Produsenter kan som hovedregel danne en sammenslutning ("pool") for å oppfylle utslippskravene. Kommisjonen kan pålegge produsenten eller forvalteren av poolen en økonomisk sanksjon dersom spesifikke utslippsmål det enkelte år overskrides. Forordningen har bestemmelser for beregning av størrelsen på sanksjonen. Midlene inngår i EUs offentlige budsjett.

Etter søknad til Kommisjonen kan produsenter helt eller delvis unntas fra utslippskravene. Dette forutsetter blant annet at produksjonen av varebiler er under 22.000 biler pr år.

Forordningen har også bestemmelser om miljøinnovasjoner. Etter søknad fra en varebilprodusent eller leverandør av teknologiske løsninger, kan det tas hensyn til CO-besparelsene som oppnås ved å anvende slike innovative teknologier.

I tillegg pålegges nasjonale myndigheter en rapporteringsplikt overfor Kommisjonen i tilknytning til nyregistrerte varebiler i landet. Rapporteringsplikten retter seg bare mot nasjonale myndigheter og berører ikke borgernes rettigheter og plikter.

Merknader

Rettslige konsekvenser
Området er i dag ikke regulert i norsk rett. Rettsaktene foreslås gjennomført samlet i én forskrift med hjemmel i vegtrafikkloven kapittel III. Samferdselsdepartementet vil legge frem en LS proposisjon med forslag til ny § 13 b i vegtrafikkloven i løpet av høsten 2017. En nærmere omtale av endringene vil bli gitt i LS proposisjonen om endringer i vegtrafikkloven.

Forordningen forutsetter begrenset overføring av norsk suverenitet til et organ utenfor norske myndigheters kontroll, ved at Kommisjonen ved overtredelse av utslippskravene kan kreve en avgift av produsentene. Med bakgrunn i EØS-avtalens to-pilar-system vil det i utgangspunktet være ESA som tillegges denne rollen overfor EFTA-statene.

Gjennomføringen av forordning 510/2011 og de avledede rettsaktene med tilhørende EØS-tilpasninger innebærer at EFTAs overvåkingsorgan gis myndighet til å fatte bindende vedtak for norske borgere, som omtalt over i pkt.4.2 For tilfeller hvor produsenten eller "pool manager" er i en EFTA/EØS-stat, skal ESA fastsette og innkreve overtredelsesgebyr overfor produsenter som overskrider grensene for maksimalt CO-utslipp etter forordningene. Forordningen forutsetter således en begrenset overføring av norsk suverenitet til et organ utenfor norske myndigheters kontroll.

Myndighetsoverføringen etter forordningene gjelder et bestemt og avgrenset saksområde. Videre er det i dag heller ingen bilprodusenter i Norge som vil omfattes av regelverket. I tillegg vil det være liten grad av skjønn i ESAs avgjørelser fordi overtredelsesgebyret vil ilegges på bakgrunn av overskridelser av konkrete utslippsgrenser.

Ordningen hvor avgrenset sanksjonsmyndighet er lagt til et overnasjonalt organ, ligner langt på vei ordninger som Norge har akseptert på flere andre områder, herunder luftfart.

Samferdselsdepartementet legger dermed til grunn at myndighetsoverføringen etter forordning 510/2011 er å anse som "lite inngripende" og at det dermed vil være tilstrekkelig med Stortingsvedtak etter Grunnloven § 26 for å tilfredsstille kravet om Stortingets samtykke til innlemmelse av rettsaktene i EØS-avtalen.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Forordningen vil ikke få administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning for Norge.

Rapporteringskravet innebærer at Vegdirektoratet må hente ut tall fra det sentrale motorvognregisteret. Disse tallene må bearbeides noe før de oversendes til ESA. Siden krav om rapportering ble obligatorisk i EU, har Vegdirektoratet gjennomført tilsvarende rapportering til Kommisjonen via EUs miljøbyrå European Environment Agency (EEA).

Det norske systemet for registrering av nye kjøretøy er ikke nøyaktig nok til å tilfredsstille forordningenes krav. Det er imidlertid allerede lagt opp til endringer av dette systemet i forbindelse med utviklingen av en ny versjon av databasen Autosys.

Utgiftene vil kunne dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer for Statens vegvesen.

Norge har i dag ingen produsenter av lette nyttekjøretøyer som omfattes av forordningene.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er vurdert av spesialutvalget for transport, der berørte departementer er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Vurdering
Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 13

Status
Forordningen ble vedtatt av EU-parlamentet og Rådet 11. mai 2011, og trådte i kraft i EU den 3. juni 2011.

Forordningen står på "long list" for møtet i EØS-komiteen 13. juni 2017.