Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 510/2011 av 11. mai 2011 om fastsettelse av utslippsstandarder for nye, kommersielle kjøretøy som del av Felleskapets integrerte plan for å redusere CO2-utslipp fra personbiler og lette kjøretøyer
Ansvarlig departement: Samferdselsdepartementet
Sakstype: Forordning
Behandlende organ: EFTA/EØS: vurderer EØS-relevans og -innlemmelse
Saksområde: Miljø: generelt (EØS-avtalens vedlegg 20.1)
BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 28.4.2011)
Beskrivelse
Kommisjonen la 28.10.2009 frem et forslag til regelverk om utslipp av CO2 fra nye varebiler. De gjennomsnittlige CO2 utslippene fra varebiler skal gravis reduseres til 175 g CO2/km fra 2014-2016, ved hjelp av forbedringer i kjøretøyteknologien og innovative teknologier.
Bakgrunn
EU satte i 1995 et mål om å redusere utslipp av CO2 fra nye biler til 120 g/km innen 2012. EU-kommisjonens strategi var fra 1995 først og fremst basert på frivillige avtaler med bilindustrien, som innebar at bilindustrien gradvis skulle forbedre drivstoffeffektiviteten til nye kjøretøy. Avtalen fra 1998 mellom ACEA (EUs Automobile Manyfacturers Association) og kommisjonen innebar at bilprodusenter skulle nå et mål om maksimalt CO2-utslipp på 140 g/km innen 2008. Japanske og koreanske bilprodusenter skrev under på en lignende avtale for 2009. Bilprodusenter har forbedret energieffektiviteten fra nye biler, men ikke nok til å nå målet om 140 g/km innen 2008. Utslippene ble redusert fra 186 g/km i 1995 til 163 g/km i 2004. På bakgrunn av dette konkluderte EU-kommisjonen med at frivillige avtaler ikke var nok til å nå målsetningen om maksimalt CO2-utslipp på 120 g/km innen 2012.
I sin kommunikasjon av 7.2.2007 "Results of the review of the Community Strategy to reduce CO2 emissions from passenger cars and light-commercial vehicles", COM (2007) 19, foreslo Kommisjonen å redusere utslipp fra lette biler ved en såkalt integrert tilnærming (integrated approach). Denne innebar krav om å redusere gjennomsnittlige CO2-utslipp fra nyregistrerte personbiler til 130 g/km med motortekniske tiltak innen 2012. Andre tiltak skulle redusere utslippene med ytterligere 10 g/km til gjennomsnittlig 120 g/km. Blant disse tiltakene var lavere utslipp fra varebiler, i tillegg til tiltak rettet mot energieffektivisering av blant annet dekk og airconditionsystemer og økt bruk av biodrivstoff. Det ble her foreslått å redusere utslippene fra varebiler til gjennomsnittlig 175 g/km i 2012 og 160 g/km i 2015. Forordning om CO2 utslipp fra personbiler ble vedtatt i parlamentet og rådet 23.4.2009, og Kommisjonen la 28.10.2009 frem et forslag til regelverk om utslipp av CO2 fra nye varebiler i tråd med nevnte strategi. Forslaget er i overenstemmelse med og supplerer forordningen om utslipp fra personbiler.
Varebiler utgjør 12 % av bilparken i EU og andelen har økt fra 1995 til 2007. Utslippene fra varebiler utgjør ca. 1,5 % av EU`s samlede CO2 utslipp og etterspørselen er økende. Den gjennomsnittlige reduksjonen av CO2 utslipp i perioden 2002-2007 fra varebiler i EU var på 0,4-0,5 % i året. Denne meget begrensede forbedringen har blitt utlignet av økningen i antall varebiler.
Forordningens innhold
Ordningen fastsetter at de gjennomsnittlige CO2 utslippene fra varebiler skal reduseres til 175 g CO2/km ved hjelp av forbedringer i kjøretøysteknologien; dette skal skje gradvis fra 2014 til 2016. I dag har nye varebiler som selges i EU et gjenomsnittlig utslipp på 203 g CO2/km. Den enklete varebil sine utslipp fastsettes på bakgrunn av dens vekt. Ved fastsettelsen av den enkelte produsents CO2 utslipp skal det tas hensyn til følgende prosentsatser for hver produsents nye varebiler som blir registrert i det relevante år;
- 75 % i 2014
- 80 % i 2015
- 100 % fra og med 2016
I 2020 er målet at CO2 utslippene fra varebiler skal være på 135 g CO2/km, under forutsetning av at oppdaterte resultater av konsekvensanalysen bekrefter at det kan la seg gjøre.
