Tilbyderne har kun anledning til å benytte informasjon som selskapet allerede innhenter i faktureringsøyemed for å kontrollere i hvilken utstrekning brukeren benytter mobiltjenester og datatjenester i utlandet sammenlignet med brukerens forbruk hjemme. Dersom faktureringsdata over en fire måneders periode indikerer at brukeren har vært mer i utlandet enn hjemme, både gjennom høyere mobilbruk i utlandet enn hjemme og ved å være flere dager i utlandet enn hjemme, kan tilbyderen sende et varsel til brukeren. Brukeren har da to uker på seg til å endre reise- eller forbruksmønster. Dersom dette ikke skjer, kan tilbyderen legge til et mindre tillegg i prisen, maksimalt tilsvarende pristakene på grossistnivå. Tilbyderen skal så snart forbruksmønsteret ikke lenger indikerer farer for misbruk eller unormal bruk av gjestingstjenester, opphøre å ilegge tillegget i prisen. At et SIM-kort er inaktivt over lenger tid og at bruken først og fremst eller utelukkende knytter seg til internasjonal gjesting eller fortløpende bruk av flere SIM-kort av den samme brukeren til internasjonal gjesting, vil også kunne utgjøre indikatorer på misbruk eller unormal anvendelse av gjestingstjenester som åpner for å pålegge pristillegg.

Når det gjelder abonnement med ubegrenset eller tilnærmet ubegrenset datakvote eller datakvote som har en beregnet enhetspris per MB/GB lavere enn regulert grossistpris, kan tilbyder begrense bruk av datagjesting til nasjonal pris. Sluttbrukeren skal kunne bruke mobildata i utlandet til nasjonal pris for et volum tilsvarende to ganger det som oppnås ved å dele den totale prisen for det aktuelle abonnementet (eks. mva.) for en gitt faktureringsperiode med den gjeldende regulerte grossistprisen for data som fremgår av forordning 531/2012.

For kontantkort som ofte ikke medfører et lengere kundeforhold, skal mobiltilbyderen i stedet for å kreve at brukeren bekrefter bosted eller stabile forbindelser med et spesifikt land, kunne begrense bruken av mobildata til nasjonal pris i utlandet. Brukeren skal kunne benytte et volum tilsvarende volumet som oppnås ved å dele den gjenværende verdien av kortet (eks. mva) med gjeldende regulert grossitspris for data.

Dersom mobiltilbyderen fastslår organisert videresalg av SIM-kort til brukere som ikke bor eller har stabile forbindelser med det landet tilbyderen opererer i, kan tilbyderen iverksette umiddelbare og forholdsmessige tiltak.

Tilbyderen skal etablere en transparent, enkel og effektiv prosedyre for å håndtere klager fra brukerne på anvendelsen av reglene om rimelig bruk. Mobiltilbyderen skal videre varsle den nasjonale regulatøren (Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, Nkom) om eventuelle regler om rimelig bruk, tilbyderen benytter.

Artikkel 6 til 10 angir regler om metoden for vurdering av om avskaffelsen av tilleggsavgiften for internasjonal gjesting på sluttbrukernivå er bærekraftig og om søknaden som skal sendes av en tilbyder av internasjonal gjesting. Tilbydere kan påberope seg den såkalte bærekraftsmekanismen dersom tilbyderen ikke kan dekke egne kostnader ved å tilby regulerte gjestingstjenester fra inntektene fra å tilby de samme tjenestene og kan påvise at dette undergraver den nasjonale prismodellen. Dette vil kunne innebære en økning i tilbyderens nasjonale priser. Terskelen for å ilegge et gjestingstillegg er når tapet ved å tilby regulerte gjestingstjenester er minst 3 prosent av tilbyderens EBITDA (resultat før renter, skatt, av- og nedskrivninger) generert fra mobiltjenester. Mobiltilbyderen må søke den nasjonale regulatøren om å få anvende et pristillegg for regulerte gjestingstjenester. Den nasjonale regulatøren kan avslå søknaden fra en tilbyder dersom NRAen kan konkludere med at det er lite trolig at tapet ved å tilby regulerte gjestingstjenester undergraver den nasjonale prismodellen. Dette kan være i tilfeller der søkeren er del av et konsern/gruppe og det er indikasjoner på internprising i favør av andre datterselskapene i EU; graden av konkurranse i det nasjonale markedet bør gi rom for håndtere de reduserte marginene; eller en strengere anvendelse av muligheten til å begrense rimelig bruk, fortsatt at reglene er i tråd med det som følger av forordningen, ville redusere tapet til lavere enn terskelverdien på 3 prosent.

