I fortalen er det vist til at formålet med det indre markedet for elektrisitet er å gi reell valgmulighet for forbrukerne, åpne nye forretningsmuligheter og fremme handelen over landegrensene, slik at det kan oppnås effektivitetsgevinster, konkurransedyktige priser, høyere tjenestekvalitet og bidrag til økt forsyningssikkerhet og bærekraft. EUs energisystem gjennomgår store forandringer, og målsettingen om et mer klimavennlig energisystem skaper nye muligheter og utfordringer for markedsaktørene. Det vises til at den teknologiske utviklingen åpner for nye former for forbrukermedvirkning og samarbeid over landegrensene.

Elektrisitetsforordningen har som mål å sikre et velfungerende indre marked for elektrisitet. Dette knyttes også til målsettingene om økt produksjon av fornybar energi og reduksjon av klimautslipp. Bestemmelsene og hovedprinsippene i den tidligere forordningen er i stor grad videreført, men samtidig er rettsakten langt mer detaljert enn forordning 714/2009, som den erstatter.

Elektrisitetsforordningen omhandler alle markedssegmentene i engrosmarkedet for elektrisk kraft. Det er lagt vekt på å oppnå riktigere og mer effektive prissignaler. Forordningen inneholder bestemmelser om effektiv håndtering av flaskehalser i overføringsnettet, blant annet gjennom inndeling i budområder, for å øke utnyttelsen av eksisterende grensekryssende infrastruktur. Målet er at kraften til enhver tid flyter dit behovet er størst.  

Forordningen har et nytt kapittel som omhandler vurdering av ressursdekning og regler for innføring og utforming av kapasitetsmekanismer, dersom et medlemsland anvender slike. Kapasitetsmekanismer er midlertidige ordninger som gir tilleggsbetaling utover markedspris for å tilby tilgjengelig energikapasitet, som kan leveres ved behov. Formålet med det nye kapitlet i forordningen er å begrense markedsvridninger av slike virkemidler.

Forordningen videreutvikler rammeverket for samarbeid og koordinering mellom operatører av transmisjonsnett (TSOer). Dette gjelder både på europeisk nivå gjennom det europeiske nettverket av transmisjonssystemoperatører for elektrisitet etablert i tredje energimarkedspakke i 2009 (ENTSO-E) og på regionalt nivå (f. eks Norden) gjennom opprettelse av regionale koordineringssentre (RCCer). Det opprettes et nytt europeisk samarbeidsorgan for operatører av distribusjonsnett (DSO) og forordningen har regler om etablering og oppgaver for denne EU DSO-enheten.

Hovedtrekkene i forordningen
 

Kapittel 1 angir målet med forordningen og sentrale definisjoner. Forordningen skal legge grunnlaget for en effektiv oppfyllelse av EUs energi- og klimamål for 2030 ved å la markedssignaler være styrende for økt effektivitet, økt andel av fornybar energi, forsyningssikkerhet, fleksibilitet, bærekraft, avkarbonisering og innovasjon.

Forordningen fastsetter hovedprinsippene for velfungerende og integrerte elektrisitetsmarkeder som skal gi tilbydere og forbrukere ikke-diskriminerende markedsadgang, styrke forbrukernes posisjon, sikre konkurransedyktighet på det globale markedet samt fleksibelt strømforbruk, energilagring og energieffektivitet. Forordningen skal legge til rette for aggregering av distribuert etterspørsel og tilbud, og muliggjøre markedsintegrering og markedsbasert godtgjørelse for elektrisitet fra fornybare energikilder. Forordningen fastsetter regler for grenseoverskridende handel med elektrisitet og skal fremme økt konkurranse samtidig som det tas hensyn til særtrekk ved nasjonale og regionale markeder. Forordningen skal legge til rette for velfungerende og transparent engrosmarked for elektrisitet og til å fastsette mekanismer for harmonisering av reglene om grensekryssende kraftutveksling. 

Kapittel 2 inneholder generelle regler for elektrisitetsmarkedet. Forordningen oppstiller en rekke prinsipper for hvordan elektrisitetsmarkedet skal drives, og som retter seg mot medlemslandene og deres nasjonale reguleringsmyndigheter, TSOer, DSOer og markedsoperatører. Nytt i forordningen er en artikkel om at Europakommisjonen skal bistå medlemsland i å legge om kraftsystemet fra fossilt til fornybart.

Forordningen viderefører og fastsetter prinsipper for elektrisitetsmarkedet innenfor ulike tidsrammer (balansemarked, intradagmarked, day-ahead-marked) og for markedsaktørenes muligheter for å sikre seg mot fremtidig prisrisiko (forward markets). Disse bestemmelsene er i stor grad basert på bestemmelser i forordninger (retningslinjer) gitt i medhold av tredje energimarkedspakke, herunder retningslinjene for kapasitetstildeling og flaskehalshåndtering (CACM), langsiktig kapasitetstildeling (FCA) og balansering av elektrisk kraft (EB GL). Det er lagt vekt på markedsbaserte prinsipper for prisdannelsen i elektrisitetsmarkedene. Prinsippet om at alle markedsaktører skal ha balanseansvar, samt unntaksbestemmelser, er klargjort. Forordningen gir et rammeverk for mer markedsbaserte regler for spesialregulering og etterspørselsfleksibilitet.

