Sammendrag av innhold
Rettsakten ble vedtatt i EU 19. november 2008. Rettsakten erstatter det tidligere rammedirektivet for avfall (2006/12/EC), direktivet om farlig avfall (91/689/EØF) og direktivet om spillolje (75/439/EØF). Formålet er å forenkle og modernisere regelverket. Fristen for gjennomføring i nasjonal rett var desember 2010. Det er tatt inn flere nye definisjoner i denne rettsakten, blant annet av gjenvinning, gjenbruk og resirkulering. Definisjonen av gjenvinning innebærer blant annet at forbrenning med energiutnyttelse i kommunale forbrenningsanlegg kan regnes som gjenvinning dersom energiutnyttelsesgraden er over 60 % for eksisterende anlegg og over 65 % for nye anlegg. Rettsakten slår fast at avfallshierarkiet skal ligge til grunn for avfallspolitikken. Det er tatt inn overordnede kriterier for når avfall slutter å være avfall ved gjenvinning. Mer spesifikke kriterier for enkelte avfallsfraksjoner er under utvikling. Rettsakten fastslår også at statene kan bruke forlenget produsentansvar som et virkemiddel i avfallspolitikken, både i forhold til design av produkter, organisering av innsamling og finansiering av ordningene. Statene skal arbeide for å fremme gjenbruk og høgverdig resirkulering. Det oppfordres til kildesortering, og det settes krav om at det skal være separat innsamling av minimum papir, metall, plast og glass innen 2015. Det settes også krav om at minst 50 vektprosent av de samme fraksjonene, samlet inn fra husholdninger og eventuelle kilder med tilsvarende avfall som husholdninger, skal gjenbrukes eller materialgjenvinnes innen 2020. For bygg- og anleggsavfall (unntatt farlig avfall) kreves det at minst 70 vektprosent skal gjenbrukes eller materialgjenvinnes innen 2020. Det oppfordres til tiltak for å fremme separat innsamling av våtorganisk avfall, med tanke på biologisk behandling. Kommisjonen arbeider med å vurdere behovet for ytterligere regulering av biologisk avfall. Statene skal videre arbeide for å ha passende behandlingskapasitet for restavfall fra husholdninger. Dette kan eventuelt gjøres i samarbeid med andre medlemsland hvis dette er mest hensiktsmessig. Medlemslandene gis anledning til å begrense import av avfall til forbrenning med energiutnyttelse dersom slik import vil føre til at nasjonalt avfall må behandles på uønskede måter. EU-området som helhet skal arbeide for at både sluttbehandling og gjenvinning skal kunne skje internt i området. Det presiseres at hvert enkelt medlemsland ikke trenger å ha anlegg for gjenvinning av alle typer avfall. Det skal utarbeides nasjonale avfallsplaner og program for avfallsforebygging.

Rapporteringsforpliktelser

Medlemsstatene skal rapportere om status vedrørende gjennomføringen av forpliktelsene i rettsakten til Kommisjonen hvert tredje år.

Merknader
Rettsakten er hjemlet i TFEU artikkel 175, det vil si at det er et såkalt minimumsdirektiv som åpner for at nasjonale myndigheter kan stille strengere krav. Norsk lovgivning og politikk Avfall er regulert i forurensningslovens kapittel 5 og i avfallsforskriften. Gjeldende rammedirektiv for avfall, samt andre avfallsdirektiver, er implementert i avfallsforskriften. Norsk avfallspolitikk er sist behandlet i St.meld. nr. 26 (2006-2007) Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand. Rettslige konsekvenser for Norge Miljøverndepartementet har vurdert at norsk avfallsregelverk er i tråd med rettsakten. Rettsakten krever derfor ikke regelverksendringer. Avfallshierarkiet er strengere formulert i rettsakten enn i det gamle rammedirektivet for avfall. Avfallsforebygging, gjenbruk, materialgjenvinning, energiutnyttelse og sluttbehandling er angitt eksplisitt og i prioritert rekkefølge. Dette medfører ikke behov for å endre norsk regelverk, men vil kunne få betydning i enkeltsaker. Rettsakten har et krav om at myndighetene skal føre et register over alle virksomheter som samler inn eller transporterer avfall, eller formidler avfallsbehandling uten å ha tillatelse etter art. 23 i direktivet. Departementet vurderer hvordan dette kravet mest hensiktsmessig kan tilfredsstilles. Kommisjonen arbeider med å utvikle kriterier for når avfall opphører å være avfall innenfor enkelte avfallsfraksjoner, og disse vil bli løpende innlemmet i norsk rett. Den første forordningen under dette arbeidet, som fastsetter kriterier for når metallskrap ikke lenger er avfall, ble vedtatt 31. mars 2011 (Rådsforordning nr 333/2011). I følge rettsakten skal landene sikre at spillolje blir samlet inn og forsvarlig håndtert. I det gamle spilloljedirektivet ble regenerering av spillolje til ny baseolje favorisert, noe Norge fikk unntak fra. Den nye regelen er i tråd med ordningen i Norge. Rettsakten legger opp til at minimum 70 % av bygg- og riveavfallet skal gjenbrukes eller materialgjenvinnes innen 2020. Maksimalt 30 % kan da gå til forbrenning eller deponi. Kravet kan forutsette nye tiltak på området. Rettsakten krever at hvert medlemsland utarbeider en avfallsplan. Regjeringen vil legge frem en stortingsmelding om avfallspolitikken som forutsettes behandlet av Stortinget senest våren 2013, og det legges til grunn at denne vil tilfredsstille kravene til avfallsplan. Kravet om et program for avfallsforebygging vil trolig også bli dekket i stortingsmeldingen.

Administrative konsekvenser
Det forventes ikke at rettsakten vil få administrative konsekvenser.

Økonomiske konsekvenser
Ettersom norsk regelverk vurderes å være i tråd med rettsakten, forventes det ikke å bli noen økonomiske konsekvenser i forbindelse med implemetering.

Sakkyndige instansers merknader
Direktivet ble behandlet i spesialutvalget for miljøsaker 26. november 2008. Rettsakten har vært sendt på høring. Forslaget er vurdert som EØS-relevant og akseptabelt.

Vurdering
Det er i stor grad overensstemmelse mellom norsk politikk og intensjonene i rettsakten. Rettsakten har imidlertid et noe sterkere fokus på gjenbruk og materialgjenvinning framfor energigjenvinning, enn hva som ligger til grunn for norsk politikk. Det mest utfordrende vurderes å være at rettsakten legger opp til at minimum 70 % av bygg- og riveavfallet skal gjenbrukes eller materialgjenvinnes innen 2020. Konsekvensen av rettsakten vil trolig bli at vi må materialgjenvinne mye betong, tegl og andre tunge avfallsfraksjoner og materialgjenvinne noe mer av det som i dag går til forbrenning. Dette kan innebære økte kostnader og vil trolig ikke oppnås uten nye tiltak.

Behov for tilpasningstekst Departementet har vurdert det som unødvendig å fremme behov for en tilpasningstekst til rettsakten.

Rettsakten vurderes som EØS-relevant og akseptabel.

Status
Rettsakten ble vedtatt av Rådet 20. oktober 2008. Norge sendte inn standardskjema 23. januar 2009.