BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 6.12.2022)

Sammendrag av innhold
Saken gjelder forordning (EU) 2022/2203 om endring i forordning (EU) nr. 965/2012 hva gjelder utsettelse av frist for at visse større fly automatisk skal kunne sende sin posisjonsangivelse ved en ulykke. Kravet om slik funksjonalitet finnes i bestemmelsen CAT.GEN.MPA.210. Bestemmelsen gjelder fly med første gangs luftdyktighetsbevis utstedt etter 1. januar 2023 som: 

• enten har maksimal avgangsmasse større enn 27 000 kg og med flere enn 19 passasjerseter, 

• eller har maksimal avgangsmasse større enn 45 000 kg, 

• når disse flyene benyttes til ervervsmessig lufttransport (CAT).

Bestemmelsen gjennomfører et tilsvarende krav i ICAO annex 6, part 1.

Etter at kravet om slik automatisk posisjonsangivelse ble etablert har situasjonen i industrien endret seg. Komponentmangel og redusert produksjonskapasitet som følge av Covid-19 pandemien og andre geopolitiske forhold har skapt problemer for produsentene av slikt utstyr. I mars 2022 ble det klart at de aktuelle industriaktørene ikke ville klare å levere utstyret som er nødvendig for å oppfylle kravet i tide. ICAO vedtok derfor i i juli 2022 en endring av den aktuelle standarden i Annex 6, som gjør at fristen for å etterkomme kravet utstettes til 1. januar 2025 og at kravet bare skal gjelde fly med første gangs lyftdyktighetsbevis utstedt etter 1. januar 2024. 

Siden disse leveranseproblemene gjelder generelt, også i EU-området, har EU vedtatt en tilsvarende endring av regelen i CAT.GEN.MPA.210. 

Merknader

Hjemmel i EF traktaten
Forordning (EU) 2022/2203 er hjemlet i forordning (EU) 2018/1139 (ny EASA basisforordningen) artikkel 31, som igjen er hjemlet i TFEU artikkel 100.

Rettslige konsekvenser
Bestemmelsen som endres finnes i forordning (EU) nr. 965/2012 som igjen er EØS-gjennomført i norsk rett i forskrift 7. august 2013 nr. 956 om luftfartsoperasjoner. Dersom endringen vedtas vil den måtte EØS-gjennomføres på samme måte. Dette vil skje ved forskrift som endrer forskrift om luftfartsoperasjoner på dette punktet.  

Økonomiske og administrative konsekvenser
EASA analysert konsekvensene av den endrede fristen. Tiltaket vil få konsekvenser for luftfartsselskaper, produsenter av luftfartøy, og for luftfartsmyndighetene. Konsekvensene vil imidlertid ikke være negative i økonomisk og administrativ forstand. Fristusettelsen gjør bare at dagens situasjon mht. de aktuelle luftfartøyene vedvarer en stund til, slik at nye fly vil kunne leveres og tas i bruk uten å ha utrusting for automatisk posisjonsangivelse ved ulykke. 

I denne saken vil de negative konsekvensene først og fremst komme av å fastholde dagens frist 1. januar 2023. En slik fastholdelse vil medføre at aktuelle luftfartøy som leveres etter den datoen ikke vil oppfylle kravene for å kunne benyttes i ervervsmessig lufttransport. Dette vil kunne medføre en kostnad som må bæres av operatøren evt. produsenten. Samtidig vil luftfartsmyndighetene bli møtt med søknader om å innvilge midlertidig unntak fra det aktuelle kravet. Ettersom en fastholdelse av kravet ikke vil løse det underliggende problemet i produksjonskjeden, vil det dermed påføre industrien og luftfartsmyndighetene en unødig økonomisk og administrativ byrde. 

Sakkyndige instansers merknader
Saken har så langt ikke vært behandlet i spesiautvalget for transport hvor berørte departementer er representert. 

Rettsakten vil følge hurtigprosedyren og behandles ikke i Spesialutvalget for Transport. Luftfartstilsynet finner rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Vurdering
Luftfartstilsynet er enig i utsettelsen av kravet om automatisk posisjonsangivelse. Kravet om at de aktuelleluftfartøyene skal ha slik flunsjonalitet ble først etablet av ICAO, og når ICAO nå har vedtatt utsettelse er det naturlig å følge etter. Å fastholde den opprinnelige fristen vil ikke løse det underliggende problemet i produksjonsleddet, men kun påføre luftfartsmyndigheten og de aktuelle luftfartsselskapene ulemper som beskrevet over. 

EASA har også vurdert de flysikkerhetsmessige konsekvensene av utsettelsen. Kravet om automatisk posisjonsangivelse vil ikke i seg selv motvirke en luftfartsulykke, men vil kunne gjøre søk- og redningsarbeidet enklere. Siden posisjonen til et luftfartøy i stor grad allerede følges av andre systemer, bl.a. luftrafikktjeneste, vil imidlertid utstyret bare utgjøre en vesensforskjell for ulykker med store luftfartøy som skjer over øde områder. Slike ulykker forekommer sjelden. EASA har dermed kommet til at utsettelsen bør skje, spesielt siden det ikke foreligger et godt alternativ til slik utsettelse.

 Luftfartstilsynet finner rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status
Innholdet i forordnin (EU) 2022/2203 er utarbeidet av EASA. EASA har i forkant konsultert medlemsstater og aktuelle representanter fra luftfartsindustrien. Utkast til forordninf ble behandlet i EASA-komiteen høsten 2022, hvor medlemsstatene ved avstemning aksepterte innholdet i forordningen. Forordning (EU) 2022/2203 ble vedtatt 11. november 2022.