Miljøkriminalitetsdirektivet: strafferettslig vern av miljøet

Ansvarlig departement: Justis- og beredskapsdepartementet, Miljøverndepartementet

Sakstype: Direktiv

Behandlende organ: EFTA/EØS: vurderer EØS-relevans og -innlemmelse

Saksområde: Miljø: generelt (EØS-avtalens vedlegg 20.1)

BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 25.4.2012)

Sammendrag av innhold
Direktivet pålegger medlemsstatene en forpliktelse til å innføre strafferettslige sanksjoner i deres nasjonale lovgivning for overtredelser av fellesskapsrettens bestemmelser om miljøbeskyttelse. Formålet med direktivet er å effektivisere håndhevelsen av miljøregelverket og kan i så måte sees i sammenheng med miljøansvarsdirektivet (2004/35/EF) som nå gjennomføres i norsk rett.

Direktivet ble initiert av Kommisjonen på grunnlag av en økning av tilfellene av brudd på rettsaktene på miljøområdet og en bekymring knyttet til følgene av disse. Direktivforslaget ble i første omgang forkastet av Rådet fordi det mente Kommisjonen ikke hadde adgang til å vedta straffebestemmelser på felleskapsrettens område (EU-samarbeidets 1. søyle). Etter gjennomførte avklaringsprosesser i EU ble direktivet vedtatt av Rådet 24. oktober 2008, med ikrafttredelse 26. desember 2008. Direktivet skal være gjennomført i medlemsstatene innen 26. desember 2010.

Direktivet er et minimumsdirektiv, og det er altså ingen hindre for å kriminalisere flere handlinger eller unnlatelser i strid med den underliggende felleskapsretten. Det fremgår av fortalen pkt 15 at det i etterfølgende miljørelaterte rettsakter bør spesifiseres om miljøkriminalitetsdirektivet får anvendelse.

Direktivet stiller krav om at de ulike straffbare handlinger/unnlatelser er straffbare i nasjonal rett. Direktivet stiller ingen krav til anvendelsen av bestemmelsene og stiller i utgangspunktet heller ingen krav til rettslig håndheving (se fortalen pkt 10).

Artikkel 1 identifiserer direktivets formål som er å sikre et mer effektivt miljøvern. I artikkel 2 defineres en rekke begreper som benyttes i direktivet. I direktivets artikkel 3 angis positivt de handlinger som i alle fall skal utgjøre en straffbar handling i medlemslandene forutsatt at handlingene er begått forsettlig eller i alle fall grovt uakstomt, "committed intentionally or with at least serious negligence". Det omfatter:

- forurensning som forårsaker eller kan forårsake dødsfall eller alvorlig personskade eller betydelig skade på luft- jord- eller vannkvalitet samt på dyr eller planter,

- befatning med avfall som forårsaker eller kan forårsake de ovennevnte følger,

- ulovlig transport av avfall slik det fremgår av eksportforordningen (1013/2006) art 2(35),

- drift av et anlegg hvor det utføres en farlig aktivitet eller hvor det lagres eller benyttes farlig stoffer eller preparater, og som utenfor dette anlegget forårsaker eller kan forårsake de ovennevnte følger,

- befatning med nukleært materiale som forårsaker eller kan forårsake de ovennevnte følger

- avlivning, destruksjon, besittelse og innsamling av beskyttede ville dyre- eller plantearter om ikke det berører et ubetydelig antall eksemplarer og bare har ubetydelig innvirkning på artenes bevaringsstatus,

- handel med beskyttede ville dyre- og plantearter, med samme begrensning som i strekpunktet ovenfor,

- enhver atferd som forårsaker betydelig skade på levesteder innenfor et beskyttet område,

- fremstilling, eksport, import, omsetning eller bruk av stoffer som nedbryter ozonlaget.

I tillegg kreves altså at regelverket i i alle fall en av rettsaktene i vedleggene A og B er brutt.

Artikkel 4 fastsetter at også "incitement, aiding and abetting" til overtredelse av handlinger beskrevet i art. 3 skal straffes. Dersom incitement ikke skal forstås som medvirkning men som en selvstendig forbrytelse vil det kreve lovendring som reiser prinsipielle spørsmål. Etter artikkel 5 pålegges medlemsstatene å sørge for at de straffbare handlingene skal straffes med sanksjoner som er effektive, rimelige i forhold til den straffbare handling, og har en avskrekkende virkning. Artiklene 6 og 7 omhandler juridiske personers ansvar. De pålegges ikke et straffansvar fordi en rekke medlemsstater begrenser straffeansvar til fysiske personer. Etter direktivet pålegges medlemsstatene likevel på annen måte å sanksjonere juridiske personers brudd på regelverket. Artikkel 8 sier at direktivet skal være gjennomført i medlemsstatene senest 26. desember 2010. Artiklene 9 og 10 inneholder sluttbestemmelser. Vedleggene A og B angir rettsakter som det er vist til i artikkel 2.

Merknader
Direktivet er gitt med hjemmel i EF-traktatens miljøbestemmelse (art 175) og er merket "EØS-relevant".

Direktivets virkeområde fremkommer ved at en handling rammes så snart den måtte utgjøre et regelbrudd under en (eller flere) av de rettsaktene angitt i vedleggene. Direktivets virkeområde er altså positivt angitt gjennom virkeområdet til hvert av de underliggende direktivene. Flere av direktivene er ikke EØS-relevante, og det forutsettes derfor at direktivet ved en eventuell innlemmelse i EØS-avtalen gis en tilpasningstekst som unntar disse rettsaktene fra virkeområdet slik det også er gjort for miljøansvarsdirektivet og vanndirektivet.

Når det gjelder forholdet til gjeldende norsk rett, er alle direktivets omtalte handlinger allerede straffesanksjonert i norsk rett.

Direktivet ventes ikke å få administrative eller økonomiske konsekvenser ettersom forpliktelsene etter direktivet oppfylles gjennom eksisterende lovgivning.

Sakkyndige instansers merknader
Direktivet har vært behandlet i EØS-spesialutvalget for miljø 13.06.2008, 26.11.2008, 04.06.2009 og 13.10.2011, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet, Arbeidsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet og Miljøverndepartementet er representert.

Det har også blitt orientert om direktivet i Referansegruppen for miljø 19.11.2008. Spesialutvalget har avventet en avklaring av direktivets relevans, herunder også behovet for tilpasningstekst.

Direktivet har ikke vært på høring.

Rettsakten ansees EØS-relevant og akseptabel.

Status
Direktivet trådte i kraft 26. desember 2008 med et krav om gjennomføring i medlemsstatene innen to år, altså 26. desember 2010.

Rettsakten ansees EØS-relevant og akseptabel.