På bakgrunn av et norsk forslag vedtok partene i Baselkonvensjonen i 2019 å endre konvensjonen for å sikre bedre kontroll av global handel med plastavfall, særlig plastavfall som ikke er egnet for gjenvinning og representerer en risiko for forsøpling og forurensning, inkludert marin forsøpling. Vedtaket legger også til rette for en mindre restriktiv praksis for handel med plastavfall som har økonomisk verdi og går direkte til gjenvinning i mottakslandet. Med dette søker vedtaket å støtte opp om økt materialgjenvinning av plastavfall globalt og arbeidet for mer bærekraftige plastprodukter, økt bruk av materialgjenvunnet materiale og en mer bærekraftig verdikjede for plast globalt. Hittil er bare omlag 9 % av alt plastavfall som er generert globalt blitt materialgjenvunnet, 12 % er forbrent og 79 % lagt på avfallsdeponi eller havnet i miljøet. Konsekvensen er opphopning av plast i havene og i naturmiljøet forøvrig, også på rene og fjerntliggende steder slik som Arktis.

Denne rettsakten er EU/ EØS-landenes gjennomføring av Baselkonvensjonens endringer i grensekryssforordningen og innebærer følgende:

• Eksport av plast som er klassifisert som farlig avfall, Baselkonvensjonen vedlegg VIII, forbys fra EØS-området til land utenfor OECD. Endringen i vedlegg VIII er en presisering og reglene i forordningen en videreføring av gjeldende forbud mot eksport av farlig avfall til ikke-OECD-land.

• Eksport av plast som er listet i Baselkonvensjonen vedlegg II som ny kategori Y 48 og som er vanskelig å gjenvinne forbys fra EØS-området til land utenfor OECD. Dette innebærer en innstramming i forhold til Baselkonvensjonens nye regler om plastavfall.

• Krav om samtykke til eksport av farlig avfall (Kontrollprosedyren under konvensjonen/prior informed consent-procedure) skal gjelde for eksport av plast som er klassifisert som farlig avfall og plastavfall som er vanskelig å materialgjenvinne til land utenfor EU/EØS som er omfattet av OECD-avtalen om handel med avfall.

• Kontrollprosedyrene for forsendelser av plast som ikke er farlig avfall innad i EU/EØS-området, endres ikke. Dette innebærer at endringene i Baselkonvensjonene for plast i vedlegg II i konvensjonen, og som innfører krav om samtykke (prior informed consent prosedyren) for grensekryssende transport, ikke gjøres gjeldende for transporter i EU/EØS-området. EU gjør dette i medhold av artikkel 11 i Baselkonvensjonen, som tillater avvikende arrangementer mellom avtaleparter på det vilkår at arrangementet gir minst like god kontroll med de miljømessige betingelsene for handelen og endelig behandling av avfallet som ville fulgt av å praktisere prior informed consent prosedyren under konvensjonen. Grensekryssforordningen avviker på dette punkt fra de siste endringene i Baselkonvensjonen på plast og det vil derfor være behov for at Norge, som både blir bundet av forordningen og som er selvstendig part til Baselkonvensjonen, notifiserer dette arrangementet under konvensjonens artikkel 11 på samme grunnlag som EU har anført.

• Fremtidig import av plastavfall fra tredjeland vil som tidligere følge Baselkonvensjonens regler. De nye reglene i Baselkonvensjonen vil imidlertid bety at det plastavfallet som blir gjenstand for samtykke fra landets myndigheter ved import, kan bli noe utvidet.

• Transport av avfall som faller utenfor de nye reglene om plastavfall i Baselkonvensjonen (Vedlegg IX i Baselkonvensjonen, i forordningen såkalt "grønnlistet" avfall) skal som før følges av et informasjonsdokument (følgedokument) som blant annet opplyser om miljøaspekter ved avfallet.

Merknader

Rettslige konsekvenser
Den vedtatte forordningen innebærer at §13-1 første ledd i avfallsforskriften kapittel 13 endres ved at EUs endringsforordning legges til blant de henviste forordningene.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Utviklingsland og enkelte andre land har mangelfulle regelverk og kontrollregimer på miljø, og mangler også ofte kapasitet til forsvarlig behandling av plastavfall som er farlig avfall eller er vanskelig å materialgjenvinne. Dette øker risikoen for at avfall kommer på avveie og/eller blir behandlet uten tilstrekkelig miljøstandard og forårsaker skade på helse og miljø, særlig forurensning, forsøpling og marin forsøpling. Det nye regelverket på plastavfall øker miljøkontrollen med grensekryssende transport av plast som er farlig avfall, eller som er vanskelig å materialgjenvinne.

Økt kontroll i EU/EØS-området vil gjøre det enklere for norske myndigheter og næringsliv å være trygg på at plast som sendes til behandling i andre EU/EØS-land ikke ender på avveie. Regelverket vil også stimulere til å sortere plast i rene fraksjoner, fordi slik plast kan transporteres uten forhåndsgodkjenningsprosedyrer, og endringene vil dermed gi materialgjenvinning av den "gode" plasten bedre rammebetingelser. Eksport av plastavfall, som enten er klassifisert som farlig avfall eller er vanskelig å materialgjenvinne til land utenfor OECD vil ikke lenger være tillatt. I den grad norske aktører har gjort dette, vil de nå måtte finne en annen behandlingsløsning innen OECD-området.

Dersom norske aktører ønsker å eksportere plastavfall som enten er klassifisert som farlig avfall eller er vanskelig å materialgjenvinne til land som er medlem i OECD, og samtidig er utenfor EØS-området, kan dette kun gjøres med samtykke fra myndighetene i Norge, mottakerlandet og eventuelle transittland. Dette vil sikre bedre kontroll med denne typen avfall til OECD land utenfor EØS-området. Dette innebærer noe administrativt arbeid og et mindre gebyr til Miljødirektoratet for saksbehandling av samtykkedokumenter. Norske eksportører av avfall er godt kjent med Baselkonvensjonens prosedyrer fra før. Etter hva norske myndigheter kjenner til går det aller meste av plastavfall som eksporteres fra Norge til andre land i EU/EØS-området.

For blandet plastavfall som i dag anses notifiseringspliktig kan forordningen gi en forenkling ift. dagens praksis, avhengig av kilde. Siden EØS-området ikke er omfattet av den nye kontrollprosedyren vil den imidlertid ikke innebære vesentlige endringer for flertallet av norske eksportører av plastavfall, siden dette hittil ikke har vært regulert under Baselkonvensjonen.

Rettsakten anses derfor å ha små økonomiske og administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten ble forelagt for spesialutvalget for miljø 26.10.2020.

Vurdering
Rettsakten vurdereres som relevant og akseptabel.

Status
Rettsakten ble publisert i EU 20. oktober 2020.

Fristen for lands gjennomføring av Baselkonvensjonens endringer er 1. Januar 2021. I lys av dette legges det opp til rask innlemmelse av rettsakten i EØS-avtalen. Det legges opp til en kort høring av nødvendige endringer av norsk regelverk i november. Miljødirektoratet vil også gjennomføre et informasjonsmøte for berørte aktører.