Gjennomføringsforordningens artikkel 11 oppstiller krav til den nasjonale regulatøren om årlig å rapportere til Kommisjonen om blant annet bruken av reglene om rimelig bruk og antall mottatt søknader fra mobiltilbyderne, antall innvilgende søknader og antall fornyede tillatelser til å ilegge et gjestingstillegg.

Merknader
Denne rettsakten gjennomfører artikkel 6d (1) i forordning (EU) 531/2012, endret gjennom forordning (EU) 2015/2120. Gjennomføringsforordningen har i seg selv begrensede rettslige, økonomiske og administrative konsekvenser ettersom rettsakten kun fastsetter nærmere regler for rimelig bruk og bærekraftsmekanismen. For en nærmere redegjørelse for de rettslige, økonomiske og administrative konsekvensene av endringene i gjestingsforordningen, henvises det til EØS-notat om TSM-forordningen 2015/2120.

Rettslige konsekvenser
Dette er en forordning som vil få direkte virkning i medlemsstatene så fort den trer i kraft. For at gjennomføringsforordningen skal få virkning for Norge, vil det være nødvendig med en endring i ekomforskriften. Gjennomføringsforordning gjennomfører artikkel 6d (1) i forordning (EU) nr. 531/2012 som allerede er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i ekomforskriften kapittel 2 § 2-7. Gjennomføringsforordningen vil bli gjennomført i samme bestemmelse i ekomforskriften ved at det tas inn en henvisning til den aktuelle gjennomføringsforordningen i selve bestemmelsen.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Gjennomføringsforordningen får ingen økonomiske eller administrative konsekvenser for offentlige myndigheter.

Dersom tilbyderne ønsker å benytte seg av reglene om rimelig bruk, vil det være kostnader ved å gjennomføre dette i egne faktureringssystemer og overfor sluttbrukerne. Tilbyderne vil også ha noe administrasjonskostnader forbundet med eventuell søknad om å få ta ekstra betalt av sluttbruker. I utgangspunktet vil det nye regelverket ikke innebære ekstra kostander for sluttbrukerne.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært på skriftlig klarering spesisalutvalget for kommunikasjoner der Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet er representert, i perioden 28. mars til 3. april 2017. Rettsakten ble funnet relevant og akseptable for innlemming i EØS-avtalen uten behov for tilpasningstekst.

Rettsakten har ikke vært på allminnelig høring. Dette har ikke vært ansett som nødvendig ettersom det er snakk om en forordning som gjennomfører en bestemmelse i TSM-forordningen som allerede er hørt gjennom endringen i ekomloven i februar-mars 2016.

Vurdering
Gjennomføringsforordningen anses EØS-relevant og akseptable, og anbefales innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XI uten at dette medfører behov for norsk tilpasningstekst.

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 13

Status
Gjennomføringsforordningen ble godkjent av COCOM 12. desember og vedtatt av Kommisjonen 15. desember 2016. Gjennomføringsforordningen ble publisert i Official Journal 17. dsember samme år og trådte for EU-medlemslandene i kraft 6. januar 2017.

Gjennomføringsforordningen ble tatt inn i EØS-avtalen 7. juli 2017.