BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 24.1.2024)

Sammendrag av innhold

Forordning (EU) 2020/1503 (folkefinansieringsforordningen) fastsetter et rammeverk for lånebasert og egenkapitalbasert folkefinansiering til næringsvirksomhet, og har bl.a. til formål å legge til rette for et velfungerende indre marked for folkefinansiering, samtidig som investorbeskyttelsen styrkes.

 Folkefinansieringsforordningen er en del av EUs arbeid med en kapitalmarkedsunion, hvor det blant annet arbeides med å gi små- og mellomstore foretak tilgang til kapital fra andre kilder enn tradisjonelle banker. Et sentralt formål med folkefinansieringsforordningen er å sørge for ett felles marked for folkefinansieringstjenester.

Folkefinansiering kjennetegnes ved at en næringsdrivende aktør eller en forbruker henter inn kapital fra et stort antall småinvestorer via en nettbasert plattform. Folkefinansiering har blitt en stadig vanligere finansieringskilde for nyetablerte, små og mellomstore bedrifter som har vanskelig for å skaffe finansiering gjennom de tradisjonelle kapitalmarkedene. Driften av slike folkefinansieringsplattformer - dvs. ytelsen av folkefinansieringstjenester - har hittil vært regulert ulikt mellom EØS-statene. For å skape et enhetlig regelverk for folkefinansieringstjenester, vedtok derfor EU i oktober 2020 en forordning (2020/1503) om europeiske tilbydere av folkefinansieringstjenester for næringsvirksomhet. 

Folkefinansieringsforordningens virkeområde er begrenset til folkefinansiering hvor låntaker/prosjekteier er næringsdrivende. Forordningen gjelder dermed ikke for lån til forbrukere.  Forordningens noe forenklede regler om markedsinformasjon gjennom et «nøkkelinformasjonsdokument» gjelder heller ikke hvis prosjekteier samlet tilbyr salg av verdipapirer og lån for mer enn fem millioner euro innenfor en tolvmånedersperiode. Dersom prosjekteier tilbyr salg av verdipapirer og lån for mer enn fem millioner euro innenfor en tolvmånedersperiode må det i stedet utarbeides et prospekt. Forordningen regulerer både tilbydere av investeringsbaserte og lånebaserte folkefinansieringstjenester.

Folkefinansieringsforordningen gir ensartede krav til yting av folkefinansieringstjenester, til organisering, tillatelse og tilsyn når det gjelder  tilbydere av folkefinansieringstjenester, til drift av folkefinansieringsplattformer, samt til gjennomsiktighet og markedsføringsmateriell i forbindelse med yting av folkefinansieringstjenester, se forordningen artikkel 1 nr. 1.

Forordningen inneholder også visse regler for prosjekteiere (de som søker finansiering) og for investorer (de som tilbyr finansiering) gjennom plattformene. Prosjekteier skal for eksempel utarbeide et såkalt «nøkkelinformasjonsdokument» med sentral investorinformasjon. Forordningen fastsetter videre at når et foretak har fått tillatelse som folkefinansieringsforetak, kan det i utgangspunktet ikke stilles krav om konsesjon eller annen tillatelser mv. fra prosjekteiere som mottar eller yter lån som formidles gjennom en folkefinansieringsplattform. Et folkefinansieringsforetak kan imidlertid ikke motta innskudd eller andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten, med mindre foretaket har konsesjon som kredittinstitusjon, jf. fortalen avsnitt 9. Et folkefinansieringsforetak kan heller ikke drive betalingstjenestevirksomhet uten også å ha tillatelse til dette, se fortalen avsnitt 29. Imidlertid kan kredittinstitusjoner og betalingsforetak drive med folkefinansiering etter forenklet søknad. 

På området for tilsyn og sanksjoner gir forordningen minimumsregler, som forutsettes gjennomført i nasjonal rett parallelt med selve forordningen.

Kompetansen til å gi tillatelse til og føre tilsyn med tilbydere av folkefinansieringstjenester, ligger hos hjemstatsmyndigheten. Videre åpnes det for grensekryssende ytelse av folkefinansieringstjenester for næringsvirksomhet. 

Folkefinansieringsforordningen inneholder mindre endringer i prospektforordningen (2017/1129) og i direktivet om beskyttelse av varslere (2019/1937). Endringen i prospektforordningen innebærer at prosjekteier ikke skal ha plikt til å utarbeide prospekt ved tilbud om investeringsbasert folkefinansiering som omfattes av folkefinansieringsforordningen, dvs. for utstedelser opptil fem millioner euro i en 12-månedersperiode.

Samtidig med folkefinansieringsforordningen vedtok EU et direktiv med en endring i MiFID II (2014/65). Formålet er å foreta tilpasning av MiFID II til de nye reglene i folkefinansieringsforordningen.