Forslaget blir gjeldende for varebiler i klasse N1 med vekt på opptil 2 610 kg og kjøretøy som typegodkjennelsen utvides i overenstemmelse med artikkel 2, stk 2, i forordning (EF) nr. 715/2007, som registreres i fellesskapet for første gang, og som ikke tidligere har vært registrert utenfor fellesskapet. N2 og M2 med tilsvarende vekt skal inkluderes i overvåkningen og det skal i forbindelse med en revisjon vurderes om de skal inkluderes fult ut i ordningen. Spesialtilpassede kjøretøy omfattes ikke av ordningen, jf. punkt 5 i bilag II til direktiv 2007/46/EF.
Bilprodusenter kan tilpasse seg ved å gå sammen i å danne en "pool" for å sammen oppfylle utslippskravene. Når to eller flere produsenter danner en pool, behandles denne nye enheten som om den var en fabrikant ved konstanteringen av om målene blir oppfylt.
Forslaget vil fremme miljøinnovasjon ved at det på bakgrunn av uavhengige kontrollerende data kan trekkes fra inntil 7 g/km fra gjennomsnittet for fabrikanters CO2 utslipp for innovative teknologier som reduserer utslipp. Superkreditter vil samtidig gi incitamenter til å få varebiler med lave utslipp ut på markedet. Hver varebil med CO2 utslipp på mindre enn 50 g CO2/km regnes som: 2,5 varebiler i 2014, 1,5 varebiler i 2015 og 1 varebil i 2016
Forslaget inneholder alternative utslippsmål for fabrikanter som er ansvarlige for mindre enn 22 000 kjøretøy som registreres i EU hvert år.
Fra 1.januar 2012 skal hvert land registrere opplysninger om varebiler som registreres i landet. Senest 28.februar 2013 og hvert etterfølgende år skal medlemslandene rapportere på CO2 utslipp fra varebiler registrert i landet.
Dersom en produsent ikke oppfyller målet sitt må det betales bøter. Bøtene for utslippsoverskridelse fastsettes ved marginal rensekostnad gjennom kjøretøy teknologi. Boten beregnes ved å multiplisere det antall g CO2/km som fabrikanten har overskredet målet med, med antall nyregistrerte kjøretøyer og med avgiften for utslippsoverskridelsen beregnet som funksjon av året og avvikelsenfra målet. Slik:
Fra 2014 til 2018
-Ved utslippsoverskridelser på over 3 g CO2/km:((utslippsoverskridelse - 3) × 120 EUR + 45 EUR) × antall varebiler
-Ved utslippsoverskridelser på over 2 g CO2/km, men ikke over 3 g CO2/km: ((utslippsoverskridelse - 2) × 25 EUR + 20 EUR) × antall varebiler
-Ved utslippsoverskridelser på over 1, men ikke over 2 g CO2/km: ((utslippsoverskridelse - 1) × 15 EUR + 5 EUR) × antall varebiler
-Ved utslippsoverskridelser på ikke over 1 g CO2/km: utslippsoverskridelse × 5 EUR × antall varebiler
Fra 2019
-(utslippsoverskridelse × 120 EUR) × antall varebiler
Bøtene fra utslippsoverskridelsene betraktes som inntekter som inngår i EU sitt budsjett. Senest innen 13. oktober 2013 og hvert etterfølgende år offentliggjør kommisjonen en liste som bl.a. angir produsentenes gjennomsnittlige utslipp og differansen mellom målet og utslippet.
Reaksjoner
Industrien har reagert negativt på forordningen. ACEA mente blant annet at det ikke var behov for en regulering av varebiler da dette gjelder nyttekjøretøy som skal fylle flere ulike funksjoner og de ekstra kostnadene vil blir vanskelig å kompansere for. De mente videre at varebiler kun står for 1,7 pst av CO2 utslippene og det er lite potensiale for reduksjoner, samt at de trengte lenger tidsperspektiv.
Vurdering
Forslaget til forordning er hjemlet i EF-traktatens artikkel 175 om miljø. Siden forordningen ikke direkte regulerer den frie flyt av varer på det indre marked, men omhandler miljø og stiller krav til det gjennomsnittlige utslippet fra nybilparken til kjøretøyprodusentene, er ikke rettsakten automatisk å regne som EØS-relevant. Imidlertid er det slik at EF-traktatens bestemmelser om miljø hovedsakelig er gjengitt i EØS-avtalens artikler 73, 74 og 75. I avtalens vedlegg XX under kapittelet om miljø er det tatt inn flere ulike rettsakter på miljøområdet. Dersom Norge hadde hatt kjøretøyprodusenter som ble omfattet av forordningens anvendelsesområde, ville det kunne gi fordeler til disse produsentene som kunne påvirke deres konkurransedyktighet, dersom det ikke blir stilt tilsvarende krav til produsenter fra EFTA-land som i andre land, og det heller ikke blir sanksjonert overfor disse produsentene dersom CO2-utslippet til den gjennomsnittlige produksjonen av kjøretøy overstiger grensene i forordningen. Forordningen retter seg mot private foretak og manglende gjennomføring kan påvirke konkurransen i markedet. Dette strider mot EØS-avtalens mål om at det innenfor EØS skal herske like konkurransevilkår. Samferdselsdepartementet mener av den grunn at forordningen bør anses for å være EØS-relevant.
