• annullering av transaksjoner foretatt ved uvedkommendes misbruk av betalingskort, og refusjon til kortinnehaver (art. 8),

• begrensninger i bruk av visse salgsformer (etablering av en effektiv reservasjonsrett for forbrukeren, og ved enkelte salgsformer krav til forhåndssamtykke (art. 10), og

• tiltak for å sikre etterlevelse av direktivets bestemmelser (art. 11).

Direktivet slår også fast (art. 14) at medlemsstatene skal kunne vedta forbud mot markedsføring av bestemte varer og tjenester gjennom fjernsalg når allmenne hensyn tilsier det.

Forholdet til norsk rett og vurdering i forhold til EØS-avtalen
I Norge reguleres tilsvarende forhold som i direktivet av angrefristloven (Lov 24. mars 1972 nr. 11 om angrefrist ved visse avtaler om forbrukerkjøp mm.). Loven gjelder, i tillegg til fjernsalg som skjer med utgangspunkt i selgers forretningssted, også ved salg utenfor fast forretningssted. Som eksempel på salg utenfor fast forretningssted kan nevnes dørsalg, gatesalg, salg på messer etc.

Et tidligere EU-direktiv (Rådsdirektiv 85/577), gjerne omtalt som dørsalgsdirektivet, regulerer forbrukervern ved visse former for salg utenfor fast forretningssted. Direktivet gjelder ved selgers besøk på forbrukerens arbeidsplass eller i hans eller andre forbrukeres hjem, og ved utflukter arrangert av selgeren. Direktivet inngikk i den opprinnelige EØS-avtalen, og er tidligere gjennomført i norsk rett ved endringer i angrefristloven (gjennom lov 18. desember 1992 nr. 134). Den viktigste endringen var knyttet til at dørsalgsdirektivet også omfatter tjenester, mens angrefristloven fram til lovrevisjonen bare omfattet varer. I det alt vesentlige ble endringene som følge av direktivet gjort gjeldende for alt salg som omfattes av angrefristloven, dvs. også for postordresalg mv.

Gjennom fjernsalgsdirektivet blir nå flere, og i praksis viktigere, salgsformer som omfattes av angrefristloven, gjenstand for europeisk harmonisering i form av minimumsbestemmelser. Det er likevel verdt å merke seg at angrefristloven omfatter enkelte salgsformer som ikke dekkes av harmonisert fellesskapsrett, nemlig de former for salg utenfor fast forretningssted som ikke dekkes av dørsalgsdirektivet (gatesalg, messesalg etc).

Direktivet har en videre definisjon enn angrefristloven hva fjernsalgsformer angår. Generelt går direktivet på enkelte områder lenger, på enkelte områder kortere, i forbrukerbeskyttelse enn angrefristloven. De punkter der direktivet går lenger er særlig:

• Definisjonen av fjernsalg medfører en viss utvidelse av lovens virkeområde.

• Enkelte unntak i loven, slik som for leieav fast eiendom, og for avtaler under et visst beløp (kr. 300) må oppheves i alle fall for fjernsalgsavtaler.

• Angrefristloven inneholder krav til informasjon bare om angreretten og om utøvelse av den, men ikke krav til andre opplysninger. (Visse informasjonsforpliktelser vil likevel følge av markedsføringsloven og alminnelige kontraktsrettslige prinsipper.) Direktivet inneholder spesifikke krav til informasjon også om pris, varens/tjenestens vesentligste egenskaper og en rekke andre forhold.

• Nye rettigheter for forbrukeren ved avtaler om tjenester: rett til å gå fra avtaler om tjenester som er påbegynt når leverandør har unnlatt å gi pliktig informasjon, og rett til å hindre at leverandør avskjærer angrefristen ved påbegynnelse av tjeneste før fristen er utløpt.

• Direktivet inneholder spesifikke krav til at utførelse/levering skal skje innen en viss tid. Slike krav følger ikke av angrefristloven. For varer og for visse typer tjenester (men ikke alle) fremgår tilsvarende krav til utførelse av annen lovgivning (kjøpsloven, håndverkertjenesteloven).

• Direktivet fastslår at visse former for fjernsalgshenvendelser forutsetter forbrukerens samtykke, og at medlemsstatene skal sørge for at forbrukerne på en effektiv måte kan reservere seg mot andre typer fjernsalgshenvendelser. Pr. i dag finnes ikke tilsvarende regler i angrefristloven eller annen norsk lovgivning. Det er etablert visse frivillige reserverasjonssystemer, men uten at selgere og markedsførere har noen plikt til å ta hensyn til reservasjonsønsket.

Direktivet vurderes alt i alt som positivt fra norsk side. Direktivet har vært forelagt berørte departementer til uttalelse, og det er ikke fremkommet motforestillinger mot at direktivet innlemmes i EØS-avtalen. Departementet har heller ikke registrert innvendinger fra næringsliv eller forbrukerorganer.

Innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen vil medføre lovendringer, noe som også vil representere en foranledning til en revisjon av angrefristloven i forhold til den raske utvikling som skjer på fjernsalgsområdet. Disse spørsmålene vil bli nærmere drøftet i egen lovproposisjon.

Administrative og økonomiske konsekvenser
De budsjettmessige konsekvensene av innlemmelsen i EØS-avtalen antas å være begrenset både for det offentlige og for næringsdrivende. Det er ikke grunn til å regne med merkbart merarbeid i håndhevingen av regelverket. Utvidede og endrede informasjonskrav og en viss utvidelse av angreretten vil kunne medføre noe utgifter for selgere og leverandører. Avhengig av den løsning som blir valgt, vil et system for reservasjonsregistre kunne medføre noe utgifter for det offentlige og for brukere av et register.

Konklusjoner og tilråding
Etter Barne- og familiedepartementets syn vil direktivet gjennom innlemmelse i EØS-avtalen sikre et styrket forbrukervern over hele EØS-området på et felt hvor handelen blir stadig mer internasjonalisert. Direktivet danner et godt grunnlag for en oppdatering av den någjeldende angrefristloven til dagens situasjon og til utviklingen på fjernsalgsmarkedet. Utenriksdepartementet slutter seg til dette.