• Klargjøring av plikter mht. fremskaffelse av produktdokumentasjon for produsent, importør, distributør og handelsledd.
• CE-merking blir obligatorisk for byggevarer der det finnes en harmonisert produktstandard.
• Det innføres mulighet for enklere dokumentasjonsmetoder (Spesific Technical Documentation – STD) for byggevarer produsert av små- og mellomstore bedrifter.
• Bærekraftighet innføres som et nytt vesentlig krav, og byggevarer som benytter farlige stoffer skal merkes spesielt om mulige helse- og sikkerhetsfarer.
• Landene plikter å opprettes uavhengige produktkontaktpunkter hvor man fritt skal kunne få informasjon om konstruksjonsmaterialer og bruken av disse.
• Det gis større mulighet for frivillig merking av byggevarer, utover CE-merking, dersom det kan dokumenteres en tilleggseffekt av merkene.

Forordningen stillesr krav om bl.a. bedre og mer synlig merking av byggevarer for å ivareta helse- og sikkerhetsstandarder for bygningsarbeidere og andre brukere. For eksempel skal kravet til ”declaration of performance” for alle byggevarer heretter inneholde informasjon om farlige stoffer i henhold til REACH-forordningen fra 2006. Kommisjonen skal fremme en rapport om hvilke type informasjon som kreves for disse ulike farlige stoffene og samtidig ivareta kravet om resirkulering og gjenbruk. Det er gjort et særskilt unntak for byggevarer ment for å bevare tradisjonelle og kulturarvmessige bygninger. Disse kan i visse tilfeller unntas fra kravet om ”declaration of performance”.

Forordningen gir ikke føringer for fastsettelse av nasjonalt beskyttelsesnivå, men inneholder regler for dokumentasjon av byggevarers egenskaper for å sikre at det foreligger pålitelige opplysninger om produktenes yteevne. Forordningens krav om markedstilsyn er harmonisert med "varepakken".

Merknader
Forordningen er hjemlet i TFEU artikkel 114. Forordningen erstatter byggevaredirektivet fra 1989. Dette direktivet er implementert i norsk rett gjennom plan- og bygningsloven § 29-7 og TEK10 kapittel 3. Byggevaredirektivet er gjort gjeldende for Svalbard, se forskrift 2011-11-08 nr 1087 - Byggeforskrift for Longyearbyen. Forskriften trer ikraft 1. januar 2012. KRD vil dermed anta at forordningen også vil bli gjort gjeldende for Svalbard.

Det vil være behov for enkelte avklaringer mht. hvordan den nye forordningsteksten skal forstås og hvilke handlinger medlemslandene plikter å gjennomføre. Eksempler på dette kan være:

• Hvorvidt det er behov for ny utpeking av dagens tekniske kontrollorgan.
• Hvilke retningslinjer som gjelder for bruk av forenklet dokumentasjonsmetode (STD) og deling av testresultater mellom bedrifter ved utarbeidelse av dokumentasjon.

Det legges opp til å ta opp spørsmål knyttet til implementering og overgangsperioden frem til 1. Juli 2013 i møter i det faste byggeutvalg (Standing Committee), der Statens bygningstekniske etat deltar.Forordningen vil bli gjennomført i norsk rett som egen forskrift hjemlet i plan- og bygningsloven § 29-7. Dette innebærer at kapittel 3 i TEK10 i det alt vesentlige må trekkes tilbake. Det vil også være behov for å foreta enkelte mindre justeringer i TEK10.

Administrative konsekvenser
Med forordningen innføres det et krav om å opprette et nasjonalt produktkontaktpunkt for byggevarer. Forslagets artikkel 9 henviser til det produktkontaktpunkt som skal opprettes i medhold av forordning 764/2008 om gjensidig godkjenning. Myndigheter eller virksomheter som henvender seg til produktkontaktpunktet skal kunne få informasjon om eventuelle nasjonale regler (vedrørende det ferdige byggverk), som har betydning for den enkelte byggevare. NHD, som har samordningsansvar for arbeidet med handelsforenkling i det indre marked, har besluttet at de i første omgang påtar seg ansvaret for å være nasjonalt varekontaktpunkt. Varekontaktpunktet skal samarbeide med et nettverk av myndigheter som har ansvar for relevant nasjonalt regelverk. Det vil således foreløpig ikke være nødvendig for KRD å opprette et eget produktkontaktpunkt, men er selvsagt pålagt å bistå NHD med nødvendig informasjon.

Økonomiske konsekvenser
For små- og mellomstore norske byggevareprodusenter vil trolig forordningen gi noe lavere kostnader når det gjelder prøving og dokumentasjon av byggevarenes egenskaper. Dette skyldes bestemmelsene om mulighetene for bruk av forenklede dokumentasjonsmetoder og deling av testresultater. Eksempler på norske byggevareprodusenter som kan oppleve lavere kostnader er trevareindustri og trelastprodusenter i distriktene.

Forordningen antas ikke å få økonomiske konsekvenser for kommuner.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har ikke tidligere vært behandlet av spesialutvalget for handelsforenklinger.

Statens bygningstekniske etat har fulgt prosessen frem mot ny byggevareforordning og gitt innspill i de innledende faser under behandlingen i EU-kommisjonen, i samarbeid med norsk byggenæring, og har vært løpende orientert om prosessen i rådets arbeidsgrupper og i EU-parlamentet. Norsk byggevareindustri har også gitt kommentarer gjennom den europeiske byggevareorganisasjonen CEPMC (Council of European Producers of Materials for Construction).

Vurdering
Rettsakten ansees for å være EØS-relevant og akseptabel.

Status
Europa- og parlamentsforordning 305/2011 ble endelig vedtatt 9. mars 2011. De operative delene av byggeforordningen trer i kraft fra 1. juli 2013