For å sikre tidlig oppdagelse av listeførte og nye dyresykdommer, er myndighetene forpliktet til å overvåke sykdomsforekomst hos både landdyr og akvatiske dyr. Den generelle overvåkningen har som hovedoppgave å oppdage utbrudd av listeførte og nye sykdommer. Den er i hovedsak basert på driftsansvarliges meldeplikt om mistanke om sykdom, og myndighetenes oppfølging av slike meldinger. Driftsansvarlig omfatter her også personer med et tidsbegrenset ansvar for dyr, herunder slakterier, transportører etc. I tillegg skal myndighetene også gjennomføre målrettet overvåkning, i forbindelse med sykdomskontroll, utryddelsesprogrammer, godkjenning av sykdomsfri status, godkjenning av anlegg og forflytninger av dyr mm.

Bestemmelsene spesifiserer at resultater fra annen offentlig kontroll eller aktivitet kan brukes som en del av sykdomsovervåkningen. Denne tydeliggjøringen må sees i sammenheng med dyrehelseforordningens overordnede mål om effektivisering, og reduksjon av offentlige kostnader.

Regelverket innfører begrepet «Unionsovervåkningsprogram», som skal sikre harmonisert overvåkning av visse listeførte dyresykdommer i hele EØS-området. Denne typen overvåkningsprogram skal benyttes for dyresykdommer som utgjør en særskilt trussel, hvor utvikling av agens utgjør en helserisiko, hvor ville dyr har en rolle i smittespredningen, og hvor jevnlig oppdatert informasjon om utviklingen av en dyresykdom er vesentlig for bekjempelsen.

Rettsakten definerer hva som er mistanke og bekreftelse av et sykdomstilfelle. For å bekrefte forekomst av listeført sykdom stilles det krav til at sykdomsagens isoleres, og at det utelukkes at det kommer fra vaksinestammer. Isolatet skal i tillegg verifiseres på en bestemt måte. For noen listeførte dyresykdommer foreligger spesifikke definisjoner av mistenkt og bekreftet tilfelle av sykdom, som beskrives nærmere i rettsaktens vedlegg.

Beskrivelsene av detaljerte diagnostiske metoder og fremgangsmåter for sykdommer hos akvatiske dyr, som følger av gjeldende Kommisjonsbeslutning (EU) 2015/1554, del II, er ikke videreført i nytt regelverk. Metodebeskrivelsene vil isteden være tilgjengelige elektronisk på EU-referanselaboratorienes (EURL) nettsider. 

Utryddelsesprogrammer

Rettsakten gir bestemmelser om utryddelse av listeførte B- og C-sykdommer. Bestemmelser om umiddelbar utryddelse av A-sykdommer (de mest alvorlige dyresykdommene) gis i dyrehelseforordningens del III med underliggende forordning (EU) 2020/687.

For B-sykdommer er det for EØS-statene obligatorisk å ha et utryddelsesprogram eller sykdomsfri status. Ingen listeførte sykdommer hos akvatiske dyr er kategorisert som B. De listeførte B-sykdommene hos landdyr er:

• Brucellose hos storfe og småfe.
• Tuberkulose hos storfe.
• Rabies hos hund, katt og ville rovdyr.

Rettsakten gir generelle bestemmelser om at utryddelsesprogrammer skal basere seg på en bekjempelsesstrategi for sykdommen, som kompetent myndighet, i Norge Mattilsynet, skal fastsette. Programmet skal ha en definert målpopulasjon, et geografisk virkeområde, og en bestemt varighet. Det skal innenfor en tidsramme på 6 år, føre frem til en sykdomsfri status. Denne tidsrammen kan forlenges med ytterligere 6 år. Programmet skal inneholde konkrete slutt- og delmål, og skal godkjennes av Kommisjonen/ESA. For B-sykdommer er det også utarbeidet sykdomsspesifikke krav. Disse er å finne i vedlegg til rettsakten.

For C-sykdommer er det opp til myndighetene i hver enkelt EØS-stat å avgjøre om det skal etableres et utryddelsesprogram, som leder fram til en sykdomsfri status. Dersom det ikke etableres et utryddelsesprogram, kan myndighetene i liten grad pålegge kontrolltiltak ved utbrudd av sykdommen. Utenfor et utryddelsesprogram er det kun mulighet for å pålegge tiltak av mer generell karakter, som utvidet overvåkning, vaksinering, økte biosikkerhetstiltak etc.

