Oversikten gir kortfattet informasjon om EØS-relevante EU-basisrettsakter på området forbrukersaker (EØS-avtalens vedlegg 19). Rettsaktene er oppført i kronologisk rekkefølge. Klikk på korttittelen til rettsaktene for å se detaljerte faktaark.
-
Rådsdirektiv 85/577/EØF av 20. desember 1985 om forbrukervern ved avtaler som inngås et annet sted enn på den næringsdrivendes faste forretningssted
Dørsalgsdirektivet har som formål å etablere sikkerhetsmekanismer og høyne forbrukerbeskyttelsen ved særskilte salgsformer. Direktivet inneholder regler om angrerett (7 kalenderdager), og om at selger skal gi opplysninger om angreretten. Direktivet gjelder ikke for kjøp under 60 euro.
Dørsalgdirektivet og flere andre direktiver er erstattet av EUs forbrukerdirektiv.
-
Rådsdirektiv 87/357/EØF av 25. juni 1987 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om produkter som medfører fare for forbrukernes helse eller sikkerhet fordi produktene gir inntrykk av å være noe annet enn det de er
Direktivet forbyr produksjon, import og salg av produkter som på grunn av utseende, lukt, utforming, plassering og lignende kan forveksles med næringsmidler, og dermed utsette forbrukerne, spesielt barn, for helsefare. Eksempler på farlige næringsmiddelimitasjoner er drueklaser i plast, små viskelær utformet som kjeks, smågodt i plast, sprettball i godtepose, stearinlys formet som kake med mer.
-
Rådsdirektiv 93/13/EØF av 5. april 1993 om urimelige vilkår i forbrukeravtaler
Direktivet innfører bestemmelser som skal sikre forbrukere mot urimelige vilkår i foretningsavtaler. Kommisjonen presenterte i rapporten KOM(2000) 248 de første erfaringene med direktivet.
Direktivet om urimelige avtalevilkår og flere andre direktiver vil ble erstattet av et nytt forbrukerdirektiv - KOM(2008) 614 - dersom dette vedtas.
-
Europaparlaments- og rådsdirektiv 97/7/EF av 20. mai 1997 om forbrukervern ved fjernsalgsavtaler
Fjernsalgsdirektivet har som formål å etablere sikkerhetsmekanismer og høyne forbrukerbeskyttelsen ved salgsformer som postorde, telefonsalg, fjernsynssalg osv, det vil si situasjoner hvor selger og kjøper ikke fysisk er tilstede samtidig, men benytter ulike kommunikasjonsmidler for å inngå en avtale.
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/65/EF utvider direktivets virkeområde til også å gjelde fjernsalg av finansielle tjenester. Forbrukeren gis en angrerett på 14 dager, men 30 dager for livsforsikringer og pensjonsordninger.
Fjernsalgdirektivet og flere andre direktiver vil ble erstattet av et nytt forbrukerdirektiv - KOM(2008) 614 - dersom dette vedtas.
-
Europaparlaments- og rådsdirektiv 98/6/EF av 16. februar 1998 om forbrukervern ved opplysning om priser på forbruksvarer
Direktivets formål er å bedre forbrukeropplysningen og gjøre det enklere å sammenligne priser ved at medlemsstatene iverksetter nasjonale regler som innebærer plikt til å opplyse om salgspris og pris pr. måleenhet for varer som blir bydd fram til forbruker.
-
Europaparlaments- og rådsdirektiv 1999/44/EF av 25. mai 1999 om visse sider ved forbrukerkjøp og tilknyttede garantier
Direktivet regulerer spørsmålet om når en vare er mangelfull og forbrukerkjøperens rettigheter overfor selgeren i den forbindelse. Direktivet gir også regler om garantier, men tar bare sikte på å gi visse grunnleggende bestemmelser for å verne forbrukerne. Det regulerer således ikke kjøpsrettslige spørsmål som selgerens ansvar for forsinket levering, risikoens overgang, kjøperens plikter i kjøpsforholdet, avbestillingsrett, eller nærmere regler om oppgjøret ved heving av kjøpet.
-
Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr 2006/2004 av 27. oktober 2004 om samarbeid mellom nasjonale myndigheter med ansvar for håndheving av forbrukervernlovgivning
Forordningen setter rammene for håndheving av felleskapsregelverk om forbrukervern over landegrensene innen EØS. Den pålegger statene å ha håndhevingsorganer ("vedkommende myndigheter") for hvert av de direktivene og forordningene som er opplistet i forordingens vedlegg. Håndhevingsorganet i landet hvor en forbruker er rammet, skal kunne anmode den tilsvarende myndighet i landet hvor handlingen har utspring (dvs. hvor den næringsdrivende er etablert) om å stoppet den ulovlige handlingen. Den skal også informere Kommisjonen og myndigheter i andre land når det blir kjent med at slike handlinger er satt eller er i ferd med å bli satt i verk.
De to kommisjonsvedtakene 2007/76/EF og 2008/282/EF inneholder detaljerte saksbehandlingsregler for myndighetene som deltar i samarbeidet etter samarbeidsforordningen.
