• minimere risikoen for overdrevne first-mover fordeler, som er til fordel for store selskaper og som dermed begrenser antallet potensielle viderebrukere av de aktuelle dataene, gjennom å kreve en mer gjennomsiktig prosess for etablering av offentlig-private dataordninger, og

• øke forretningsmulighetene ved å oppmuntre til formidling av dynamiske data via applikasjonsprogrammeringsgrensesnitt (APIer).

Direktivets viktigste endringer innebærer en utvidelse av tidligere regulerings anvendelsesområde ved bl.a.

• å omfatte sanntids tilgang til dynamiske data (API),

• gratis tilgang til offentlige datasett med høy verdi innen bestemte tematiske sektorer,

• tilgang (på visse vilkår) til dokumenter fra offentlige selskap(public undertakings) i utvalgte sektorer, og

• utvidelse av forbudet mot enerettsavtaler og strengere krav til transparens.

Direktivet vil ikke lenger inneholde den tidligere bestemmelsen (tidligere artikkel 6 (2) (b)) som har tillatt å ta betaling/gebyrer over marginalkostgrensen der det ikke forelå en inntjeningsplikt for det offentlige organet. Direktivet utvider samtidig marginalkost til også å omfatte utgifter forbundet med anonymisering av persondata. Direktivet bidrar til å tydeliggjøre relasjonene mellom dette direktivet og annet regelverk, jf. direktivets artikkel 1 nr. 4 -7, og omfatter bl.a. GDPR-forordningen (2016/679/EU), databasedirektivet (96/9/EF), INSPIRE-direktivet om opprettelse av en infrastruktur for geografisk informasjon, og direktivet om offentlig tilgang til miljøinformasjon (2003/4/EF). Mange av endringene i det omarbeidede ODD-diektivet er det allerede tatt høyde for i offentlighetsloven.

Nye unntak for direktivets anvendelsesområde

Som følge av at direktivet utvider anvendelsesområdet er det også behov for enkelte nye unntak. Artikkel 1 (2) omhandler slike unntak. Der nye unntak er lagt til eksisterende unntaksbestemmelser er endringene satt i kursiv. Direktivet har følgende nye unntak:

• art. 1 (2) (b) - dokumenter som holdes av offentlige selskap (public undertaking) og som er:

- (i) produsert utenfor virkeområdet for levering av tjenester av allmenn interesse som definert i lov eller andre bindende regler i medlemslandene

- (ii) relatert til aktiviteter som er dirkete utsatt for konkurranse og som derfor faller utenfor anbudsregelverket

• art. 1 (2) (e) - dokumenter der tilgang er begrenset eller nektet på bakgrunn av beskyttelse av sensitiv kritisk infrastrukturinformasjon som definert i artikkel 2 (d) i direktiv 2008/114/EF

• art. 1 (2) (j) - dokumenter som innehas av kulturinstitusjoner som ikke er biblioteker, universitetsbiblioteker, museum og arkiv

• art. 1 (2) (k) - dokumenter som innehas av utdanningsinstitusjoner på videregående nivå eller lavere, og i tilfelle alle andre utdanningsinstitusjoner, andre dokumenter enn de som det er referert til i artikkel 1 (c) om forskningsdata i henhold til vilkår som følger av direktivets artikkel 10

• art. 1 (2) (l) - andre dokumenter enn de som er omfattet av artikkel 1 (c) og som holdes av organisasjoner som utfører forskning og organisasjoner som finansierer forskning, inkludert organisasjoner etablert for overføring av forskningsrettigheter

Disse bestemmelsene er ikke til hinder for EUs eller nasjonal rett om beskyttelse av persondata, særlig forordning 2016/679 (GDPR) og direktiv 2002/58 (Directive on privacy and electronic communications), jf. direktivets artikkel 1 (4). Forpliktelsene som følger av direktivet gjelder forøvrig kun der de er i overenstemmelse med internasjonale avtaler for beskyttelse av immaterielle rettigheter (særlig Berne-konvensjonen, TRIPS avtalen og WIPOs traktat om åndsverk (WCT)), jf. direktivets artikkel 1 (5). Videre klargjør direktivet at rettighetene til de som etablerer databaser som omhandlet i artikkel 7(1) i direktiv 96/9/EC (databasedirektivet) ikke skal kunne brukes av offentlige etater til å forhindre eller begrense viderebruk av dokumenter i henhold til dette direktivet, jf. artikkel 1 (6). Dette direktivet omhandler viderebruk av eksisterende dokumenter som innehas av offentlige selskap (public undertakings) i medlemslandene, inkludert dokumenter der direktiv 2007/2/EC (INSPIRE) gjelder, jf. artikkel 1 (7).

