EUs medlemsland rapporterer utslipp av syv gasser eller grupper av gasser. Dette er karbondioksid (CO2), metan (CH4), lystgass (N2O), hydrofluorkarboner (HFKer), perfluorkarboner (PFKer), svovelheksafluorid (SF6) og trinitrogenfluorid (NF3). Den delegerte rettsakten spesifiserer i et vedlegg de vektingsfaktorene som skal brukes for å aggregere eller omregne klimagasser til CO2-ekvivalenter. Vektingsfaktorene som brukes er en målenhet som heter globalt oppvarmingspotensiale (Global Warming Potential, GWP) og angir akkumulert oppvarmingseffekt i forhold til CO2 over 100 år. Vektingsfaktorene er hentet fra FN klimapanels femte hovedrapport og samsvarer med det som er bestemt for utslippsrapporteringen som vil skje under Parisavtalen. Gassene N2O og NF3 har lavere GWP-verdier i den femte hovedrapporten. Det betyr at oppvarmingseffekten av gassene er svakere enn tidligere antatt og dermed vil regnes å ha en mindre påvirkning på klimaet. Gassene CH4 og SF6 har høyere GWP-verdier i den femte hovedrapporten. Det betyr at oppvarmingseffekten av gassene er sterkere enn tidligere antatt og dermed vil regnes å ha en større påvirkning på klimaet. For HFK og PFK vil GWP-verdiene for noen enkeltgasser øke mens de reduseres for andre.

Retningslinjer for utslippsrapportering

Rettsakten bestemmer videre at utslippsregnskapene skal være i tråd med FNs klimapanels metodeveiledning fra 2006 (2006 IPCC Guidelines for National Greenhouse Gas Inventories). Metodeveiledningen inneholder metodebeskrivelser for alle sektorer og kilder, samt forslag til format for rapportering. Metodeveiledningen bygger på det som er av tilgjengelig forskning. Dette innebærer ingen endring for EUs medlemsland og Norge siden de har brukt denne metodeveiledningen siden 2015. Rettsakten bestemmer videre at utslippsregnskapene skal være i tråd med retningslinjene for utslippsrapportering under Parisavtalen.

EUs utslippsregnskap

Hvert EU-land skal hvert år rapportere et utslippsregnskap til EU. Foreløpige data skal leveres innen 15. januar og endelige data innen 15. mars. Utslippsregnskapene dekker en tidsserie fra 1990 til to år før rapportering, det vil eksempelvis si at i 2020 rapporteres for årene 1990-2018. EU lager og rapporterer også et utslippsregnskap for hele EU og dette baseres på medlemslandenes utslippsregnskap. EU har et system for sitt utslippsregnskap, og rettsakten spesifiserer målsetningene for kvalitetssikring og kvalitetskontroll. Dette innebærer blant annet at EUs utslippsregnskap skal være komplett, transparent og være summen av medlemslandenes utslipp og opptak. Rettsakten spesifiserer videre hva Kommisjonen kan gjøre for å tette eventuelle hull i EU sitt utslippsregnskap hvis medlemslandenes rapportering er mangelfull. Rettsakten beskriver også hvilke første sjekker Kommisjonen kan gjøre av rapporteringen fra medlemslandene. Dette gjelder blant annet en vurdering av hvorvidt tidsseriene er konsistente og om tidligere rapportere tall har blitt endret (rekalkulert). Det inkluderer også en sammenligning med utslippsdata fra EUs system for kvotehandel og om funn fra tidligere sjekker og anbefalinger fra eksperter har blitt fulgt opp.

Merknader

Rettslige konsekvenser
Rettsakten er ikke å anse som EØS-relevant (faller utenfor EØS-avtalens forpliktende deler) ettersom den utgjør en del av rammeverket for samarbeid på statlig nivå for å oppfylle EUs felles utslippsmål.

Rettsakten utdyper imidlertid regler i styringssystemets artikkel 26 og 37. Disse bestemmelsene har Norge tatt inn i klimaavtalen med EU (EØS-komitébeslutning nr. 269/2019), i den grad innholdet i bestemmelsene relaterer seg til gjennomføringen av klimaavtalen. Klimaavtalen med EU er inkludert i EØS-avtalens Protokoll 31 om frivillig samarbeid utenfor de fire friheter.

Alle artiklene anses å være nødvendige for implementeringen av klimaavtalen med EU, og rettsakten bør av den grunn inkluderes i sin helhet i klimaavtalen med EU i EØS-avtalens protokoll 31 om frivillig samarbeid utenfor de fire friheter. Det vil være nødvendig med en generell tilpasning som slår fast at reglene bare gjelder i den grad de relaterer seg til gjennomføring av klimaavtalen som er inkludert i protokoll 31.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Rettsakten har få eller ingen administrative konsekvenser siden GWP-verdiene enkelt vil kunne oppdateres i utslippsregnskapet. Rettsakten er en teknisk oppfølging av beslutninger som allerede er vedtatt i FN-sammenheng. Norge har allerede forpliktet seg til å retningslinjene under Parisavtalen og vil forholde seg til nye GWP-verdier uavhengig av denne rettsakten.

De økonomiske konsekvensene for aktører avhenger av størrelsen på utslipp og hvilke gasser som aktørene slipper ut. GWP-verdien for N2O reduseres med 12 prosent, mens for CF4 og C2F6 (PFK-gasser fra aluminiumsproduksjon) reduseres verdiene med henholdsvis 10 og 9 prosent. GWP-verdien for CH4 øker med 12 prosent og den øker med 3 prosent for SF6. I Norge brukes HFK-gasser i kuldeanlegg, luftkondisjonering og varmepumper. Blant de viktigste HFKene som Norge slipper ut, øker GWP-verdien for HFK-143a med 7 prosent mens den reduseres med 9 prosent for både HFK-125 og HFK-134a. Norge har ikke utslipp av NF3, så den reduserte GWP-verdien for denne gassen får ingen konsekvenser for Norge.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for miljø (skriftlig prosedyre fra 21. oktober til 29. oktober 2020). Spesialutvalget fant at rettsakten ikke er EØS-relevant i snever forstand siden den gjelder samarbeid på statlig nivå, men at den er relevant for avtalen med EU om felles oppfyllelse og dermed bør innlemmes i EØS-avtalens Protokoll 31, jf. EØS-komitébeslutning nr. 269/2019.

Vurdering
Rettsakten er ikke å anse som EØS-relevant (faller utenfor EØS-avtalens forpliktende deler) ettersom den utgjør en del av rammeverket for samarbeid på statlig nivå for å oppfylle EUs felles utslippsmål. Alle artiklene anses å være nødvendige for implementeringen av klimaavtalen med EU, og rettsakten bør av den grunn inkluderes i sin helhet i klimaavtalen med EU i EØS-avtalens protokoll 31 om frivillig samarbeid utenfor de fire friheter. Det vil være nødvendig med en generell tilpasning som slår fast at reglene bare gjelder i den grad de relaterer seg til gjennomføring av klimaavtalen som er inkludert i protokoll 31.

Status
Rettsakten ble vedtatt 8. mai 2020, og er til vurdering i EFTA-statene.