De viktigste endringene i Dublin III-forordningen gjelder fengsling/internering, retten til klage og behandling av begjæring om utsatt iverksetting, og rutine for tidlig varsling av mangler i asylsystemet. Dublin-forordningen gjelder for alle tredjelandsborgere og statsløse personer som søker internasjonal beskyttelse, herunder subsidiær beskyttelse. Begrepet «asyl» er derfor erstattet med «internasjonal beskyttelse». Det innføres krav til statene om å sikre søkerne tilstrekkelig informasjon om Dublin-regelverket, gjennomføre intervju med søkeren og tilby rettshjelp samt tolketjenester når det er nødvendig. I tillegg presiseres det at enslige, mindreårige asylsøkere som har nære slektninger i en medlemsstat, herunder søsken, onkel, tante eller besteforeldre, skal få søknaden sin behandlet i den staten der disse oppholder seg.

Ikrafttredelsesdato for endring av tilknytningsavtalen ved innlemmelse av Dublin III-forordningen er regulert i avtalens bestemmelser. I henhold til avtalens artikkel 4 vil Dublin III-forordningen tre i kraft når Norge skriftlig meddeler Kommisjonen og Rådets generalsekretariat at de forfatningsmessige krav er oppfylt. Slik underretning må senest skje seks måneder etter at Kommisjonen underrettet Norge om rettsaktens vedtakelse. Dublin III-forordningen vil få anvendelse for alle EU-stater fra og med 1. januar 2014. Dersom Norge ønsker å fortsette deltakelsen i Dublin-samarbeidet, må det legges til rette for at den nye forordningen kan tre i kraft her fra samme dato. Gjennomføring av Dublin III-forordningen i norsk rett krever endringer av flere bestemmelser i utlendingsloven.