Nye definisjoner eller endring av referanser til nytt regelverk

Direktivet innfører nye definisjoner i eksisterende artikkel 2, noe som gjenspeiler de regelverksendringer som er innført i direktivet. Nye definisjoner eller definisjoner som materielt sett har fått endret innhold er som følger:

• offentlig selskap (public undertakings) - artikkel 2 (3)

• standard lisens - artikkel 2 (5)

• anonymisering - artikkel 2 (7)

• dynamisk data - artikkel 2 (8)

• forskningsdata - artikkel 2 (9)

• datasett med høy verdi - artikkel 2(10)

• viderebruk - artikkel 2 (11) - omfatter nå offentlige selskap (public undertakings) og ikke bare offentlige organ som tidligere

• persondata - artikkel 2 (12) - endring av referanse til GDPR

• rimelig avkastning på investeringen - artikkel 2 (16)

• tredjepart - artikkel 2 (17)

Forøvrig kan det være grunn til å gjenta at med dokumenteter som definert i tidligere direktiv 2013/37 så menes ethvert innhold uansett medium og omfatter både papir og innhold på elektroniske medier i form av lyd, visuelle eller audiovisuelle opptak.

Generelle prinsipper

Artikkel 3 i tidligere direktiv 2013/37 har allerede slått fast at dokumenter som omfattes av regelverket skal være tilgjengelig for kommersiell eller ikke-kommersiell viderebruk i henhold til vilkårene forøvrig etablert i kapittel III og IV. Dette innebærer at artikkel 3 dermed omfatter de endringene som følger av direktivets kapittel III om vilkår for viderebruk og kapittel IV om ikke-diskriminering og like konkurransevilkår. Mht. kapittel III så er det særlig reglene rundt dynamiske data og data som forvaltes av offentlige selskap som er nytt. Mht kapittel IV så er det særlig reglene om eksklusive avtaler som nytt.

Datasett med høy verdi

Direktivet introduserer konseptet datasett med høy verdi (High Value Datasets), definert som dokumenter der viderebruk vil være forbundet med viktige fordeler for samfunnet, miljøet og økonomien, jf. artikkel 2 (10). Datasett med høy verdi er underlagt et særskilt sett av regler i direktivets kapittel V.

Rent strukturelt er direktivet innrettet slik at EU-kommisjonen er gitt en hjemmel i artikkel 13 (2) til å definere tematiske områder for datasett med høy verdi gjennom en delegert rettsakt. Dette innebærer at de seks tematiske områdene som følger av vedlegg 1 til direktivet vil kunne bli endret. Fremgangsmåten for endringer følger av artikkel 15 om utøvelse av delegert myndighet. Formålet med en slik handling er å sikre at regelverket reflekterer teknologisk og markedsmessig utvikling. Innenfor rammene av de tematiske områdene vil Kommisjonen deretter vedta en liste over spesifikke datasett med høy verdi ved hjelp av gjennomføringsrettsakter (implementing acts).

Følgende seks tematiske områder er omfattet per nå, jf. vedlegg 1 til direktivet:

• Geografiske data

• Jordobservasjonsdata og miljødata

• Metrologiske data

• Statistikk

• Selskapsregister og eierskapsregister

• Mobilitetsdata (transportdata)

Artikkel 14 omhandler utvelgelsen av de spesifikke datasettene som skal omfattes, men også tiltak og ordninger (arrangements) for publisering og viderebruk. Identifisering av slike datasett med høy verdi skal skje gjennom en fastlagt prosess basert på potensialet for at datasettene kan:

- generere sosioøkonomiske eller miljømessige fordeler og innovative tjenester,

- øke nytten for et stort antall brukere (særlig SMEer),

- bidra til å generere en høyere inntjening,

- kombineres med andre datasett.