Følgende landdyrsykdommer er kategorisert som C-sykdommer:

• Enzootisk bovin leukose hos storfe.
• Infeksiøs bovin rhinotracheitt/Infeksiøs pustulær vulvovaginitt hos storfe.
• Bovin virus diare hos storfe (BVD).
• Aujeszky’s disease hos svin.
• Infestasjoner med Echinococcus multilocularis hos hund og rev.
• Infeksjoner med blåtunge virus hos storfe.
• Infestasjoner med varroa midd hos bier.

Følgende akvatiske sykdommer er kategorisert som C-sykdommer:

• Viral hemoragisk septikemi.
• Infeksiøs hematopoietisk nekrose.
• Infeksjon med infeksiøs lakseanemi virus HPR-deletert (ILA).
• Infeksjon med Bonamia ostreae.
• Infeksjon med Bonamia exitiosa.
• Infeksjon med Marteilia refringens.
• Hvitflekksykdom hos krepsdyr (WSSV).

De generelle prinsippene for utryddelsesprogram gjelder også for C-sykdommer, og det er utarbeidet sykdomsspesifikke krav også her.

I bestemmelsene om utryddelsesprogrammer er det gitt detaljerte regler om tiltak, som skal iverksettes ved mistanke og bekreftet sykdomstilfelle. Dette inkluderer opprettelsen av en restriksjonssone inndelt i vernesone og observasjonssone, bestemmelser om tiltak som skal gjennomføres i de ulike sonene, samt regler om vask, desinfeksjon og brakklegging, etter at dyrene er fjernet. Bestemmelsene er i hovedsak i tråd med dagens regelverk. Se nedenfor om opphevelse av rettsakter under rettslige konsekvenser.

I områder hvor myndighetene ikke velger å etablere et utryddelsesprogram for en C-sykdom hos akvatiske dyr, kan de gi mulighet for et frivillig overvåkningsprogram på anleggsnivå. Et slikt program stiller minimumskrav til overvåkning i anlegget, tilsvarende kravene til vedlikehold av sykdomsfri status. De sykdomsspesifikke kravene er å finne i vedlegg VI, del III til denne forordning. Programmet vil ikke gi muligheter for anerkjennelse av sykdomsfri status, men gir anledning til å kreve helsegarantier med hensyn til introduksjon av dyr fra anlegg med status som «ikke fri». Status som "ikke fri" inkluderer både infiserte anlegg og anlegg som i dagens regelverk har status definert som helsekategori III, «uavklart - ikke med sikkerhet infisert, men omfattes ikke av et program for å oppnå sykdomsfri status». Et anlegg som etablererer et frivillig overvåkningsprogram for en C-sykdom forplikter seg i tillegg til målrettet overvåkning også til å følge pålegg om tiltak ved utbrudd av sykdommen i anlegget. Tiltakene gjelder uttak av dyr, vask, desinfeksjon og brakklegging av anlegget. I tillegg gjelder regler for innsett av dyr, hvis programmet og statusen ønskes videreført og generelle krav til biosikkerhet og smitteforebyggende tiltak. 

Sykdomsfri status i land eller sone

Kommisjonen/ESA godkjenner sykdomsfri status for B- og C-sykdommer. Sykdomsfri status kan godkjennes for hele landet eller soner. De generelle kravene til sykdomsfri status baserer seg på et geografisk virkeområde, overvåkning av sykdommen, biosikkerhets- og kontrolltiltak i anleggene, registrering og godkjenning av anlegg, samt sporbarhet og oppfyllelse av dyrehelsekrav ved forflytninger av dyr og produkter.

Sykdomsfri status kan anerkjennes på ulike grunnlag:

1. Fravær av listeførte arter.

2. Sykdomsagens kan ikke overleve.

3. Manglende overlevelsesevne hos listeførte vektorer for listeførte sykdommer hos landdyr.

4. Historiske data og overvåkning.

5. Sykdomsfri status basert på utryddelsesprogrammer.

For å vedlikeholde sykdomsfri status i et område, må både generelle og sykdomsspesifikke krav oppfylles. For landdyr må det gjennomføres målrettet overvåkning også etter at sykdomsfri status er oppnådd for et land eller sone. For akvatiske dyr gis, som i dagens regelverk, muligheter for at på bestemte vilkår, avbryte den målrettede overvåkningen for et land med sykdomsfri status.

