Om vedlegg VII - kontroll og bekjempelse
Det meste som er gjort av endringer er strukturelle. Det er fremdeles tre alternativer for bekjempelse av klassisk skrapesyke: 1) avliving av alle dyr 2) avliving av kun mottakelige dyr, dvs. sauer uten nedarvet resistens og geiter 3) ingen påbudt avliving pga problemer med innavl ol. Det er fortsatt åpnet opp for at land, i stedet for avliving og destruksjon, kan velge å sende dyrene til slakt for konsum innen eget land. I utgangspunktet skal avlivingen iht alternativ 1 og 2 skje uten forsinkelser, men kan på nærmere vilkår utsettes. Ved påvisning av atypisk er det ikke lenger noen restriksjoner på forflytning av dyr eller avlsprodukter fra flokken til andre land. Kravet om økt overvåking i to år består, men dersom dyr selges ut av flokken trengs disse ikke følges opp. Det åpnes opp for at land som har innført avlsprogram for seleksjon av mer resistente sauer mhp klassisk skrapesyke, kan inkludere og genotype avlsværer som ikke kommer fra flokker som er med i programmet. Dette for å få flere restistene dyr også i flokker som ikke er en del av programmet.

Om vedlegg VIII - handel
Dette vedlegget er endret en god del. Land, soner eller besetninger kan frivillig opparbeide seg statusen neglisjerbar eller kontrollert risiko for å ha klassisk skrapesyke. Kravene som stilles er tilnærmet like OIEs, og består i overvåking og testing av dyr (både normalslakt og risikodyr), fravær av og meldeplikt for klassisk skrapesyke, regelmessig veterinærtilsyn, merking av dyr, journalføring, krav til dyr og avlsmateriale som tas inn i besetningen og forbud mot kontakt med besetninger med laverer status. For å oppnå neglisjerbar risiko må kravene være oppfylt i syv år, for kontrollerbar risiko kreves det tre år. Ulikt OIE gir forordningen sauebesetninger som deltar i et avlsprogram hvor det er avlet fram genotype ARR/ARR på alle dyrene en særstilling (TSE resistens nivå 1) i den forstand at de kan godkjennes som besetninger med neglisjerbar risiko så fremt det ikke har vært påvist klassisk skrapesyke i besetningen de siste syv årene. Enkeltdyr med genotype ARR/ARR gis også en særstilling ved kun å kreve at dyrene ikke kommer fra besetning som er pålagt restriksjoner for klassisk skrapesyke. Fra og med 2015 må besetninger med neglisjerbar og kontrollerbar risikostatus oppføres i et register for at dyr skal kunne flyttes over landegrensen. Det er altså ingen plikt til å ha et slikt register, men et krav for å kunne eksportere, og det skal driftes eller overvåkes av myndighetene. Muligheten til å søke og få godkjent sitt nasjonale skrapesykeprogram videreføres og godkjente land listes opp i rettsakten. Listen består nå av de samme landene som hadde tilleggsgaranti, dvs. Sverige, Finland, Danmark og Østerrike. Dette gir imidlertid ikke lenger noen tilleggsgaranti slik det har vært, jf. 546/2006, men landene kan fremdeles stille strengere krav ved innførsel av levende dyr. Det stilles ulike krav til forflytning av levende dyr avhengig av mottakerlandets status. Dersom mottakerlandet har neglisjerbar risiko eller godkjent nasjonalt skrapesykeprogram, må dyrene komme fra besetning/sone/land som oppfyller kravene til neglisjerbar risiko; eller være sau med genotype ARR/ARR, men som ikke kommer fra besetning med restriksjoner for klassisk skrapesyke. Unntatt er også dyr som skal direkte til slakt. Dersom dyrene skal til land uten slik status, skal dyrene komme fra besetning/sone/land som oppfyller kravene til neglisjerbar eller kontrollerbar risiko; eller være sau med genotype ARR/ARR, men som ikke kommer fra besetning med restriksjoner for klassisk skrapesyke. Her gjelder kravet kun avlsdyr.