Artikkel 14 (1) første ledd fastslår at datasettene som besluttes inkludert i listen skal skje gjennom vedtakelsen av gjennomføringsrettsakter, og i tråd med en komite-prosedyre som følger av artikkel 16 (2) hvor det henvises det til artikkel 5 i forordning 182/2011 om regler og generelle prinsipper for mekanismer for medlemslandenes kontroll av kommisjonens utøvelse av gjennomføringsrettsakter.

Det følger av artikkel 14 (1) andre ledd at datasettene som inkluderes skal være:

a) gratis tilgjengelig og underlagt reglene i artikkel 3 om generelle prinsipper, artikkel 4 om behandling av forespørsler om viderebruk og artikkel 5 om tilgjengelige formater,

b) maskinlesbare,

c) levert via programmeringsgrensesnitt for applikasjoner (APIer), og

d) når relevant, som bulknedlasting.

Den konkrete utvelgelsen av hvilke datasett som skal omfattes for de forskjellige områdene skal først skje etter at det er gjennomført konsultasjoner på ekspertnivå og en konsekvensutredning, jf. artikkel 14 (2) andre ledd. Her ligger det også en forpliktelse til å sikre kompatibilitet med eksisterende regelverk, så som direktiv 2010/40/EU om ITS når det gjelder tilgjengelighet av informasjonstjenester for sikre og trygge parkeringsplasser for laste- og varebiler). Mht konsekvensutredningen så skal den inneholde:

• en nytte-/kostnadsanalyse,

• en analyse av om det å gjøre datasettene gratis tilgjengelig fra offentlige etater, som har et krav på seg til å generere inntekter for å dekke en betydelig del av sine utgifter i forbindelse med utførelsen av sine offentlige oppgaver, fører til betydelige konsekvenser på budsjettet til etaten, og

• mht offentlige selskap så skal nytte-/kostnadsanalysen se spesielt på rollen som det offentlige selskapet har i et konkurranseøyemed.

Direktivet gjør det klart at medlemslandenes investeringer i utviklingen av åpne data og vedtakelse av standarder, skal hensyntas og veies i forhold til potensielle gevinster ved å inkludere datasettene i listen, jf. artikkel 14 (1) fjerde ledd.

I artikkel 14 (3) fremgår det at kravet om gratis tilgang til høyverdi datasett ikke vil gjelde i forhold til offentlige selskap (public undertakings) som har krav om å generere inntekter, der en slik gratis tilgang vil føre til konkurransevridninger i det aktuelle markedet.

Artikkel 14 (4) gjør det klart at kravet om gratis tilgang heller ikke gjelder bibliotek, inkludert universitetsbibliotek, museer og arkiv.

Der gratis tilgang til datasett med høy verdi fra offentlige organer som har krav på seg om å generere inntekter for å dekke en betydelig del av deres kostnader relatert til utførelsen av deres offentlige oppgaver vil ha en betydelig innvirkning på budsjettet, så kan landene unnta disse organene fra kravene om gratis tilgang for en periode på maksimum to år regnet fra ikrafttredelsen av de aktuelle gjennomføringsrettsaktene, jf. artikkel 14 (5).

Særlig om dynamiske data (sanntidsdata)

Direktivet pålegger offentlige organer en forpliktelse til å stille dynamiske data tilgjengelig for viderebruk, jf. artikkel 5 om tilgjengelige formater, jf. artikkel 2 (8). De nærmere kravene er at slike dynamiske data skal gjøres tilgjengelig umiddelbart etter innsamling, og da via API-er, og når relevant som bulknedlasting, jf. artikkel 5 (5). Dersom det teknisk eller finansielt innebærer en uforholdsmessig byrde å gjøre disse dataene tilgjengelig, så skal de gjøres tilgjengelige innenfor en tidsramme eller ved midlertidige tekniske restriksjoner som ikke unødvendig svekker utnyttelsen av det økonomiske eller samfunnsmessige (social) potensialet som ligger i dataene, jf. artikkel 5 (7). Det følger videre av artikkel 5 (8) at reglene også vil gjelde for eksisterende dokumenter/data som er gjort tilgjengelig for viderebruk av offentlige selskap (public undertakings).

Et av direktivets formål ved å øke bruken av API-er å få frem en mer proaktiv publisering av dynamiske data på nett, noe som vil redusere de administrative byrdene gjennom færre forespørsler om viderebruk og også færre klager.