Ved bekreftet sykdomsutbrudd i et område med sykdomsfri status, skal myndighetene straks iverksette bekjempelse av sykdommen og målrettet overvåkning.

Dersom vilkår for vedlikehold av sykdomsfri status brytes, av andre grunner enn et sykdomsutbrudd, kan myndighetene i EØS-staten suspendere statusen inntil avvikene er korrigert.

Sykdomsfri status for segmenter

Dyrehelseforordningen viderefører muligheten for å opprette segmenter for de fleste listeførte akvatiske sykdommene. Listen over disse sykdommene er å finne i forordning (EU) 2020/690.

Sykdomsfri status i segmenter baserer seg på samme grunnlag som for land og soner. Det forutsetter at også tilsvarende generelle kriterier knyttet til geografisk virkeområde, biosikkerhet, sporbarhet, godkjenning mm. er oppfylt. De sykdomsspesifikke kravene er også de samme som for land og soner. For akvatiske dyr er disse å finne i forordningens vedlegg VI, og tilsvarer i hovedsak bestemmelsene i gjeldende rett, Kommisjonsbeslutning 2015/1554.

Segmenter kan være uavhengige eller avhengige av sykdomsstatus i omkringliggende vannmasser. For de avhengige segmentene tydeliggjør de nye reglene kravet om at det skal råde forhold, som kan gi en sykdomsspesifikk adskillelse mellom segmentet og andre mulig smittede akvatiske dyr. Det er videre krav om at myndighetene, ifm. erklæringen av avhengige segmenter, skal vurdere bestemte epidemiologiske faktorer. Denne vurderingen skal følge erklæringen til Kommisjonen/ESA. I tillegg skal opplysninger om hvilke ytterligere tiltak, som myndighetene anser som nødvendige for å hindre introduksjon av smitte til segmentet, følge erklæringen.

For de uavhengige segmentene er det gjort endringer i bestemmelsene om hvordan slike segmenter kan starte opp, etter et utbrudd av den relevante sykdommen. I det nye regelverket er det krav om at de innsatte dyrene skal komme fra et område med sykdomsfri status, og i tillegg prøvetas og testes etter innsett.

Prosedyren for anerkjennelse av sykdomsfri status for soner og segmenter, som utgjør mindre enn 75 % av en EØS-stat beskrives i rettsakten. Denne er noe endret og forenklet i det nye regelverket. En selverklæring skal ikke lenger presenteres i EU Kommisjonens faste komite for planter, dyr, næringsmidler og fôrvarer (SCoPAFF), men publiseres på EØS-statens nettside, med samtidig varsel til Kommisjonen og EØS-statene. Som nevnt ovenfor skal erklæringen følges av en epidemiologisk vurdering av myndighetene, og opplysninger om ytterligere tiltak som sonen/segmentet eventuelt er pålagt.

Overgangsordninger

For alle sykdommer som kategoriseres som B eller C, videreføres tidligere godkjent sykdomsfri status og godkjente utryddelsesprogrammer. For Norges del er dette aktuelt for sykdomsfri status for en rekke sykdommer, se vedlegg.

Merknader

Rettsakten gir utfyllende bestemmelser om overvåkning av listeførte dyresykdommer. Den gir også bestemmelser om utryddelse og sykdomsfri status for listeførte B- og C-sykdommer. Disse bestemmelsene er viktige for å oppnå og bevare god dyrehelse i EØS.

Norge har generelt sett en veldig god dyrehelse. Hovedårsakene til dette er geografisk beliggenhet, lite innførsel av levende dyr, samt en aktiv sykdomsforebygging og bekjempelse. En av de viktigste formålene med overvåkning er å oppdage dyresykdom tidlig, noe som videreføres av rettsakten. De nye bestemmelsene vektlegger en risikobasert overvåkning. Dette effektiviserer og reduserer kostnadene.

Det er positivt at bestemmelser om overvåkning og utryddelse av viktige sykdommer samles i en rettsakt. Dagens bestemmelser om sykdomsovervåkning videreføres i stor grad. At flere sykdommer listeføres, resulterer i en mer harmonisert sykdomsovervåkning. Obligatorisk utryddelse av B-sykdommer, gjennom relativt spesifiserte utryddelsesprogrammer, vil medføre at disse sykdommene over tid utryddes i EØS.

