjonale organisasjoner, og altså ikke bare verv og stillinger i stater i utlandet.

• Direktivet inneholder skjerpede krav om informasjon om reelle rettighetshavere ("beneficial owners"). Dette er den eller de fysiske personene som i siste instans eier eller kontrollerer kunden til den rapporteringspliktige, eller som en transaksjon gjennomføres på vegne av. Direktivet krever blant annet at juridiske personer skal ha informasjon om sine reelle rettighetshavere. Direktivet stiller også krav til tilgangen til informasjon om reelle rettighetshavere, herunder at informasjonen skal gjøres tilgjengelig i et sentralt register med tilgang for både myndigheter, rapporteringspliktige og andre med en legitim interesse.

• Direktivet innebærer et forsterket samarbeid om informasjonsutveksling mellom medlemslandenes enheter for finansiell etterretning, såkalte Financial Intelligence Units - FIUs, som mottar og analyserer mistenkelige transaksjoner. Den norske FIUen, Enheten for finansiell etterretning (EFE), er lagt til Økokrim.

• Direktivet inneholder klarere henvisninger til EUs personvernregelverk enn tidligere direktiv.

• Medlemslandene skal etter direktivet som hovedregel kunne iverksette administrative sanksjoner for grove, gjentatte og systematiske brudd på hovedforpliktelsene i direktivet.

Rettslige konsekvenser
Dersom direktivet blir tatt inn i EØS-avtalen, vil gjennomføring i norsk rett i stor grad skje ved ikrafttredelse av lov 1. juni 2018 nr. 23 om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering (hvitvaskingsloven). Gjennomføring av direktivets krav til tilgangen til informasjon om reelle rettighetshavere, herunder at informasjonen skal gjøres tilgjengelig i et sentralt register, medfører behov for vedtak av nye lovbestemmelser og tiltak som beskrevet i Prop 109 L (2017-2018) om lov om register over reelle rettighetshavere - tilgjengelig her.

Gjennomføring av direktivet har vært utredet av Hvitvaskingslovutvalget i NOU 2015: 12 og NOU 2016: 27. Utredningene har vært på høring og høringene med høringssvar er tilgjengelig her og her.

Proposisjon til Stortinget, Prop 40 L (2017-2018) ble godkjent i Statsråd 16. februar 2018, og er tilgjengelig her. Ny hvitvaskingslov er vedtatt av Stortinget, og ble sanksjonert 1. juni 2018. Loven er tilgjengelig her. Ikrafttredelse er planlagt til høsten 2018.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Forslaget innebærer skjerpede krav til rapporteringspliktige, som vil kunne medføre økt ressusbruk. Samtidig vil de økte rapporteringspliktene kunne bidra til å effektivisere etterretningsarbeidet hos norske myndigheter.

Siden rettsakten i stor grad utvider pliktene for dem som skal være underlagt reglene, vil gjennomføring av rettsakten få konsekvenser for både næringslivet og næringslivets kunder.

Sakkyndige instansers merknader
Gjennomføring av direktivet har vært utredet av Hvitvaskingslovutvalget i NOU 2015: 12 og NOU 2016: 27. Utredningene har vært på høring. Høringene med høringssvar er tilgjengelig her og her.

Saken har vært behandlet i SU for kapitalbrevegelser og finansielle tjenester.

Vurdering
Direktivet er EØS-relevant og antas akseptabelt. Gjennomføring av direktivet vil samtidig medføre gjennomføring av et stort antall av FATFs anbefalinger.

Status
Direktivet ble vedtatt av Europaparlamentet og Rådet 20. mai 2015, og trådte i kraft 9. juni 2015.

Proposisjon til Stortinget, Prop 40 L (2017-2018) ble godkjent i Statsråd 16. februar 2018, og er tilgjengelig her. Ny hvitvaskingslov er vedtatt av Stortinget, og ble sanksjonert 1. juni 2018. Loven er tilgjengelig her. Loven trådte i kraft 15. oktober 2018.

Direktivet ble tatt inn i EØS-avtalen i desember 2018, og det konstitusjonelle forbeholdet ble opphevet 1. august 2019.