Kapittel 3 inneholder bestemmelser om nettilgang og flaskehalshåndtering. Det stilles krav om at medlemslandene skal ta grep for å avhjelpe strukturelle flaskehalser i transmisjonsnettet. Kapittelet beskriver en prosess for evaluering av budområder. Budområdegrenser skal være basert på langsiktige strukturelle flaskehalser i transmisjonsnettet.  Strukturelle flaskehalser skal håndteres gjennom å endre budområdeinndelingen eller ved hjelp av en handlingsplan med tiltak og tidsplan for reduksjon av strukturelle flaskehalser.

Videre fastsettes det regler og prinsipper for kapasitetstildeling som blant annet sier at TSOer ikke skal begrense overføringskapasitet tilgjengelig for markedet for å løse flaskehalser innad i sine budområder. Forordningen fastsetter et minimumsnivå for hvor stor andel kapasitet på overføringsforbindelser som skal gis til markedet og unntak fra kravet. De regionale sikkerhetskoordinatorene (RCCer) skal utføre koordinerte kapasitetsberegninger for sin region, se mer om RCC nedenfor.

Forordningen inneholder prinsipper for transmisjons- og distribusjonsnettariffer. Blant annet skal tariffene være kostnadsreflekterende, transparente, ikke-diskriminerende og ta hensyn til behovet for nettsikkerhet og fleksibilitet. ACER skal utarbeide en rapport for beste-praksis av metoder for transmisjons- og distribusjonstariffer gitt nasjonale forskjeller. Det fremgår at de nasjonale reguleringsmyndighetene skal ta hensyn til denne rapporten ved godkjenning eller fastsettelse av metoder for tariffer.

Reglene for hva flaskehalsinntekter kan brukes til endres noe. Nytt i forordningen er at ACER skal godkjenne TSOenes forslag til metodene for bruk av flaskehalsinntekter. Forordningen viderefører krav i tredje energimarkedspakke om at flaskehalsinntekter primært skal brukes til å garantere tilgjengeligheten av den tildelte kapasiteten og/eller til nettinvesteringer som opprettholder eller øker kapasiteten. Bestemmelsen om at flaskehalsinntekter kan benyttes til å redusere tariffer etter godkjenning fra den nasjonale reguleringsmyndigheten er videreført fra tredje energimarkedspakke. 

Kapittel 4 inneholder nye bestemmelser sammenlignet med tredje energimarkedspakke. Medlemslandene skal holde oppsyn med ressursstilstrekkeligheten innenfor sitt territorium. Kapitlet inneholder i tillegg kriterier for bruk av kapasitetsmekanismer. Dette er ordninger som gir tilleggsbetalinger utover markedspris for å tilby tilgjengelig energikapasitet, som kan leveres ved behov. Forordningen oppstiller generelle prinsipper for kapasitetsmekanismer og innretning (design) av slike. Slike krav har tidligere fremgått av statsstøtteregelverket i EU.

Forordningen slår fast at medlemsland kan innføre kapasitetsmekanismer som en siste løsning hvis et land gjennom en vurdering av ressursdekning kan bevise at det har et kapasitetsproblem. Det foreslås nye prinsipper for å vurdere ressursdekning på en koordinert måte, slik at alle medlemslandene bruker de samme prinsipper for utregningen av ressursdekningen og ved evalueringen av om de eventuelt har behov for å sikre seg mer kapasitet.

I tilfeller hvor den europeiske eller den nasjonale vurderingen identifiserer et problem ved ressursdekningen (resource adequacy) skal medlemslandene påpeke eventuelle reguleringsmessige vridninger eller markedssvikt som forårsaket eller bidro til å skape problemet. Det skal også utvikles en implementeringsplan med tiltak for å eliminere problemet i henhold til krav presisert i forordningen. Det fastsettes også prinsipper for hvordan kapasitetsmekanismer skal utformes. Kapasitetsmekanismer skal blant annet være midlertidige, ikke begrense markedet eller være større enn nødvendig. De skal også være transparente, ikke-diskriminerende og konkurransedyktige.

Kapittel 5 gjelder transmisjonssystemet, herunder samarbeid mellom TSOene. Organisasjonen ENTSO-E ble etablert i tredje energimarkedspakke, og er et samarbeidsorgan mellom TSOene. Forordningen viderefører bestemmelser om pliktene for ENTSO-E, i tillegg til at organisasjonen får nye oppgaver. Disse er blant annet knyttet til regionale koordineringssentre (RCC), metodeutvikling knyttet til vurderinger av ressursdekning og samarbeid med den nye enheten for europeiske DSOer. Bestemmelser om ACERs oppsyn med ENTSO-E videreføres fra tredje energimarkedspakke.