At flere listeførte sykdommer nå er omfattet av bestemmelser om sykdomsfri status, gjør det mulig å dokumentere sykdomsfri status for flere sykdommer. Det er bra for å bevare den gode helsestatusen vi har for landdyr i Norge. En sykdomsfri status for en dyresykdom gir handelsfordeler og mulighet for å beskytte seg mot introduksjon av smitte ved forflytninger av dyr og produkter. Dette er spesifisert i bestemmelsene om forflytning innen EØS og import fra tredjeland (forordning (EU) 2020/688 og forordning (EU) 2020/692). Norge har sykdomsfri status for en rekke dyresykdommer i gjeldende regelverk, og det er positivt at statusen for disse sykdommene videreføres.

En negativ virkning av rettsakten er at det ikke gis harmoniserte regler for utryddelse av dyresykdommer som ikke er listeført. Det er allikevel åpning for nasjonale tiltak mot slike dyresykdommer i artiklene 170, 171 og 226 av dyrehelseforordningen.

Tiltakene i rettsakten er varige, og retter seg direkte til myndighetene. Næringsaktører berøres indirekte, da tiltak fattet av myndighetene, som overvåkning og bekjempelsestiltak, vil få konsekvenser også for dem. Tiltakene har som langsiktig mål å forbedre dyrehelsestatusen i EØS området, med positiv virkning for næringsaktørene. For landdyr er dette synliggjort ved at flere sykdommer nå er listeført og omfattet av harmoniserte regler, som nevnt ovenfor. 

Forutsetning for en vellykket gjennomføring av det nye dyrehelseregelverket er en forståelig forskriftsstruktur, som tydelig speiler oppbyggingen i dyrehelseforordningen, slik at regelverket blir lettere å finne fram i. Videre ser vi for oss at god veiledning er avgjørende.

Rettslige konsekvenser

Denne rettsakten opphever beslutningene 2000/428/EF, 2002/106/EU, 2003/422/EF, 2006/437/EU, 2008/896/EU og (EU) 2015/1554, samt forordning (EU) nr. 1266/2007. Kun to av disse rettsaktene er gjennomført i norske forskrifter. De fleste er gjennomført i form av instrukser til Mattilsynet, som utøvende myndighet.

Rettsakten vil bli gjennomført i en ny forskrift med foreslått tittel: «Forskrift, som utfyller bestemmelser i dyrehelseforskriften, om melding, rapportering, overvåkning, utryddelsesprogrammer og sykdomsfri status for bestemte dyresykdommer». Tittelen er utformet for å reflektere hovedinnholdet i forordningen, og viser tydelig sammenhengen med dyrehelseforskriften. Vi foreslår samtidig korttittelen «Dyrehelseovervåkningsforskriften».

Økonomiske og administrative konsekvenser

Bestemmelsene i rettsakten retter seg i stor grad mot Mattilsynet, men berører næringsaktørene indirekte. For landdyrnæringen vil de økonomiske og administrative konsekvensene bli begrensede, på grunn av den gode helsestatusen vi har for landdyr i Norge. For akvakulturnæringen vil derimot det nye regelverket kunne få større konsekvenser, avhengig av blant annet vårt fremtidige valg av bekjempelsesstrategi for sykdommen ILA. Se nærmere omtale nedenfor.

Overvåkning av dyresykdommer

Da prinsippene for både generell og målrettet overvåkning videreføres i nytt regelverk, vil dette ikke føre til vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser. Det må likevel påregnes noen tilpasninger til de nye reglene. Dette vil hovedsakelig gjelde overvåkning av brucellose hos storfe, der det i tillegg til undersøkelse av aborterte fostre, vil komme et krav om serologiske undersøkelser av levende dyr. I tillegg vil det være overvåkningskrav i forbindelse med vedlikehold av ny godkjent sykdomsfri status for brucella hos småfe, og rabies. Det anslås at de økonomiske konsekvensene av disse tilpasningene vil være en engangskostnad på ca. 2 millioner kroner.

Rettsakten spesifiserer at resultater fra annen offentlig kontroll eller aktivitet, kan brukes som en del av sykdomsovervåkningen. Dette innebærer en effektivisering og kan redusere kostnader knyttet til overvåkning for både næring og myndigheter. 

