Vern av unge personer på arbeidsplassen
Rådsdirektiv 94/33/EF av 22. juni 1994 om vern av unge personer på arbeidsplassen
Council Directive 94/33/EC of 22 June 1994 on the protection of young people at work
Norsk forskrift kunngjort 5.7.2002
Nærmere omtale
BAKGRUNN (fra rådsdirektivet, norsk utgave)
I henhold til traktatens artikkel 118 A skal Rådet gi direktiver om minstekrav med sikte på å bedre særlig arbeidsmiljøet for å sikre bedre vern av arbeidstakernes sikkerhet og helse.
I henhold til nevnte artikkel må det unngås at direktivene pålegger administrative, økonomiske og rettslige byrder som er av en slik art at de motvirker opprettelse og utvikling av små og mellomstore bedrifter.
I Pakten om grunnleggende sosiale rettigheter for arbeidstakere, som ble vedtatt i Det europeiske råd i Strasbourg 9. desember 1989 av stats- og regjeringssjefene for elleve medlemsstater, fastslås det i nr. 20 og 22:
«20. Med forbehold for gunstigere regler for unge personer, særlig regler som gjennom yrkesopplæring sikrer dem forberedelse til arbeidslivet, og bortsett fra begrensede unntak for enkelte former for lett arbeid må minstealderen for adgang til arbeidslivet ikke være lavere enn den alder da skoleplikten opphører, og ikke under noen omstendighet lavere enn 15 år.
22. Det må treffes nødvendige tiltak for å utforme de arbeidsrettslige regler for unge arbeidstakere slik at de oppfyller deres behov for utvikling, yrkesopplæring og adgang til sysselsetting.
Særlig må arbeidstiden for arbeidstakere under 18 år begrenses – uten at det skal være mulig å omgå denne begrensningen gjennom overtidsarbeid – og nattarbeid forbys, med unntak av enkelte former for arbeid fastsatt i nasjonal lov eller forskrift.»
Det bør tas hensyn til Den internasjonale arbeidsorganisasjons prinsipper om vern av unge personer på arbeidsplassen, herunder prinsippene om minstealder for adgang til sysselsetting eller arbeid.
I sin resolusjon om barnearbeid sammenfattet Europaparlamentet ulike aspekter ved unge personers arbeid og framhevet særlig virkningene av arbeid på deres helse, sikkerhet og fysiske og intellektuelle utvikling samt pekte på nødvendigheten av å vedta et direktiv som harmoniserer nasjonal lovgivning på området.
I henhold til artikkel 15 i rådsdirektiv 89/391/EØF av 12. juni 1989 om iverksetting av tiltak som bedrer arbeidstakernes sikkerhet og helse på arbeidsplassen, skal risikogrupper som er særlig følsomme, vernes mot de farer som er spesielt alvorlige for dem.
Barn og ungdommer må betraktes som særlige risikogrupper, og det bør treffes tiltak med hensyn til deres sikkerhet og helse.
Barns sårbarhet krever at medlemsstatene innfører forbud mot at de arbeider, og sørger for at minstealderen for adgang til sysselsetting eller arbeid ikke er lavere enn den alder da heltidsskoleplikten opphører etter nasjonal lovgivning, og ikke under noen omstendighet lavere enn 15 år. Unntak fra forbudet mot barnearbeid kan tillates bare i særskilte tilfeller og på vilkårene fastsatt i dette direktiv. Unntakene må ikke under noen omstendighet gå ut over barnas skolegang eller deres utbytte av undervisningen.
Det særegne ved overgangen fra barndom til voksen alder gjør det nødvendig med streng regulering og strengt vern av ungdommers arbeid.
Arbeidsgivere bør sikre unge personer arbeidsvilkår som er tilpasset deres alder.
Arbeidsgiverne bør iverksette nødvendige tiltak for å verne unge personers sikkerhet og helse ut fra en vurdering av den fare som er knyttet til deres arbeid.
Medlemsstatene bør verne unge personer mot særlige farer som skyldes at de har liten erfaring, er lite bevisste faktiske eller mulige farer eller ennå ikke er fullt utviklet.
Medlemsstatene bør derfor innføre forbud mot at unge personer utfører arbeid som er omhandlet i dette direktiv.
