I fortalen er det vist til at formålet med det indre markedet for elektrisitet er å tilrettelegge for konkurransebaserte elektrisitetsmarkeder over landegrensene og dermed reell valgmulighet for forbrukerne, nye forretningsmuligheter, konkurransedyktige priser, effektive investeringssignaler og høyere tjenestekvalitet, og å bidra til økt forsyningssikkerhet og bærekraft. Det vises til at EUs energisystem gjennomgår store forandringer. Målsettingen om et mer klimavennlig energisystem skaper nye muligheter og utfordringer for markedsaktørene. Det vises til at den teknologiske utviklingen åpner for nye former for forbrukermedvirkning og samarbeid over landegrensene.

Hovedtrekkene i direktivet

Kapittel 1 angir målet med direktivet og sentrale definisjoner. Direktivet etablerer felles regler for produksjon, transmisjon, distribusjon, lagring og forsyning av elektrisk energi, i tillegg til forbrukerbeskyttelse. Henvisningen til energilagring er ny. Formålet med direktivet er å skape et konkurransedyktig, forbrukerorientert, fleksibelt, rimelig og transparent energimarked i EU. Ved hjelp av fordelene som følger av et integrert marked skal direktivet sikre rimelige energipriser for forbrukerne, en høy grad av forsyningssikkerhet og en smidig overgang til et bærekraftig avkarbonisert energisystem.

Kapittel 2 fastsetter generelle prinsipper om at medlemsland må sikre at den nasjonale lovgivningen legger til rette for et elektrisitetsmarked som er konkurransedyktig, forbrukerorientert, fleksibelt og ikke-diskriminerende. Det legges vekt på at nasjonale tiltak ikke skal hindre grensekryssende kraftflyt, forbrukerdeltakelse eller investeringer. Videre fremheves det at leverandørpriser skal være markedsbaserte, med visse unntak for sårbare kunder. Forbrukere skal ha rett til fritt leverandørvalg. Bestemmelser om tredjepartsadgang til nettet, direkte linjer, kriterier som skal anvendes ved konsesjonsbehandling av produksjon og om forpliktelser til offentlig tjeneste er videreført.

Kapittel 3 fastsetter grunnleggende regler for forbrukervern. Forbrukerne skal ha tilgang til tydelig og forståelig fakturainformasjon og et sammenligningsverktøy for kraftavtaler. Direktivets vedlegg II inneholder minimumskrav for fakturering og fakturainformasjon. Forbrukerne skal ha rett til å velge kraftkontrakter med dynamiske priser og skal fritt kunne bytte kraftleverandør. Slike leverandørbytter skal kunne gjennomføres innen tre uker. Etter 2026 skal gjennomføring av leverandørbytter ikke ta mer enn 24 timer.

Det legges til rette for aktive forbrukere, som kan forbruke, lagre og/eller selge egenprodusert elektrisitet og tilby etterspørselsfleksibilitet i markedet. Det kreves at medlemsland legger til rette for at forbrukerne skal kunne inngå kontrakter om aggregering, det vil si kjøp og salg av elektrisitetstjenester. Det defineres et rammeverk for energisamfunn, som kan delta i markedet med produksjon, distribusjon, aggregering, lagring, salg eller tjenester for energieffektivisering. Deltakelse i energisamfunn skal være frivillig for forbrukerne. Hver forbruker skal ha rett til en smart strømmåler med et minimum sett av funksjoner. Direktivet fastsetter også regler for håndtering av forbruksdata.

Det gis noen avklaringer om at forbrukeren skal ha et enkelt kontaktpunkt som blant annet skal gi informasjon om forbrukerens rettigheter og gjeldene regelverk. Videre skal forbrukere ha rett til en mekanisme for utenrettslig tvisteløsning. Regler om beskyttelse av sårbare kunder videreføres. Videre skal medlemsland definere kriterier for å kunne måle energifattigdom.

Kapittel 4 viderefører flere av bestemmelsene i tredje elmarkedsdirektiv knyttet til distribusjonssystemoperatører (DSO), herunder om dennes oppgaver, selskapsmessig og funksjonelt skille mellom nett og produksjon/omsetning, behandling av konfidensiell informasjon, mulighetene for å etablere lukkede distribusjonssystemer og om kombinert operatør for transmisjons- og distribusjonsnett. Det er vedtatt en ny bestemmelse om at DSOene skal sikre at alle kvalifiserte aktører har tilgang til data på klare og like vilkår.

Enkelte av oppgavene for DSO er utdypet og presisert, særlig i forbindelse med anskaffelse av tjenester og produkter for å drifte nettet. Medlemslandene skal sørge for at DSOene skal ha insentiver til å benytte systemtjenester slik at nettet utvikles og driftes på en effektiv måte, herunder lokal flaskehalshåndtering. Et nytt krav er også at DSOene hvert annet år skal levere en nettutviklingsplan til den nasjonale reguleringsmyndigheten.

DSOene skal opptre ikke-diskriminerende overfor aktører som eier, drifter og utvikler ladestasjoner for elektriske kjøretøy. DSOer skal i utgangspunktet ikke eie og drive ladestasjoner for slike, men medlemslandene kan tillate unntak dersom en anbudsprosess viser at ingen andre aktører er interessert i å eie og drive ladestasjoner og regulatoren har gitt sin godkjenning. DSOene skal heller ikke eie eller drive anlegg for lagring av elektrisk energi, med mindre en anbudsprosess viser at ingen andre aktører er interessert og regulatoren har gitt sin godkjenning. Lagringsanlegget må være nødvendig for effektiv og sikker drift av distribusjonssystemet.