Det følger av forordningen at det skal opprettes regionale koordineringssentre (RCCer). RCCene skal være enheter som utfyller TSOenes oppgaver på tvers av landegrensene innenfor nærmere definerte regioner i EU. De etableres i enkelte av medlemslandene. RCCene skal erstatte de eksisterende regionale sikkerhetssentre (RSC), og vil få utvidede arbeidsoppgaver samt overta oppgavene til RSC som følger av kommisjonsforordningen om etableringen av en retningslinje for systemdrift (Kommisjonsforordning 2017/1485).

Kapittelet inneholder bestemmelser om utforming av en ikke bindende ti-års nettutviklingsplan som er en del av ENTSO-Es oppgaver. Videre er det bestemmelser om en kompensasjonsmekanisme mellom TSOene (nærmere regulert i forordning nr. 838/2010). Det er bestemmelser om informasjonsutveksling og sertifisering av TSOer som viderefører bestemmelser i EUs tredje energimarkedspakke (forordning 714/2009).

Kapittel 6 handler om distribusjonssystemoperatører og inneholder nye bestemmelser. Det skal etableres en enhet for europeiske DSOer (EU DSO-enhet) for å fremme samarbeidet om videreutvikling av det indre markedet, herunder tilrettelegge for fornybar energi, etterspørselsfleksibilitet og økt digitalisering. EU DSO-enheten skal arbeide for optimal drift og koordinering av driften av distribusjons- og transmisjonssystemer. DSOene skal også ha en rolle i arbeidet med å utvikle nettkoder. DSOer som ønsker å delta i enheten for europeiske DSOer skal ha rett til å bli registrerte medlemmer. Forordningen definerer etableringen av den nye enheten, grunnleggende regler og prosedyrer samt dens oppgaver.

Kapittel 7 omtaler nettkoder og retningslinjer, som utvikles og vedtas i medhold av forordningen. Forordningen trekker opp viktige hovedprinsipper for organiseringen av kraftmarkedet, men må suppleres med utfyllende regler og nærmere arbeidsprosesser for krafthandelen mellom land. Kommisjonen gis myndighet til å vedta avledede rettsakter i form av nettkoder og retningslinjer på nærmere angitte områder. Kapitlet inneholder prosedyrer for hvordan det blir tatt initiativ til vedtagelse av nettkoder og retningslinjer, og deltagelse fra ENTSO-E, EU-DSO og ACER i utformingen av disse. Kommisjonen har en rolle i form av muligheten til å vedta rettsakter ("delegated acts") om nettkoder og retningslinjer innenfor en rekke angitte områder. Den europeiske enheten for DSOer og andre interessenter blir inkludert tettere i prosedyren for å utvikle forslag til nettkoder.

Kapittel 8 inneholder sluttbestemmelser og unntaksbestemmelser for nye utlandsforbindelser. Det er gjort en utvidelse av Kommisjonens rett til å innhente informasjon fra i første omgang medlemsstatene og den nasjonale reguleringsmyndigheten, men også fra foretak og enkeltpersoner. Sammenlignet med den foregående forordningen hvor dette var knyttet til enkelte bestemmelser, kan Kommisjonen innhente informasjon for å håndheve forordningen mer generelt. Kommisjonen kan ilegge sanksjoner for brudd på plikten til å overlevere informasjon som er nødvendig for å håndheve forordningen. Til slutt er det bestemmelser om komitologiprosedyre og Kommisjonens utøvelse av delegert myndighet.

Vurdering

Rettslige konsekvenser

Forordning 714/2009, som erstattes av forordning 2019/943, er vurdert som EØS-relevant. Den er innlemmet i EØS-avtalen vedlegg IV om energi, jf. EØS-komiteens beslutning 5. mai 2017. Dette taler for at forordning 2019/943 også er EØS-relevant, og departementet tar sikte på at den innlemmes i EØS-avtalen med nødvendige tilpasninger. Dette arbeidet følges opp i dialog med de andre EØS/EFTA-statene og EU. I denne vurderingen vil EØS-tilpasningene som ble forhandlet fram i tilknytning til forordning 714/2009 også stå sentralt.  

En forordning gjennomføres normalt ved inkorporasjon i norsk rett, jf. EØS-avtalen artikkel 7. Departementet vil foreta en gjennomgang av innholdet i rettsakten sammenholdt med norsk regelverk for å sikre at det ikke er motstrid. Behovet for utfyllende nasjonale regler eller endringer i eksisterende lovverk vurderes nærmere. Eventuelle forslag vil bli sendt på høring på vanlig måte.

Status

Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2019/943 om det indre markedet for elektrisitet (elektrisitetsforordningen) opphever og erstatter europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 714/2009 av 13. juli 2009 om vilkår for tilgang til nett for grensekryssende krafthandel. Forordningen som erstattes var en del av EUs tredje energimarkedspakke vedtatt i 2009. Elektrisitetsforordningen (EU) 2019/943 ble vedtatt i EU 5. juni 2019 med ikrafttredelse 4. juli 2019, og ble offentliggjort i Official Journal 14. juni 2019. 

Kommisjonens forslag til forordningen ble publisert 3. november 2016 og sendt på høring 19. desember 2016, med høringsfrist 15. mars 2017. Den vedtatte forordningen er sendt på høring 9. juni 2020 med frist for å gi høringsinnspill 15. september 2020.