Der verifisering av data er essensielt i lys av berettiget offentlig interesse, særlig mht offentlig helse og sikkerhet, så skal slike dynamiske data bli gjort tilgjengelig umiddelbart etter verifisering, jf. fortalens nummer 31.

Særlig om dokumenter som holdes av offentlige selskap i forsynings- og transportsektoren

Definisjonen av offentlige selskap (public undertakings) følger av artikkel 2 (3). Det avgjørende for om det skal regnes som et offentlig selskap er om offentlige organer direkte eller indirekte har en dominerende innflytelse gjennom enten eierskap, finansiell deltakelse eller gjennom styringen av selskapet. Nærmere presisering av hva som er en dominerende innflytelse følger av artikkel 2 (3) (a-c).

Dokumenter som produseres av offentlige selskap innenfor forsynings- og transportsektoren i forbindelse med levering av tjenester av allmenn interesse (eks. el-, gass- og vannselskaper), kommer inn under direktivets anvendelsesområde. Dette er nærmere avgrenset til offentlige selskaper som:

• opererer i sektoren vann, energi, transport og posttjenester, jf. direktiv 2014/25/EU

• opererer som offentlige tjenesteoperatører innen offentlig persontransport med jernbane og med bil, jf. artikkel 2 i forordning (EC) No 1370/2007

• opererer som luftfartsselskaper i henhold til artikkel 2 i forordning (EC) No 1008/2008 om felles regler for drift av lufttjenester

• opererer som (Community) rederier og som leverer offentlige tjenester i henhold til forordning (EC) No 3577/92 om prinsipper for maritim sjøtransport

Når de offentlige selskapene stiller slike data tilgjengelig (enten frivillig eller på grunnlag av gjeldende lov), må de overholde prinsippene om åpenhet, ikke-diskriminering og ikke-eksklusivitet som er fastsatt i direktivet og sikre bruk av passende dataformater og formidlingsmetoder. De har m.a.o. ingen uforbeholden forpliktelse til å tilgjengeliggjøre data de ikke ønsker å gjøre tilgjengelig. Offentlige foretak vil kunne fastsette betaling/gebyrer for gjenbruk for å dekke de fulle kostnadene knyttet til produksjon, formidling og lagring av dokumenter, sammen med en rimelig avkastning på investeringen.

Direktivet gjør imidlertid unntak for:

• offentlige selskapers dokumenter som er produsert utenfor formålet med levering av tjenester av allmenn interesse som definert i lov eller annen bindende regler i landene

• aktiviteter i offentlige selskap som er direkte utsatt for konkurranse og derfor unntatt fra innkjøpslovgivningen i henhold til artikkel 34 i direktiv 2014/25/EU.

De særlige kravene til behandling av forespørsler om tilgjengeliggjøring for viderebruk som følger av artikkel 4 gjelder ikke for offentlige selskaper, jf. artikkel 4 (6). Det følger også av artikkel 9 om praktiske tiltak og ordninger for søk etter dokumenter tilgjengelig for viderebruk, eksempelvis innholdslister, kun gjelder for offentlige organer og ikke offentlige selskaper.

Særlig om forskningsdata

Definisjonen på forskningsdata fremgår av artikkel 2 (9). Direktivet pålegger landene en forpliktelse til å støtte tilgjengeligheten av forskningsdata ved å vedta retningslinjer og relevante tiltak som tar sikte på å gjøre forskningsdata åpent tilgjengelig i tråd med FAIR-prinsippene, jf. artikkel 10 (1). I denne vurderingen skal man i tråd med prinsippet om at "forskningsdata skal være så åpent som mulig og så lukket som nødvendig" også hensynta utfordringer knyttet til immaterialrettigheter, persondata, konfidensialitet, sikkerhet og legitime kommersielle interesser. Videre så skal landene adressere spørsmål rundt prinsippene for åpent tilgjengelige forskningsdata (open access policies) til organisasjoner som driver utøvende forskning eller som finansierer forskning.

Av artikkel 10 (2) følger det at forskningsdata på visse vilkår, uten hensyn til unntaket i artikkel 1 (2) (c) om tredjeparters immaterialrettigheter, er omfattet av regelverket om viderebruk i tråd med direktivets kapittel III om vilkår for viderebruk og kapittel IV om ikke-diskriminering og like konkurransevilkår. Omfanget er imidlertid begrenset til forskningsdata som er offentlig finansiert, og videre at forskere, organisasjoner som utøver forskning eller organisasjoner som finansierer forskning allerede har gjort dataene tilgjengelig gjennom offentlig tilgjengelige repositorier.

