EURES er et samarbeidsnettverk mellom Europakommisjonen og EUs medlemsstater og EØS-statene og Sveits. EURES-nettverket består av følgende organisasjonskategorier: det europeiske samordningskontoret (Europakommisjonen), nasjonale koordineringskontorer (utpekes av medlemslandene og kan være offentlige arbeidsformidlinger), EURES-medlemmene (offentlige arbeidsformidlinger og andre aktører som er godkjent til å levere tjenestene) og EURES-partnere (organisasjoner i medlemslandene som leverer noe av tjenestene). Målet med EURES-nettverket er blant annet å styrke funksjonen, sammenhengen og integreringen av arbeidsmarkedene i EUs medlemsstater og å fremme frivillig geografisk og arbeidsmobilitet mellom EUs medlemsstater på et likeverdig grunnlag og i overenstemmelse med EU-retten og nasjonal lovgivning og praksis. Videre støtter nettverket overgangen til arbeidsmarkedet og dermed fremme sosiale og sysselsettingsmessig mål nedfelt i EU-retten. Støttetjenester til arbeidsgivere og arbeidstakere skal omfatte rekrutterings- og formidlingstjenester, støttet av informasjon og veiledning. Tjenesten skal fortsatt være gratis for arbeidstakere, mens tjenester til arbeidsgivere kan ilegges en avgift men ikke høyere enn andre sammenlignbare tjenester.

Medlemslandene kan innføre en mekanisme som gir arbeidsgivere muligheten til ikke å offentliggjøre en ledig stilling på EURES Portalen dersom det er begrunnet ut fra stillingens karakter, og/eller nasjonal lov. Arbeidstakere skal samtykke til at CV og søknad gjøres tilgjengelig på EURES Portalen og kan til enhver tid trekke samtykke tilbake.

Norge har deltatt i EURES siden 1994. EURES er en integrert tjeneste i NAV og deltakelsen i EURES forvaltes av Arbeids- og velferdsetaten. Forvaltningen er organisert slik at faglig styring og koordinering er tillagt Arbeids- og velferdsdirektoratet (nasjonalt koordineringskontor), mens NAV fylkene og NAV Servicesenter EURES skal sikre at tjenesten er tilgjengelig og leveres til målgruppene (EURES-medlemmer). Gjennom EURES tilbyr NAV rekrutterings- og formidlingstjenester, og bistår med informasjon og veiledning for arbeidsgivere og arbeidssøkere som ønsker å benytte seg av fri bevegelighet for arbeidskraft i EU/EØS/EFTA-området.

Forordningen legger opp til at EURES skal gi arbeidssøkere og arbeidsgivere bedre tilgang til hhv. stillinger, CV og søknader, samt grunnleggende støttetjenester. EURES Portalen moderniseres med automatisk matching mellom ledige stillinger og søknader i de forskjellige medlemslandene.

Videre skal EURES-nettverkets funksjon støttes gjennom informasjonsutveksling om mangel på og overskudd av arbeidskraft på nasjonalt nivå, samt styrke samarbeidet mellom medlemslandene. Det legges videre opp til at nettverket vil bli utvidet til å inkludere andre aktører på arbeidsmarkedet i leveringen av EURES-tjenesten. Det skal etableres nasjonale godkjenningssystemer for dette som skal sikre at arbeidsmobilitet bygger på frivillighet og respekterer arbeidsmarkedslover. De offentlige arbeidsmarkedsetater vil bli gitt en særskilt stilling ut fra deres rolle og nasjonale forpliktelser.

Forordningen inneholder forslag om utviklingen av det felles ESCO- systemet (European Skills, Competenses, Occupation and Qualification). ESCO er et klassifiseringssystem på europeisk nivå av yrker, kompetanse/ferdigheter og kvalifikasjoner med et mål om å sikre best mulig digital jobbmatching innenfor EU/EØS-området. Det betyr at man etablerer et elektronisk system for å matche ledige stillinger med jobbsøknader.

Videre er lærlingstillinger og traineestillinger omfattet av forordnings formål.

EURES er i dag en av tre akser i EU-programmet for sysselsetting og sosial innovasjon (EU programme for Employment and Social Innovation - EaSI) for perioden 2014-2020, jf. Prop. 89 S (2013-2014) og Innst. 291 S (2013-2014). EU-programmet EaSI har til formål å bidra til gjennomføringen av Europa 2020-strategien gjennom å gi bistand til oppfyllelse av EUs mål om å fremme et høyt sysselsettingsnivå, sikre anstendig sosial beskyttelse, bekjempe sosial utstøting og fattigdom og forbedre arbeidsvilkårene.

Merknader

Gjeldende norsk lovgivning og rettslige konsekvenser
Forordningen reviderer det tidligere EURES-regelsettet for å avspeile nye mobilitetsmønstre, styrkede krav til mobilitet på et likeverdig grunnlag, endringer i teknologien for deling av opplysninger om ledige stillinger, arbeidstakeres og arbeidsgiveres bruk av en rekke forskjellige rekrutteringskanaler og andre arbeidsmarkedsformidleres voksende rolle side om side med offentlige arbeidsformidlinger. Forordningen tar sikte på å gjenetablere og omstrukturere EURES-nettverket som en del av den reviderte rettslige rammen, med formål om å bli ytterligere styrket.

