Direktiv 2010/75/EU (industriutslippsdirektivet) erstatter direktiv 2008/1/EF om integrert forebygging og bekjempelse av forurensing (IPPC-direktivet). Industriutslippsdirektivet trådte i kraft i EU 6. januar 2013, og det ble i 2016 vedtatt at direktivet tas inn i EØS-avtalen. Industriutslippsdirektivet er gjennomført i forurensningsforskriften og avfallsforskriften i norsk rett, og trådte i kraft 1. august 2016. Bruk av beste tilgjengelige teknikker (Best Available Techniques – BAT) til å forebygge og begrense forurensning er et grunnleggende prinsipp i direktivet. Direktivet bestemmer at BAT-konklusjoner skal være referanse når det skal settes vilkår for tillatelse som omfattes av direktivet. EU utarbeider BAT-referansedokumenter (BREF) hvor det fremgår hva som kan regnes som beste tilgjengelige teknikker for industrivirksomhet. BREF utarbeides i samsvar med artikkel 13 i direktivet. Den viktigste delen av BREF er BAT-konklusjonene, som vedtas gjennom en komiteprosedyre med medlemslandene, jf. artikkel 75 ("artikkel 75-komiteen"). BAT-konklusjonene inneholder utslippsgrenser som er juridisk bindende og BAT-konklusjonene er en egen rettsakt (Commission Implementing Decision/Kommisjonsvedtak). BAT-konklusjoner skal ligge til grunn for fastsettelse av vilkår i tillatelser til virksomheter som omfattes av direktivet. Forurensningsmyndigheten skal sikre at vilkår i tillatelser til virksomheter som omfattes av BAT-konklusjoner vurderes og om nødvendig oppdateres, og at virksomhetene overholder disse innen fire år etter at BAT-konklusjoner er offentliggjort, jf. IED Art. 21 pkt 3. Rammen i direktivet er at referansedokumentene skal revideres innen åtte år.

BAT-konklusjonen beskriver teknikker for å redusere utslipp, og forpliktende utslippsnivå for ulike stoffer til luft og vann, såkalte BAT-AEL. Dokumentet inneholder også generelle føringer for miljøstyring, metoder og frekvenser for overvåking av utslipp til luft og vann, god drift, energieffektivitet, vannforbruk, utslipp til vann, avfallshåndtering og støy.

BAT-konklusjonene for store forbrenningsanlegg (LCP-Large Combustion Plants) gjelder:

1. forbrenning av fast, flytende og/eller gassformig brensel i anlegg med samlet innfyrt effekt (nominell innfyrt termisk effekt) på 50 MW og over

2. forgassing av kull eller andre brensel i anlegg med samlet innfyrt effekt (nominell innfyrt termisk effekt) på 20 MW eller høyere, men kun når aktiviteten er direkte forbundet med et fyringsanlegg

3. nyttiggjøring av avfall i samforbrenningsanlegg for ikke farlig avfall eller farlig avfall, men kun når aktiviteten foregår i fyringsanlegg omfattet av punkt 1

Dokumentet omfatter ikke fyring i forbrenningsenheter mindre enn 15MW, forbrenning i prosessovner, etterforbrenningsanlegg, fakling m.v.

Dokumentet inneholder egne BAT-konklusjoner for industrispesifikke brensler som biprodukter fra kjemisk industri og fra jern- og stålindustri.

Dokumentet adresserer blant andre miljøstyringssytem, støy, overvåking av utslipp, teknikker for drift, energieffektivisering, avfallshåndtering og utslippsreduksjon, og forpliktende utslippsnivåer til luft og vann (BAT-AEL).

Merknader

Rettslige konsekvenser
BAT-konklusjoner som er tatt inn i EØS-avtalen skal legges til grunn ved fastsetting av vilkår i tillatelse etter forurensningsloven. BAT-konklusjonene vil også bli publisert på hjemmesidene til Miljødirektoratet.

Økonomiske og administrative konsekvenser
I Norge er det et 20-talls anlegg som omfattes av denne BAT-konklusjonen.

Fra det tidspunkt BAT-konklusjonen blir publisert og erstatter en gammel konklusjon, må tillatelse som omfattes av konklusjonen vurderes på nytt og vilkårene må oppdateres. Fastsatte vilkår må overholdes av virksomheten innen fire år, jf. IED art. 21 pkt. 3.

Det er ikke ventet at innføring av BAT-konklusjonen vil medføre vesentlige økte administrative byrder.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten omfattes av hurtigprosedyre.

Andre opplysninger
http://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/?qid=1503383091262&uri=CEL...

Status
BAT-konklusjonen ble vedtatt 31. juli 2017. EU-domstolen opphevet 27.1.2021 gjennomføringsbeslutning (EU) 2017/1442 på grunn av prosedyrefeil i beslutningsprosessen. Kommisjonen har anket dommen, men har samtidig lagt fram utkast til ny forordning. Det materielle innholdet i de to beslutningene er identisk. Ny beslutning er (EU) 2021/2326 av 30. november 2021.