Innføring av minstekrav til tilrettelegging av arbeidstiden vil kunne bedre unge personers arbeidsvilkår.
Unge personers lengste arbeidstid bør klart begrenses, og det bør innføres forbud mot at de utfører nattarbeid, med unntak av enkelte former for arbeid fastsatt i nasjonal lov eller forskrift.
Medlemsstatene bør treffe egnede tiltak for å sikre at arbeidstiden for ungdommer som går på skole, ikke har uheldig innvirkning på deres evne til å få utbytte av undervisningen.
Den tid unge personer bruker på opplæring når de arbeider som ledd i en ordning med vekslende teoretisk og/eller praktisk opplæring eller utplassering i et foretak, skal regnes med i arbeidstiden.
For å sikre unge personers sikkerhet og helse bør de ha minimumsperioder med hvile – daglig, ukentlig og årlig – og tilstrekkelige pauser.
Når det gjelder den ukentlige hvileperioden, bør det tas behørig hensyn til de forskjellige kulturelle, etniske, religiøse og andre faktorer i medlemsstatene. I særdeleshet er det opp til hver medlemsstat endelig å avgjøre om og i hvilken utstrekning søndag skal innbefattes i den ukentlige hvileperioden.
Egnet arbeidserfaring kan bidra til å virkeliggjøre målsetningen om å forberede unge personer til arbeids- og voksenlivet, dersom det sørges for at deres sikkerhet, helse og utvikling ikke blir skadelidende.
Når det synes helt nødvendig å fravike forbudene og begrensningene fastsatt i dette direktiv i forbindelse med visse virksomheter eller særskilte situasjoner, bør det ikke gjøres i strid med prinsippene for ordningen som er innført for å verne unge personer.
Dette direktiv er et ledd i virkeliggjøringen av den sosiale dimensjon innenfor det indre marked.
Den praktiske gjennomføringen av verneordningen fastsatt i dette direktiv krever at medlemsstatene iverksetter en rekke virkningsfulle og forholdsmessige tiltak.
Iverksettingen av enkelte bestemmelser i dette direktiv byr på særlige vansker for én medlemsstat med hensyn til dens ordning for vern av unge personer på arbeidsplassen. Denne medlemsstaten bør derfor i et passende tidsrom kunne unnlate å iverksette de aktuelle bestemmelser.
I henhold til traktatens artikkel 118 A skal Rådet gi direktiver om minstekrav med sikte på å bedre særlig arbeidsmiljøet for å sikre bedre vern av arbeidstakernes sikkerhet og helse.
I henhold til nevnte artikkel må det unngås at direktivene pålegger administrative, økonomiske og rettslige byrder som er av en slik art at de motvirker opprettelse og utvikling av små og mellomstore bedrifter.
I Pakten om grunnleggende sosiale rettigheter for arbeidstakere, som ble vedtatt i Det europeiske råd i Strasbourg 9. desember 1989 av stats- og regjeringssjefene for elleve medlemsstater, fastslås det i nr. 20 og 22:
«20. Med forbehold for gunstigere regler for unge personer, særlig regler som gjennom yrkesopplæring sikrer dem forberedelse til arbeidslivet, og bortsett fra begrensede unntak for enkelte former for lett arbeid må minstealderen for adgang til arbeidslivet ikke være lavere enn den alder da skoleplikten opphører, og ikke under noen omstendighet lavere enn 15 år.
22. Det må treffes nødvendige tiltak for å utforme de arbeidsrettslige regler for unge arbeidstakere slik at de oppfyller deres behov for utvikling, yrkesopplæring og adgang til sysselsetting.
Særlig må arbeidstiden for arbeidstakere under 18 år begrenses – uten at det skal være mulig å omgå denne begrensningen gjennom overtidsarbeid – og nattarbeid forbys, med unntak av enkelte former for arbeid fastsatt i nasjonal lov eller forskrift.»
Det bør tas hensyn til Den internasjonale arbeidsorganisasjons prinsipper om vern av unge personer på arbeidsplassen, herunder prinsippene om minstealder for adgang til sysselsetting eller arbeid.