Forordning (EU) 2016/589 erstatter regelsettet for EURES som er nedfelt i kapittel II i Europaparlaments- og Rådsforordning (EU) nr. 492/2011 om fri bevegelse av arbeidskraft i medlemslandene. Forordning 492/2011 er i sin helhet gjennomført i norsk rett i EØS-arbeidstakarlova av 14. desember 2012. Artikkel 39 i forordning 2016/589 regulerer endringen av forordning 492/2011 og gir en opplisting av hvilke artikler i forordning 492/2011 som oppheves ved ikrafttredelsen av forordning 2016/589. Bestemmelsene i forordning 2016/589 tas inn som vedlegg 2 i EØS-arbeidstakarlova.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Forslaget legger opp til at flere aktører, offentlige og private, enn de offentlige arbeidsmarkedsetatene skal kunne levere tjenesten, samt økt tilgjengelighet og oppfølging av tjenestene, og modernisering av IKT-løsningene. Det antas at dette vil kunne få administrative konsekvenser, inkludert etablering av et eventuelt nasjonalt godkjenningssystem, og medføre økte utgifter, spesielt for IKT i NAV.

Sakkyndige instansers merknader
Saken har vært forelagt Arbeids- og velferdsdirektoratet og kontaktpersoner i utviklingsgruppen av ESCO (European Skills, Competenses, Occupation and Qualification). Deres vurderinger er hensyntatt i vurderingene nedenfor.

Vurdering
Forordningen medfører behov for endringer i norsk regelverk.

Fri bevegelighet av arbeidskraft, som er en av EUs grunnleggende friheter, bidrar til at arbeidsmarkedene i EU/EØS-området fungerer bedre. EURES-nettverket er et viktig samarbeid basert på et felles rammeverk mellom medlemsstatene og Kommisjonen. Forordningen er relevant og akseptabel. Forordningen pålegger ikke medlemslandene/EØS-landene å gi noen en bedre rett til tjenester enn det som følger av nasjonal lovgivning. EU/EØS-borgere har i dag tilgang til norske arbeidsmarkedstjenester fordi EU/EØS-arbeidssøkere blir vurdert på linje med innenlandske arbeidssøkere når det gjelder for bistand. Det er vår oppfatning at forordningen ikke sier noe annet enn at det skal gis tilgang til arbeidsmarkedstjenester for alle arbeidssøkere, men ikke ut over det. Spørsmålet om å utlyse ledige stillinger i hele EØS-området uten arbeidsgivers samtykke er ikke problematisk i de fleste tilfellene. Likevel bør vi være restriktive med å gi Arbeids- og velferdsetaten pålegg som kan medføre at samarbeidet med arbeidsgivere blir mer komplekst eller vanskeligere.

Forslaget vil kunne medføre betydelige økte utgifter til IKT, blant annet til utvikling av ESCO som er et klassifiseringssystem på europeisk nivå av yrker, kompetanse/ferdigheter og kvalifikasjoner med et mål om å sikre best mulig digital jobbmatching innenfor EU/EØS-området. Det betyr at man etablerer et elektronisk system for å matche ledige stillinger med jobbsøknader. Eventuelle endringer i informasjonen om kompetanse, yrkeserfaring mv. bør primært baseres på at endringene bidrar til å bedre og styrke Arbeids- og velferdsetatens interne formidlingsarbeid overfor arbeidssøkere i Norge, samt at ev. endringer gjør det lettere for arbeidsgivere i Norge å finne frem til ledige kandidater for ansettelse. Forslaget slik det ligger nå med endringer, er at det vil være opp til medlemslandene å erstatte sine nasjonale klassifiseringssystemer med ESCO og at Europakommisjonen kan bistå med midler til de land som ønsker å gå over til ESCO. Det kravet som ligger på medlemslandene er at medlemslandene må «mappe» mot ESCO. Mapping betyr at alle de ulike nasjonale klassifiseringssystemene knytter seg opp mot ESCO. Når det gjelder åpningen av nettverket for private aktører, må man ta stilling til spørsmål om godkjenning og ta høyde for administrative kostander i etablering og forvaltning av en slik ordning.

Status
ASD har formidlet sine vurderinger til EFTA-sekretariatet som - etter en foreleggelse for andre EFTA land - formidlet svaret videre til Europaparlamentet, Europakommisjonen samt det nåværende og kommende formannskapet i Rådet for Den europeiske union.

Europaparlamentets Sysselsettingskomitee (EMPL Committee) vedtok forslaget 23.6.2015 etter å ha vurdert nærmere 700 endringsforslag (av 5.2.2015) (44 stemte for, 5 mot og 5 var avholdne.)

EFTA-land deltar i en rådgivende gruppe som skal jobbe mer med utviklingen av ESCO.

Europaparlamentet og Rådet vedtok forordningen hhv. 25. februar 2016 og 13. mars 2016. Forordningen trådte i kraft 13. april 2016 og skal være implementert innen 12. mai 2016.