Konsekvensen av at beskrivelsene av diagnostiske metoder og fremgangsmåter for sykdom hos akvatiske dyr gjøres tilgjengelige på EURLs egne nettsider, vil forenkle oppdateringene av disse. Dette vil føre til mindre administrative kostnader for myndighetene.

Utryddelsesprogrammer

Norge har sykdomsfri status, eller vil søke om sykdomsfri status, for alle landdyrsykdommer som er kategorisert som B i det nye regelverket. Derfor vil bestemmelsene om obligatoriske utryddelsesprogrammer for disse sykdommene ikke få konsekvenser for Norge. Disse programmene inneholder også bestemmelser om tiltak ved utbrudd av disse sykdommene, som i stort samsvarer med det vi har i dag. For akvatiske dyr er ingen av de listeførte sykdommene kategorisert som B.

Som tidligere omtalt, gir det nye regelverket EØS-statene et nasjonalt valg om de ønsker å etablere et utryddelsesprogram for C-sykdommer. Bestemmelsene om dette blir dermed en konsekvens av det nasjonale valget som gjøres for bekjempelse av sykdommen, og ikke en direkte konsekvens av det nye regelverket. Den direkte konsekvensen av regelverket følger av at det ikke lenger er mulig å pålegge omfattende kontrolltiltak ved utbrudd av sykdommen for virksomheter som ikke er omfattet av et utryddelsesprogram. På denne bakgrunn har vi valgt å ikke omtale disse konsekvensene her for landdyr og sykdommene blåtunge og BVD. Se nærmere omtale nedenfor om sykdomsfri status.

For sykdommen ILA, som vi regner som endemisk i Norge og som i dag bekjempes med restriktive kontrolltiltak, vil valg av fremtidig bekjempelsesstrategi uansett få omfattende konsekvenser. Obligatoriske bekjempelsestiltak mot ILA, rettet mot en eller flere virksomheter fra offentlige myndigheter, betinger etter det nye regelverket at den eller disse virksomhetene er omfattet av et utryddelsesprogram. Fortsatt bekjempelse av ILA, med restriktive tiltak i tråd med dagens praksis betyr derfor at Norge må utarbeide et utryddelsesprogram for sykdommen, med tydelige mål om å oppnå sykdomsfri status for hele eller deler av norsk oppdrettsnæring. I motsatt fall vil aktiv bekjempelse være opp til virksomhetene selv. Uten et utryddelsesprogram vil myndighetene kun ha mulighet til å pålegge overvåkning og vaksinasjon og mer generelle biosikkerhetstiltak. Konsekvensene av å ikke innføre et utryddelsesprogram vil være økt sykdomsforekomst, som igjen påvirker lønnsomhet og markedsadganger. Disse konsekvensene er vansklige å tallfeste, men kan være betydelige. Etablering av et utryddelsesprogram vil gi økte kostnader knyttet til tilsyn og overvåkning, avhengig av innretningen av utryddelsesprogrammet, men kan ha positive konsekvenser i det lange løp. Det pågår en prosess for å velge strategi for ILA håndtering. Avhengig av strategivalg er det beregnet økte utgifter for Mattilsynet til tilsyn på mellom 600 000 kroner og 6 millioner kroner. Tilsvarende er det beregnet at det vil påløpe mellom 1 og 35 millioner i analysekostnader for næringen.

Sykdomsfri status for listeførte sykdommer hos landdyr

Det nye regelverket stiller krav om utryddelsesprogram eller sykdomsfri status for B-sykdommer.

Norge har sykdomsfri status for de fleste landdyrsykdommene, som er listeført som kategori B og C (se vedlegg). Bestemmelsene om krav til vedlikehold av helsestatus for disse sykdommene vil gjelde fra 1. januar 2022 og ivaretas i stor grad av dagens overvåknings- og kontrollprogrammer for landdyrsykdommer. De nye reglene vil allikevel kreve enkelte justeringer av programmene, som omtalt tidligere.

Norge vil søke om sykdomsfri status for B-sykdommene brucella hos småfe og rabies før regelverket trer i kraft. Dersom sykdomsfri status for disse sykdommene godkjennes, vil kravene til vedlikehold av sykdomsfri status bli gjeldende.