Merknader
Rettslige konsekvenser

Når forordningen er tatt inn i EØS-avtalen, vil den gjennomføres i norsk rett ved inkorporasjon. I NOU 2021: 10 Ny lov om folkefinansiering av næringsvirksomhet – Gjennomføring av forordningen om europeiske tilbydere av folkefinansieringstjenester til næringsvirksomhet (folkefinansieringsforordningen) foreslo verdipapirutvalget at forordningen gjennomføres ved inkorporasjon i en ny lov om folkefinansiering av næringsvirksomhet. Inkorporasjon betyr at det i lov/forskrift tas inn en bestemmelse om at EU/EØS-forordningen gjelder som norsk lov/forskrift med de tilpasninger som følger av EØS-komitebeslutningen.  

Reguleringen av folkefinansieringstjenester vil medføre behov for enkelte endringer i bl.a. verdipapirhandelloven, låneformidlingsloven, låneformidlingsforskriften, finansforetaksloven og finansforetaksforskriften.  

Økonomiske og administrative konsekvenser

Inkorporeringen av forordningen vil medføre økte oppgaver og utgifter for Finanstilsynet, både gjennom veiledning, behandling av søknader om tillatelse og tilsyn med tilbyderne. Krav til forbruker-/investorbeskyttelse tilsier at det bør avsettes ressurser til tilsynsmessig oppfølging av formidlingstjenestene. Hvor omfattende ressursbruken knyttet til de nye oppgavene vil bli for Finanstilsynet, avhenger av omfanget av folkefinansieringstjenester. Det er antatt at oppgavene vil håndteres innenfor gjeldende budsjett. Økt ressursbruk fra tilsynsmyndighetene vil måtte utliknes på tjenestetilbyderne.

Norge har i dag ikke særlige regler for folkefinansiering. Private tilbydere av egenkapitalbaserte folkefinansieringstjenester er under dagens ordning henvist til å søke konsesjon etter verdipapirhandelloven. Tilbydere av lånebaserte folkefinansieringstjenester har en meldeplikt etter finansforetaksloven. Med det nye regelverket for folkefinansieringstjenester, vil eksisterende tilbydere av slike tjenester som omfattes av forordningen bli unntatt fra verdipapirhandelloven og finansforetaksloven og isteden være underlagt et eget konsesjonsregime etter folkefinansieringsforordningen. Investorer som yter lån via tilbydere av lånebasert folkefinansiringstjenester, vil kunne yte lån til næringsvirksomhet uten at dette kan anses som konsesjonspliktig finansieringsvirksomhet.

Særskilt regulering av folkefinansieringstjenester kan øke etterspørselen etter slike tjenester. Det antas å være enklere for tilbyderne å forholde seg til et tilpasset regelverk for folkefinansieringstjenester, fremfor å måtte følge reglene som gjelder for henholdsvis låneformidlere og verdipapirforetak.  

For eksisterende tilbydere av lånebaserte folkefinansieringstjenester som formidler finansiering av prosjekter innenfor næringsvirksomhet, vil regulering av folkefinansieringstjenester få rettslige, økonomiske og administrative konsekvenser. Foretakene må søke tillatelse for sin virksomhet. Foretakene må oppfylle en rekke nye krav, blant annet krav som stilles til eiere, ledelse og sikkerhetsstillelse. Det stilles også nye krav til organiseringen av virksomheten, til rutiner og til beskyttelse av investorer. Dette vil medføre at registrerte tilbydere av lånebaserte folkefinansieringstjenester må gjøre endringer i både organisasjon og rutiner, som igjen vil påføre foretakene kostnader. Disse kostnadene vil typisk belastes låntakere. Eksisterende tilbydere av egenkapitalbaserte folkefinansieringstjenester vil også måtte søke om tillatelse etter det nye regelverket, men disse er allerede i dag underlagt minst like strenge krav etter verdipapirhandelloven, så konsekvensene av regelendringene antas ikke å være like omfattende for denne typen tilbydere av folkefinansieringstjenester.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av spesialutvalget for kapitalbevegelser og finansielle tjenester, der berørte departementer er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Vurdering

Forordningen antas ikke å stride mot norske interesser eller andre internasjonale forpliktelser. Finanstilsynet finner rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 

Det må vurderes hvorvidt det er behov for tekniske eller materielle tilpasninger ved innlemmelse av rettsakten i EØS-avtalen. 

Status

Folkefinansieringsforordningen er vedtatt i EU, og gjelder i EU fra 10. november 2021. Rettsakten er nå aktuell for innlemmelse i EØS-avtalen. Ettersom gjennomføring av rettsakten krever lovendringer, tas det forbehold om Stortingets samtykke.