Utover de nevnte varmtvannsberederne, skal også pakker av produkter energimerkes. Energimerket, som populært kalles "pakkemerket", er primært introdusert for å gi mulighet til å vise hvor effektivt det er å kombinere tradisjonelle varmtvannsberedere med solvarme. Ved å kombinere en elektrisk varmtvannsbereder med solvarme vil det være mulig å oppnå en høyere energiklasse på pakkemerket i forhold til den energiklassen varmtvannsberederen oppnår når den blir solgt alene.

Produkter som ikke omfattes:

Varmtvannsberedere som bruker fast brensel og biomasse er omfattet av EUs lovforberedelser under produktgruppen fastbrenselkjeler (Ener lot 15).

For produkter som er designet for å bruke gassøse eller flytende brensler hvor mer enn 50 % av brenslet stammer fra biomasse, pågår det per i dag ingen lovforberedelser.

Produkter til kombinert rom- og tappevannsoppvarming er omfattet av energimerkeforordningen for kjeler og kombikjeler (Ener lot 1).

Krav til alle produkter som omfattes:

Det stilles en rekke krav til dokumentasjon som leverandører og forhandlere skal stille til rådighet i forbindelse med markedsføring, tilbud og salg. Selv om solvarmekomponenter ikke skal energimerkes som produkter, stilles det likevel krav om at opplysninger skal vedlegges disse slik at de er tilgjengelig i forbindelse med beregning av "pakkemerket".

Kravene innføres i to trinn der trinn én iverksettes to år etter ikrafttredelse (2015) og trinn to iverksettes fire år etter ikrafttredelse (2017).

I lys av den teknologiske utviklingen, skal kravenes virkning evalueres senest fem år etter ikrafttredelse (2018).

Merknader
Hovedrettsakten - direktiv 2010/30/EU (energimerkedirektivet) - er hjemlet i Traktat om den Europeiske Unions Funksjonsmåte (TEUF- traktaten), artikkel 194 (2).

Energimerkedirektiv II ble innlemmet i EØS-avtalen i 07.12.2012 ved EØS-komite-beslutning 217/2012 og er gjennomført i norsk rett gjennom forskrift 27. mai nr 534 om energimerking av produkter (energimerkeforskriften for produkter) som trådte i kraft 01.06.2013.

Gjeldende norsk lovgivning og politikk på området er　LOV 1981-12-18 nr 90: Lov om merking av forbruksvarer m.v. (Lov om merking av forbruksvarer) med　underliggende energimerkeforskrift for produkter.

Gjennomføring av delegert kommisjonsforordning nr. 812/2013 vil skje gjennom endring av energimerkeforskriften for produkter.

Økonomiske og administrative konsekvenser for Norge

Gjennomføringen av det stadig økende antall forordninger under energimerkedirektivet vil medføre økonomiske og administrative konsekvenser for offentlige myndigheter i Norge grunnet nye forpliktelser forbundet med tilsyn og informasjon om regelverk (indirekte utgifter).

Økonomiske konsekvenser i Norge for private
Det antas at energimerkeordningen har en økonomisk konsekvens for leverandørene. De økte kostnadene forbundet med produksjon og distribusjon av etiketter og datablad antas å være beskjedne. Energimerkeforskriften for produkter åpner for at NVE kan kreve at bedriftene vederlagsfritt skal avstå produkter til testing samt å betale utgiftene til undersøkelse dersom produktet viser seg ikke å være i samsvar med forskriften. Undersøkelseskostnadene vil variere fra produkt til produkt, men i noen tilfeller kan de være vesentlige (over kr 100.000).

Rettsakten grupperes i gruppe 2 fordi den krever forskriftsendring som vurderes å ikke gripe vesentlig inn i norsk handlefrihet.

Nasjonal høring
Norge deltok ikke i det forberedende studium som danner grunnlaget for den senere forordningen. Det foreligger derfor ingen høringsinnspill til NVE fra norske interessenter i denne fasen. Arbeidsdokumenter og senere forslag til forordninger har vært på nasjonal høring i 2011 og i 2012. Den 29. april 2011 ble arbeidsdokumenter for økodesign- og energimerkekrav sendt på høring per e-post til produsenter, NHO, bransjeorganisasjoner, standardiseringsorganisasjoner og relevante statlige etater. En elektronisk høring av forslag til økodesign- og energimerkeforordning ble publisert på NVEs nettsider den 8. februar 2012 og NVE avholdt også et informasjonsmøte om de samme forslagene den 8. mars 2012.

Høringssvar og andre innkomne synspunkter

Hovedsynspunktet i høringssvarene (Norsk Teknologi, Norsk Industri) har vært at bruken av en primærenergifaktor lik 2,5 på produktnivå må avvises.

Sakkyndige instansers merknader

b) EØS-relevant og akseptabel

Rettsakten er vurdert av spesialutvalget for energi, der berørte departementer er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Vurdering
Elektrisk oppvarmede varmtvannsberedere er langt mer utbredt i Norge enn i andre land på grunn av den norske infrastrukturen for energiforsyning med omfattende bruk av elektrisitet som energibærer til sluttbrukere.

Ved fastsettelsen av energiklassen for konvensjonelle elektriske varmtvannsberedere innregnes en primærenergifaktor for elektrisitetsforbruk på 2,5. Denne faktoren skal gjenspeile den gjennomsnittlige effektiviteten på 40% på energisystemet i EU. Resultatet er at varmtvannsberedere varmet med direktevirkende elektrisitet maksimalt kan oppnå energiklasse C mens direktevirkende gass beredere kan oppnå en høyere energiklasse. Dette er et bevist valg fra EU sin side men vil potensielt kunne forvirre norske forbrukere som ikke nødvendigvis ser norsk energiproduksjon som en del av et europeisk gjennomsnitt.

Fordelene ved å innpasse varmtvannsberedere basert på ulike teknologier og energibærere på samme energiklasseskala, er at de forskjellige produktalternativer kan sammenlignes direkte, for eksempel ved sammenligning av en varmepumpe drevet varmtvannsbereder med en elektrisk varmtvannsbereder. Ulempen med en felles energiklasseskala er at forskjellen på energieffektivitet innenfor samme teknologi/energibærer ikke synliggjøres, for eksempel ved sammenligning av en effektiv elektrisk varmtvannsbereder med en ineffektiv elektrisk varmtvannsbereder.

Andre opplysninger
Studien finnes på http://eur-lex.europa.eu (http://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/?uri=CELEX:32013R0812).

Status
Kommisjonens delegerte forordning for engerimerking ble vedtatt den 18. februar 2013 og trer i kraft på den tyvende dag etter publisering i EU-Tidende, dvs den 26.09.2013.

Parallelt har Kommisjonen vedtatt en økodesign forordning for varmtvannsberedere og varmtvannslagringstanker den 2. august 2013 (No. 814/2013). Denne forordning er fortsatt under behandling i NVE da den legger opp til omsetningsforbud for store elektriske varmtvannsberedere (400-1000 liter) fra 2018.

Økodesign- og energimerkeforordningene for kjeler (ENER Lot 1) og varmtvannsberedere (ENER Lot 2) er utarbeidet i en parallell prosess.