-
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/29/EF av 11. mai 2005 om foretaks urimelige handelspraksis overfor forbrukere på det indre marked og om endring av rådsdirektiv 84/450/EØF, europaparlaments- og rådsdirektiv 97/7/EF, 98/27/EF og 2002/65/EF og europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2006/2004
Direktivets innfører forbud mot urimelig handelspraksis og skal sikre en mest mulig presis og samordnet oppfatning og tolkning av hva begrepet innebærer. Direktivet omfatter bare markedsføring/handelspraksis som er egnet til å påvirke forbrukernes økonomiske interesser. Regler om reklame som anses uetisk, smakløs eller uanstendig faller utenfor direktivet. Direktivet gjelder bare forhold mellom næringsdrivende og forbrukere, også altså ikke for forhold mellom næringsdrivende. Et vedlegg til direktivet («svartelisten») inneholder en liste over ulike typer handelspraksis som anses som urimelige.
-
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/114/EF av 12. desember 2006 om villedende og sammenlignende reklame (kodifisert utgave)
Direktivet er en sammenslåing (kodifisering) av EUs opprinnelige direktiv om villedende reklame fra 1984 (rådsdirektiv 84/450/EØF), en endring fra 1997 om sammenlignende reklame (direktiv 97/55/EF), samt en bestemmelse om beskyttelse for næringsdrivende mot ulovlige former for villedende og sammenlignende reklame (artikkel 14 i direktiv 2005/29/EF om urimelig handelspraksis). Sistnevnte direktiv retter seg kun mot forbrukere, men gis i reklamedirektivet et utvidet virkeområde.
Villedende reklame er reklame som gir et galt inntrykk og påvirker påvirker forbrukerens økonomiske adferd, eller som av disse grunner skader en konkurrent. Ved en vurdering av hva som er villedende reklame skal man ta hensyn til egenskapene ved varerne eller tjenesteytelsene, pris, vilkårene for levering av varerne og tjenesteytelsene, samt annonsørens status, egenskaper og rettigheter.
Sammenlignende reklame er reklame som direkte eller indirekte henviser til en konkurrent eller til varer eller tjenesteytelser som tilbys av en konkurrent. Direktivet etablerer kriterier for å avgjøre om reklamen er villedende og når den er tillatt.
Direktivet inneholder også bestemmelser om forbrukernes klageadgang.
-
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/122/EF av 14. januar 2009 om beskyttelse av forbrukeren i forbindelse med visse aspekter ved avtaler om deltidsbruksrett til fast eiendom (timeshareavtaler), avtaler om langvarige ferieprodukter, videresalgs- og bytteavtaler
Timeshare-direktivet, som erstatter det opprinnelige direktivet 94/47/EF fra 1994, skal beskytte forbrukeren gjennom krav til innhold og form for informasjon før avtaleinngåelse og til selve kontrakten om deltidsbruk. Det nye direktivet omfatter alle produkter, som for eksempel timeshare for mindre enn 3 år, langvarige ferieprodukter, videresalg og bytteklubbmedlemskap. Oppdaterte og utvidede informasjonskrav skal sikre at forbrukeren kan treffe et informert valg. Direktivet gir forbrukerne 14 dagers ubetinget angrerett- eller opptil 1 år og 14 dager dersom man ikke har mottatt angreskjema. Forskuddsbetaling er forbudt, og for langvarige ferieprodukter er det også forbud mot store engangsbetalinger.
-
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/48/EF av 23. april 2008 om forbrukerkredittavtaler og opphevelse av rådsdirektiv 87/102/EØF
Forbrukerkreditt inneholder regler om markedsføring av kreditt og om informasjon og praksis forut for inngåelse av kredittavtalen. Det gis regler om forklaringsplikt for kredittyter og om kredittundersøkelse. Forbrukeren gis rett til å gå fra kredittavtalen innen en frist på 14 dager (angrerett).
Direktivet, som fra 12. mai 2010 erstatter et tidligere direktiv om forbrukerkreditt (87/102/EØF), gjelder for alle kredittavtaler med mindre det er gjort uttrykkelig unntak. Det har ikke virkning for allerede inngåtte kredittavtaler, med visse unntak for tidsubegrensede kredittavtaler.
-
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/22/EF av 23. april 2009 om søksmål med påstand om forbud på området forbrukervern (kodifisering)
Forbudsdirektivets formål er å sikre at brudd på vedtatte forbrukerdirektiver kan forfølges over landegrensene i EU. Forbrukerdirektivene inneholder regler som skal sikre at hensynet til forbrukerne som gruppe ivaretas ved at de næringsdrivende følger visse grunnleggende regler. Dette er bestemmelser som beskytter det som i forbudsdirektivet kalles ”forbrukernes kollektive interesser”. Hvilke regler som anses som å høre inn under dette begrepet følger av en liste i vedlegg til direktivet. Medlemsstatene må i følge direktivet utpeke domstoler eller forvaltningsorganer som skal ha kompetanse til å behandle saker som er omfattet av direktivet.
Direktivet er en sammenslåing (kodifisering) av det opprinnelige forbudsdirivet 98/27/EF og senere endringer av dette.
