Basisrettsakter i sammendrag: energi

Direktivet gir et felles rammeverk for å fremme mer energieffektive bygninger og tar høyde for klimatiske og nasjonale (lokale) variasjoner. Det definerer en felles beregningsmetode for bygningers energibruk og etablerer nasjonale energikrav for nye bygg og bygninger som renoveres. Videre innfører direktivet energisertifikat for nye og eksisterende bygg som viser hvor energieffektive de er, samt krav om periodisk inspeksjon av større klimaanlegg og fyringsanlegg hensyn på energieffektivitet.

EU vedtok i mai 2010 et revidert bygningsenergidirektiv - 2010/31/EU - som erstatter direktiv 2002/91/EF 9. juli 2012.

Formålet med direktivet er å bedre markedet for energieffektivitet i sluttbruk av energi. Dette skal i henhold til direktivet skje fjerning av barrierer, bedring av informasjonstilgangen, skaping av incentiver for selskaper til å tilby energitjenester, utarbeiding av programmer for å øke energieffektiviteten samt ved gjennomføring av andre virkemidler.

Hensikten med direktivet er å vri markedet mot mer energieffektive og stillere dekk, samtidig som viktige egenskaper som våtgrep opprettholdes. Direktivet legger opp til at det festes et klistremerke på dekkene, med enkel og forståelig design som ikke krever oversettelse.

Direktivet har som mål å etablere et felles rammeverk for å fremme fornybare energikilder med et overordnet EU-mål om en 20 prosent andel i 2020. Målene for de enkelte land står oppført i et vedlehgg til direktivet. I tillegg kommer et bindende mål om 10 prosent fornybarandel i transportsektoren. Direktivet omfatter både elektrisitet, oppvarming/avkjøling og transport. Dette er en utvidelse av fornybardirektivet fra 2001, som kun omfattet elektrisitet. Direktivet endrer og oppdaterer bestemmelser og forpliktelser i fornybardirektivet fra 2001 og biodrivstoffdirektivet fra 2003.

Direktivet har som formål å forbedre energieffektivitet og forsyningssikkerhet ved å fremme høyeffektiv kombinert kraft og varmeproduksjon (kogenerering) der det er en nyttbar varmeetterspørsel. Kommisjonsvedtak 2008/952/EF etablerer detaljerte retningslinjer for gjennomføring av direktivet.

Et ledd i EUs energipolitikk politikk er å få en samlet oversikt over utviklingen i investeringene i Fellesskapet, blant annet for å kunne foreta nødvendige sammenlikninger. Når det gjelder kull og atomenergi, ble det tidlig i EUs historie etablert informasjonsrutiner med tanke på slike oversikter med hjemmel i EU-traktatene. Rådsforordning (EØF) nr. 1056/72 utvider denne informasjonsplikten for investeringer i sektorene olje, naturgass og elektrisitet, senere presisert og utvidet gjennom forordordnig (EF) nr. (EØF) nr. 1215/76.

I henhold til forordningen plikter medlemsstatene i god tid å oversende Kommisjonen opplysninger om investeringer planlagt på deres territorium i forbindelse med produksjon, lagring og distribusjon av petroleum eller elektrisk kraft, og likeså om vesentlige endringer. Berørte personer og foretak har på sin side plikt til å oversende medlemsstatene de aktuelle opplysninger. Opplysningene som mottas, blir behandlet fortrolig.

På EU-siden ble forordningen i 1996 erstattet av rådsforordning (EF) nr. 736/96. Den sistnevnte forordningen er ikke innlemmet i EØS-avtalen.

Direktivet, som gjerne kalles eldirektiv II, erstattet direktiv 96/92/EF (eldirektiv I). Det var en del av en pakke som også inneholdt direktivet om felles regler for det indre gassmarkedet. Direktivet sørget for en ytterligere harmonisering av regelverket og økt tempo i markedsåpningen for adgang til transmisjons- og distribusjonsnettene.

I korthet er formålet ved eldirektiv II å bidra til en forbedring av det indre elektrisitetsmarkedets funksjonsmåte og forbedringer i forhold til eldirektiv I. Direktivet er basert på en erkjennelse av at det var behov for endringer på sentrale punkter og en ytterligere harmonisering av regelverket. Dette vedrører blant annet på manglende tempo i markedsåpningen og manglende harmonisering av reglene for adgang til transmisjons- og distribusjonsnettene.

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/72/EF, som trer i kraft 3. mars 2011, endrer eldirektiv II på en rekke punkter, blant annet:
• Økt uavhengighet til den nasjonale regulatoren i medlemslandene.
• Tettere samarbeid mellom systemoperatører for transmisjonsnettene og regulatorer.
• Opprettelse av et byrå for samarbeid mellom nasjonale regulatorer som skal fremme energihandel på tvers av landegrenser. Byrået skal fremme synspunkter, men også ta beslutninger i tekniske spørsmål.

European Regulators Group for Electricity and Gas (ERGEG) ble etablert som en del av EUs energimarkedspakke i 2003. ERGEG består av medlemslandenes regulatorer for elektrisitet og gass. Den skal assistere Kommisjonen i arbeidet med å sikre en konsistent håndhevelse av bestemmelsene i energimarkedspakken og eventuelle nye rettsakter på el- og gassområdet. Norge har deltatt som observatører i ERGEG.

Gjennom europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 713/2009 vedtok EU å supplere ERGEG med et eget byrå for samarbeid mellom energiregulatorer (ACER).

Direktivet har som målsetting å sikre åpenhet om energipriser i det indre marked ved at energileverandører sender EUs statistikkontor (Eurostat) informasjon knyttet til priser, salgsbetingelser, prissystemer og forbrukerkategorier. Det erstatter rådsdirektiv 90/377/EØF som ble tatt med i EØS-avtalen ved ikrafttredelsen i 1994.

Direktivet inneholder regler for fremgangsmåten ved tildeling av utvinningstillatelser for petroleum. Tildelingskriteriene skal baseres på objektive og ikke-diskriminerende kriterier. Det gis også regler om ulike former for statlig deltakelse i virksomheten og regler om den statlige stemmegivning i rettighetshavergruppene. Direktivet fastslår medlemslandenes overhøyhet og suverene rettigheter over petroleumsressursene.