Norge regner seg fri for C-sykdommene blåtunge og BVD. Det vurderes for tiden om dokumentasjonen er god nok, for å oppfylle kravene om sykdomsfri status for disse sykdommene. Utryddelse av C-sykdommer er frivillig for EØS-statene, og det er derfor et nasjonalt valg om vi skal søke om sykdomsfri status og vedlikeholde denne. Konsekvensene av dette er ikke en direkte konsekvens av de nye bestemmelsene og omtales derfor ikke her.

Sykdomsfri status for listeførte sykdommer hos akvatiske dyr

Det nye regelverket stiller krav om utryddelsesprogram eller sykdomsfri status for B-sykdommer. For akvatiske dyr er ingen listeførte sykdommer kategorisert i B.

Norge har sykdomsfri status for de fleste akvatiske sykdommene, som er listeført som kategori C (se vedlegg). Dagens regelverk (fiskehelsedirektivet 2006/88/EU) gir mulighet for å, på bestemte vilkår, avbryte målrettet overvåkning og allikevel beholde sykdomsfri status. Dette videreføres i de nye bestemmelsene, noe som fører til at dagens overvåkning av de akvatiske sykdommene vi har sykdomsfri status for ikke må endres.

Spesielle bestemmelser for soner og segmenter for akvatiske dyr

Den nye prosedyren for anerkjennelse av sykdomsfri status for soner og segmenter, som utgjør mindre enn 75 % av en EØS-stat, er en forenkling av dagens regelverk. Selverklæringen for mindre soner og segmenter må ikke lenger presenteres i SCoPAFF, men skal publiseres digitalt, med samtidig varsel til Kommisjonen og EØS-statene. Dette forenkler prosedyren, og vil korte ned tiden det tar for virksomhetene å erklære slike soner og segmenter. Dette gir administrative lettelser for Mattilsynet og næringen.

Det fremgår tydeligere i det nye regelverket hvilke epidemiologiske faktorer som Mattilsynet skal vurdere ved anerkjennelse av sykdomsfri status i avhengige segmenter. Mattilsynets vurdering skal følge erklæringen av segmentet sammen med en redegjørelse for hvilke ytterligere tiltak Mattilsynet vurderer som nødvendige, for å forhindre introduksjon av smitte til segmentet. Disse endringene vil øke tidsbruken, og eventuelle merkostnader for Mattilsynet vil kunne belastes næringen i form av økte gebyrer.

Overgangsordninger

Overgangsbestemmelsene om at tidligere godkjent sykdomsfri status videreføres, er hovedårsak til at det nye regelverket ikke får store administrative og økonomiske konsekvenser for Norge.

Spesielle overgangsordninger for de akvatiske C-sykdommene Bonamia exitiosa og WSSV gjør det gunstigere å søke om godkjenning av sykdomsfri status ved overgangen til nytt regelverk. Siden dette er C-sykdommer, vil det likevel være et nasjonalt valg å utrydde disse sykdommene. Slike indirekte konsekvenser vurderes ikke her.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matområdet der berørte departementer og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Vurdering

Mattilsynet vurderer at rettsakten er EØS-relevant og akseptabel. Bestemmelsene er i hovedsak en videreføring av dagens bestemmelser om overvåkning, utryddelse av og sykdomsfri status for dyresykdommer. De er oppdatert i henhold til ny viten, internasjonale standarder og tidligere erfaringer. Bestemmelsene er også modernisert, satt inn i strukturen til dyrehelseforordningen, og bygget på prinsippene om risikobasering. De samsvarer godt med norsk politikk om å effektivt ivareta en god dyrehelse for å fremme god dyrevelferd og trygg mat.

Rettsakten legger til grunn mange av de internasjonale standardene utarbeidet i Verdens dyrehelseorganisasjon (OIE) og samsvarer dermed godt med de internasjonale forpliktelsene Norge har gjennom medlemskap i denne organisasjonen.

Under utarbeidelse av bestemmelsene i rettsakten deltok Mattilsynet i en rekke arbeidsgruppemøter. Her fremmet vi innspill om at sykdomsovervåkningen bør være risikobasert og resultatorientert for å være mest mulig effektiv. Flere EØS-stater hadde lignende innspill eller støttet denne tilnærmingen. Vi er godt fornøyde med at den overordnede utformingen av bestemmelsene er i tråd med disse innspillene.

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 13

Status

Rettsakten er vedtatt i EU. Rettsakten er under vurdering i EØS-/EFTA-statene.