Kapittel 5 viderefører i stor grad de generelle reglene for TSOene som følger av tredje elmarkedsdirektiv, herunder kravene til konfidensialitet og transparens. Bestemmelsen om tilknytning av produksjon er flyttet fra det tidligere kapitlet om uavhengig systemoperatør ("ITO") til kapittel 5 som nå inneholder generelle bestemmelsene for alle typer av TSO. I tillegg klargjøres TSOenes oppgaver knyttet til systemtjenester samt nye regionale koordineringssentraler (Regional Coordination Centres – RCC). Det er krav om at TSOene skal anskaffe systemtjenester fra markedsdeltakere for å sikre driftssikkerheten. Anskaffelsen skal være transparent, ikke-diskriminerende og markedsbasert. Når TSOen utfører sine oppgaver skal den ta hensyn til RCCenes anbefalinger.

Kapittel 6 viderefører regler for TSOer som omhandler eiermessig skille, uavhengig systemoperatør og uavhengig transmisjonssystemoperatør. I henhold til modellen for eiermessig skille (som er aktuell i Norge) videreføres kravet den som eier transmisjonssystem opptre som en transmisjonssystemoperatør, med tilhørende krav til eiermessig skille. Bestemmelsene om utpeking og sertifisering av TSO videreføres også. Det er nye regler om TSOenes mulighet til å eie anlegg for lagring av elektrisitet, med utgangspunkt i at systemansvarlig skal kjøpe systemtjenester i markedet. TSOer skal ikke ha lov til å eie og drive lagringsanlegg eller eie eller indirekte kontrollere eiendeler som leverer systemtjenester. TSOen kan få unntak fra dette dersom visse kriterier fastsatt i direktivet er oppfylt.

Kapittel 7 inneholder regler for nasjonale reguleringsmyndigheter for energi. I Norge er Reguleringsmyndigheten for energi (RME) oppnevnt i henhold til energiloven § 2-3. Direktivet viderefører bestemmelser om utpeking, uavhengighet, oppgaver og myndighet for nasjonal reguleringsmyndighet. De enkelte oppgavene for reguleringsmyndigheten suppleres av bestemmelser i elektrisitetsforordningen og ACER-forordningen.

Det er gjort endringer og oppdateringer i listen over oppgavene for reguleringsmyndigheten, sammenlignet med tredje elmarkedsdirektiv. Flere av oppgavene kan utføres av andre myndigheter, men informasjonen skal gjøres tilgjengelig for reguleringsmyndigheten for energi. Bestemmelsen om et uavhengig klageorgan er videreført.

Det er nye bestemmelser av betydning for reguleringsmyndighetens deltagelse i regionalt samarbeid. Direktivet legger vekt på at nasjonale regulatorer skal samarbeide med regulatorer i naboland og ACER om problemstillinger knyttet til grenseoverskridende spørsmål. Det er også en ny artikkel om særlige oppgaver for reguleringsmyndigheten i land hvor det er etablert et regionalt koordineringssenter (RCC). Dette er en ny type enhet som består av flere lands TSOer og som skal løse felles oppgaver for disse innenfor den aktuelle regionen.

Kapittel 8 inneholder generelle bestemmelser, blant annet om notifikasjon til Kommisjonen av tiltak for å sikre like konkurransevilkår, unntak fra direktivet, utøvelse av delegert myndighet til Kommisjonen og om komiteen som etableres i henhold til forordning 182/2011 om generelle prinsipper for mekanismer for medlemslands kontroll av Kommisjonens utøvelse av gjennomføringsmyndighet. Innen 31. desember 2025 skal Kommisjonen gjennomgå implementeringen av direktivet og sende en rapport om dette til Europaparlamentet og Rådet.

Vurdering

Rettslige konsekvenser

Direktiv 2009/72/EC, som erstattes av direktiv 2019/944, er vurdert som EØS-relevant. Det er innlemmet i EØS-avtalen vedlegg IV om energi, jf. EØS-komiteens beslutning 5. mai 2017. Dette taler for at direktiv 2019/944 også er EØS-relevant, og departementet tar sikte på at det innlemmes i EØS-avtalen med nødvendige tilpasninger. Dette arbeidet følges opp i dialog med de andre EØS/EFTA-statene og EU. I denne vurderingen vil EØS-tilpasningene som ble forhandlet fram i tilknytning til direktiv 2009/72/EC også stå sentralt.

Det nærmere innholdet i direktivet vurderes nærmere, herunder behov for endringer i energilovgivningen. Forslag til endringer vil bli sendt på høring på vanlig måte.

Status

Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/944 om det indre markedet for energi (elmarkedsdirektivet) opphever og erstatter tredje elmarkedsdirektiv (2009/72/EC) som er innlemmet i EØS-avtalen vedlegg IV, jf. EØS-komiteens beslutning av 5. mai 2017. Elmarkedsdirektiv (EU) 2019/944 ble vedtatt i EU 5. juni 2019 med ikrafttredelse 4. juli 2019, og ble offentliggjort i Official Journal den 14. juni 2019.

Kommisjonens forslag til direktivet ble publisert 3. november 2016 og sendt på høring 19. desember 2016, med høringsfrist 15. mars 2017. Det vedtatte direktivet er sendt på høring 9. juni 2020 med frist for å gi høringsinnspill 15. september 2020.