Forslaget fra Kommisjonen samsvarer med den norske klimapolitikken. I Klimameldinga (st.meld.nr. 34 (2006-2007)) har Norge som mål å redusere klimagassutslippene fra transportsektoren med 2,5 - 4 mill tonn CO2 ekvivalenter i forhold til Klimameldinga sin referansebane mot 2020. Reduserte utslipp fra varebiler vil ha en positiv effekt på dette målet. Utslippene fra varebiler utgjør ca. 1,5 % av EU`s samlede CO2 utslipp og etterspørselen er økende, det er derfor behov for en regulering av CO2 utslippet fra varebiler. Det er også viktig med en regulering av CO2 utslippet fra varebiler for å følge opp vedtakelsen av forordningen om CO2 utslipp fra personbiler, ikke minst for å forhindre at flere store personbiler med høye utslipp registreres som varebiler for å unngå reguleringer av personbiler. For å få utslippene fra bilparken ned er Norge avhengig av at de store markedene velger å støtte vår linje og stille strenge krav til utslipp også fra varebiler. Forslaget til forordningen for CO2 utslipp fra varebiler fra EU vil sannsynligvis medføre at det vil bli et større utvalg av varebiler med lave utslipp som også kommer norske forbrukere til gode. Det må også antas at dette regelverket, isolert sett, i noe grad vil kunne bidra positivt til reduksjon i CO2-utslipp fra den norske varebilparken. Forordningen anses derfor også for å være akseptabel for Norge. Kommmisjonen forventer at ekstrakostnader som påføres forbrukere ved introduksjon av det bindende utslippsmålet, i stor grad vil bli kompensert av reduserte drivstoffkostnader. Det vil bli gitt økonomiske sanksjoner for produsenter som ikke følger opp forordningens bestemmelser. Tiltaket vil derfor ha stor gjennomføringskraft.
Vurderingen av om den enkelte kjøretøyprodusent oppfyller forordningens krav tar utgangspunkt i opplysninger de enkelte medlemsstatene er forpliktet til å rapportere til Kommisjonen når det gjelder antall nye registrerte varebiler i det enkelte land per år. De bestemmelser i forordningen som regulerer registreringsmyndighetenes rapporteringsplikt ovenfor kommisjonen/ESA vil bli fulgt opp av Statens vegvesen. Forordningens bestemmelser på dette punktet retter seg slik departementet vurderer det utelukkende mot myndighetene. I henhold til EØS-avtalens artikkel 7 vil det ikke være krav til gjennomføring i lov eller forskrift av denne typen bestemmelser som ikke innebærer noen form for rett eller plikt for borgerne. For å kunne oppfylle kravene som stilles i forordningen til rapportering, kreves det en viss "omlegging" av dagens system hos Statens vegvesen. Dette vil ikke medføre ekstra kostnader for Statens vegvesen, men må ses i sammenheng med Autosysprosjektet og innføringen av nye moduler og utskifting av moduler i eksisterende system.
Da Norge per i dag ikke har produsenter av varebiler med CO2-utslipp, vil den delen av forslaget til forordning som retter seg mot kjøretøyprodusentene ikke ha praktiske konsekvenser for Norge. En gjennomføring av disse bestemmelsene i norsk rett anses dermed ikke som nødvendig, og bør utsettes inntil vi eventuelt får relevant kjøretøyproduksjon i Norge. Dersom forordningen i fremtiden må gjennomføres fullt ut i norsk rett, vil også spørsmålet om hvem som skal ilegge eventuelle økonomiske sanksjoner etter forordningen kunne bli satt på spissen, i forhold til om denne typen myndighet kan gis til ESA/Kommisjonen.
Konklusjon
Rettsakten er EØS-relevant og akseptabel.
Status
Kommisjonen la 28.10.2009 frem et forslag til forordning om CO2-utslipp fra varebiler. Forslaget er til vurdering i EØS/EFTA-landene.