I sin resolusjon om barnearbeid sammenfattet Europaparlamentet ulike aspekter ved unge personers arbeid og framhevet særlig virkningene av arbeid på deres helse, sikkerhet og fysiske og intellektuelle utvikling samt pekte på nødvendigheten av å vedta et direktiv som harmoniserer nasjonal lovgivning på området.
I henhold til artikkel 15 i rådsdirektiv 89/391/EØF av 12. juni 1989 om iverksetting av tiltak som bedrer arbeidstakernes sikkerhet og helse på arbeidsplassen, skal risikogrupper som er særlig følsomme, vernes mot de farer som er spesielt alvorlige for dem.
Barn og ungdommer må betraktes som særlige risikogrupper, og det bør treffes tiltak med hensyn til deres sikkerhet og helse.
Barns sårbarhet krever at medlemsstatene innfører forbud mot at de arbeider, og sørger for at minstealderen for adgang til sysselsetting eller arbeid ikke er lavere enn den alder da heltidsskoleplikten opphører etter nasjonal lovgivning, og ikke under noen omstendighet lavere enn 15 år. Unntak fra forbudet mot barnearbeid kan tillates bare i særskilte tilfeller og på vilkårene fastsatt i dette direktiv. Unntakene må ikke under noen omstendighet gå ut over barnas skolegang eller deres utbytte av undervisningen.
Det særegne ved overgangen fra barndom til voksen alder gjør det nødvendig med streng regulering og strengt vern av ungdommers arbeid.
Arbeidsgivere bør sikre unge personer arbeidsvilkår som er tilpasset deres alder.
Arbeidsgiverne bør iverksette nødvendige tiltak for å verne unge personers sikkerhet og helse ut fra en vurdering av den fare som er knyttet til deres arbeid.
Medlemsstatene bør verne unge personer mot særlige farer som skyldes at de har liten erfaring, er lite bevisste faktiske eller mulige farer eller ennå ikke er fullt utviklet.
Medlemsstatene bør derfor innføre forbud mot at unge personer utfører arbeid som er omhandlet i dette direktiv.
Innføring av minstekrav til tilrettelegging av arbeidstiden vil kunne bedre unge personers arbeidsvilkår.
Unge personers lengste arbeidstid bør klart begrenses, og det bør innføres forbud mot at de utfører nattarbeid, med unntak av enkelte former for arbeid fastsatt i nasjonal lov eller forskrift.
Medlemsstatene bør treffe egnede tiltak for å sikre at arbeidstiden for ungdommer som går på skole, ikke har uheldig innvirkning på deres evne til å få utbytte av undervisningen.
Den tid unge personer bruker på opplæring når de arbeider som ledd i en ordning med vekslende teoretisk og/eller praktisk opplæring eller utplassering i et foretak, skal regnes med i arbeidstiden.
For å sikre unge personers sikkerhet og helse bør de ha minimumsperioder med hvile – daglig, ukentlig og årlig – og tilstrekkelige pauser.
Når det gjelder den ukentlige hvileperioden, bør det tas behørig hensyn til de forskjellige kulturelle, etniske, religiøse og andre faktorer i medlemsstatene. I særdeleshet er det opp til hver medlemsstat endelig å avgjøre om og i hvilken utstrekning søndag skal innbefattes i den ukentlige hvileperioden.
Egnet arbeidserfaring kan bidra til å virkeliggjøre målsetningen om å forberede unge personer til arbeids- og voksenlivet, dersom det sørges for at deres sikkerhet, helse og utvikling ikke blir skadelidende.
Når det synes helt nødvendig å fravike forbudene og begrensningene fastsatt i dette direktiv i forbindelse med visse virksomheter eller særskilte situasjoner, bør det ikke gjøres i strid med prinsippene for ordningen som er innført for å verne unge personer.
Dette direktiv er et ledd i virkeliggjøringen av den sosiale dimensjon innenfor det indre marked.
Den praktiske gjennomføringen av verneordningen fastsatt i dette direktiv krever at medlemsstatene iverksetter en rekke virkningsfulle og forholdsmessige tiltak.
Iverksettingen av enkelte bestemmelser i dette direktiv byr på særlige vansker for én medlemsstat med hensyn til dens ordning for vern av unge personer på arbeidsplassen. Denne medlemsstaten bør derfor i et passende tidsrom kunne unnlate å iverksette de aktuelle bestemmelser.