Sæd og embryo som skal handles med over landegrensene må komme fra dyr fra land/sone/besetning med neglisjerbar risiko, fra flokk med kontrollerbar risiko eller fra sau med genotype ARR/ARR. Alternativt kan avlsmaterialet komme fra dyr som i tre år har oppfylt kravene for kontrollerbar risikostatus, med unntak av kravene om fravær av kontakt med dyr fra flokker med lavere status og kravene til dyr og avlsprodukter som tas inn i besetningen. Vilkårene er like uavhengig mottakerlandets status.

Om vedlegg IX - import
Kollagen tilføyes listen over produkter fra storfe og småfe som det stilles krav til ved import fra land utenfor EØS. Siden kollagen som skal benyttes til fôr eller mat produseres fra samme råmateriale som gelatin, er det naturlig at samme vilkår stilles for kollagen som det allerede stilles for gelatin. Vilkårene for import av levende småfe og deres avlsprodukter endres slik at de speiler de nye kravene som gjelder for handel innen EØS, jf. vedlegg VIII.

Om vedlegg X - laboratorier
Det innføres krav om at alle postive BSE-prøver skal testes ytterligere i et godkjent laboratorium for å avgjøre om det er atypisk eller klassisk BSE. Videre oppdateres listen over godkjente hurtigtester ved at to tester som ikke produseres mer slettes fra listen.

Merknader
Rettsakten krever endring i forskrift nr. 595 av 30. mars 2004 om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongiforme encefalopatier (TSE).

Økonomiske og administrative konsekvenser

Det er kun endringene i vedlegg VII og IX om vilkår for forflytning av levende dyr og avlsmateriale over landegrensene som medfører konsekvenser av betydning. Norges bekjempelsesprogram for skrapesyke behøver ikke endres som følge av endringene i vedlegg VII, men det bør likevel gjennomgås, og det bør diskuteres om vi fortsatt skal båndlegge flytting av dyr fra flokker med atypisk skrapesyke.

Når opphevelsen av forordning 546/2006 tas inn i EØS-avtalen, vil Norges tilleggsgaranti for skrapesyke, jf. ESA-vedtak nr. 30/07/COL, også måtte oppheves. De landene som har hatt tilleggsgaranti står nå listet opp i rettsakten som land med godkjent nasjonalt skrapesykeprogram, og kan dermed fortsatt stille strengere krav ved innførsel av levende dyr. Norge vil be om tilpasningstekst slik at også vi får videreført godkjenningen av vårt nasjonale skrapesykeprogram, og kan stille strengere krav ved innførsel. Den videre vurderingen tar høyde for at vi får innvilget en slik tilpasningstekst. Innførselsvilkårene som stilles er noe lempeligere enn de som ligger i tilleggsgarantien, men Mattilsynet finner likevel ikke at de nye reglene vil medføre noen endring i risikobildet av betydning. Dyr som skal gå dirkete til slakt er ikke omfattet av de nye innførselskravene, men det antas at det i praksis er svært lite aktuelt med slik type innførsel til Norge. For Norges del vil de nye kravene til innførsel av avlsmateriale bli noe strengere siden vår tilleggsgaranti ikke omfatter avlsmateriale.

Når det gjelder å sende dyr og avlsmateriale ut fra Norge, er det frivillig om man vil gjøre det som kreves for å oppnå statusen som kreves. Dersom man ønsker å oppnå slik status, må dette planlegges, siden kravene må være oppfylt i tre-syv år tilbake i tid, med mindre dyret har genotype ARR/ARR. Et godkjent nasjonalt skrapesykeprogram gir oss ingen fordeler i eksportsammenheng. Norge klarer per dato ikke å oppfylle kravene som stilles for å oppnå neglisjerbar status for hele landet, men kanskje i noen soner hvor vi ikke har hatt klassisk skrapesyke. Jobben med å få dette til, kontra fordelen det å ha en slik sone gir, må veies opp mot hverandre. Alternativt kan enkeltbesetninger frivillig bestrebe seg på å oppnå neglisjerbar eller kontrollerbar risikostatus. Uansett vil kravet om årlig tilsyn av veterinær bli en utfordring. Besøket skal gjennomføres av veterinær i Mattilsynet, eller en veterinær på vegne av Mattilsynet. I henhold til vårt nasjonale skrapesykeprogram skal småfebesetningene nå ha besøk hvert tiende år, så dette vil kunne bli en stor endring og medføre store konsekvenser hvis mange ønsker å gå inn på ordningen. Ved eksport av levende dyr vil tilleggskravet om ikke å ha kontakt med flokker med lavere status også bli en utfordring siden vi har såpass utstrakt bruk av fellesbeite.

Det er tilnærmet ingen eksport av levende småfe fra Norge, så konsekvensene på dette området anses ikke å få praktisk betydning, men det eksporteres derimot noe avlsmateriale fra avlsstasjon. Hvis stasjonen ønsker å være i stand til å eksportere avlsmateriale, vil den kun ta inn dyr som oppfyller kravene tre år tilbake. Den største konsekvensen her vil nok være å kun ta dyr inn fra flokker som har hatt årlig veterinæbesøk siste tre år. Dersom mange flokker er ønsket som aktuelle leverandører til avlsstasjonen, vil det bli en stor jobb for Mattilsynet å få gjennomført disse besøkene.

I dag er det Mattilsynet som betaler for disse besøkene, men dette må diskuteres siden besøkene går fra å være obligatoriske hvert tiende år, til å være frivillige på årlig basis. I Danmark, Sverige og Finland er det dyreeieren som betaler. Tidligere ble besøkene i Finland betalt av myndighetene, men det var fordi besøkene var obligatoriske og kun omfattet flokker på over 20 dyr. Registeret over besetninger med ulik status som må være på plass fra 2015 vil også medføre utgifter. Siden det er frivillig å eksportere og det er noe avsender tjener på, mener Mattilsynet at næringen må bære disse utgiftene selv.

Dersom det bestemmes at næringen må betale for besøkene, vil dette medføre en ekstra kostnad for dem, og da spesielt hvis avlsstasjonen ønsker å oppnå status som muliggjør eksport. Dokumentasjon på at øvrige krav er oppfylt burde egentlig ikke medføre konsekvenser siden kravene eksisterer også i dag, men erfaringsmessig kan dokumentasjon på at risikodyr er testet være problematisk.

Mattilsynet må bruke både ressurser og penger på å informere næringen om endringene slik at de kan omstille seg og passe på at vilkårene blir oppfylte dersom de ønsker å sende levende dyr eller avlsmateriale ut av landet.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, som har representanter fra Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Vurdering
Det er behov for teknisk tilpasningstekst. Rettsakten lister opp land som har godkjent nasjonalt skrapesykeprogram. Disse landene sto tidligere oppført i forordning (EF) nr. 546/2006 som også ga landene tilleggsgaranti for skrapesyke. Denne rettsakten oppheves av forordning (EU) nr. 631/2013 og listen videreføres i forordning (EU) nr. 630/2013. Norge har også godkjent program og tilleggsgaranti, jf. ESA-vedtak nr. 30/07/COL. Dette COL-vedtaket må på tilsvarende måte oppheves og erstattes av en tilpasningstekst til forordning (EU) nr. 630/2013 slik at Norge inkluderes på listen over land som har godkjent nasjonalt skrapesykeprogram.

Følgende tilpasningstekst foreslås:

"The provisions of Regulation (EU) No 630/2013 shall, for the purpose of the Agreement, be read with the following adaption: In the Annex Point 4 concerning Regulation (EC) No 999/2001 Annex VIII, Chapter A, Section A, Point 3.2 concerning approval of Member States`national scrapie control programmes, the following shall be added: "- Norway"

Mattilsynet anser rettsaken som EØS-relevant og akseptabel.

Andre opplysninger
Det er viktig at denne rettsakten blir tatt inn i EØS-avtalen samtidig med forordning (EU) nr. 631/2013 siden den opphever ordningen med tilleggsgaranti som erstattes av vilkår i forordning (EU) nr. 630/2013.

Status
Rettsakten er relevant og er under vurdering i EØS/EFTA-statene.