Fortalens nr. 27 gjør det klart at forskningsdata er forskjellig fra vitenskapelige artikler som rapporterer og kommenterer funn fra vitenskapelige forskning. Dette er gjort av hensyn til rettighetsforvaltning.

Eksklusive avtaler

Nytt direktiv slår i artikkel 12 (1) fast prinsippet om at viderebruk av dokumenter skal være åpent for alle potensielle brukere i markedet, selv om en eller flere markedsaktører allerede utnytter dokumentene til verdiøkende produkter. Direktivet nevner ikke tjenester sammen med produkter, og det er foreløpig uavklart om bestemmelsen også gjelder verdiøkende tjenester.

Tidligere direktiv 2013/37 fastsatte krav til transparens og regelmessig gjennomgang av avtaler der en eksklusiv viderebruk av offentlig informasjon under spesielle omstendigheter var tillatt, eksempelvis der det var i nasjonal interesse å tillate eksklusivitetsavtaler. Dette fremgår nå av artikkel 12 (2). Eksklusive avtaler etablert fra og med 16 juli 2019 skal publiseres digitalt og minst to måneder før de trer i kraft. Artikkel 12 (2) andre ledd gjør det klart at dette ikke omfatter digitalisering av kulturelle resurser. Artikkel 12 (3) presiserer at eksklusive avtaler knyttet til kulturelle ressurser ikke bør overstige 10 år. Der en eksklusiv rettighet går utover 10 år skal det gjennomføres en vurdering i år 11 og deretter hvert 7 år. Slike avtaler skal være transparente og offentliggjøres, jf. artikkel 12 (3) andre ledd. Der det foreligger en eksklusiv rettighet så skal det offentlige organet involvert få en kopi av den digitaliserte kulturelle ressursen som del av ordningen inngått. Denne kopien skal bli gjort tilgjengelig for viderebruk ved avtaleperiodens utløp.

Det reviderte direktivet utvider kravene til transparens og gjennomgang også til avtaler som ikke er eksklusive som sådan, men som kan føre til en situasjon hvor rekkevidden av potensielle viderebrukere vil være sterkt begrenset (datainnlåsnings-ordninger), jf. artikkel 12 (4).

Særlig om marginalkost

Det nye direktivet sier uttrykkelig at viderebruk av offentlige dokumenter som hovedregel skal være gratis, jf. artikkel 6 (1). Diskresjonen for gjennomføringslovgivningen om å avvike fra denne regelen er svært begrenset, jf. også tidligere direktiver. Det nye direktivet innfører imidlertid et unntak for prinsippet om marginalkost for offentlige selskap, jf. definisjonen i artikkel 2 (3) og direktivets utvidede virkeområdet i artikkel 1 (1) (b) med nærmere avgrensningen i artikkel 1 (2) (b). Samtidig utvider direktivet marginalkost til også å omfatte utgifter forbundet med anonymisering av persondata og tiltak for å beskytte kommersiell konfidensiell informasjon.

Direktivet opprettholder forøvrig eksisterende unntak i artikkel 6 (2) (a) for offentlige myndigheter om at de kan kreve betaling/gebyrer over grensen for marginalkostnaden for formidling dersom de har et krav om å generere inntekter for å dekke en vesentlig del av driftskostnadene i relasjonen til sitt offentlige oppdrag, og for bibliotek og universitetsbibliotek i tillegg til museer og arkiv, jf. artikkel 6 (2) (b). Unntaket for offentlige selskap følger av artikkel 6 (2) (c).

Offentlige organer som følger av artikkel 6 (2) (a) og offentlige selskap som følger av (c) pålegges å kalkulere summen av gebyrene i tråd med objektive, transparente og verifiserbare kriteria fastlagt av landene, jf. artikkel 6 (4). Nytt er også at direktivet i artikkel 6 (3) stiller krav om at landene skal publisere på nettet (online) en fullstendig liste over offentlige organ som er forpliktet til å generere inntekter for å dekke en betydelig del av kostnadene knyttet til utføring av deres offentlige oppgaver, jf. artikkel 6 (2) (a).

Forholdet til andre sentrale juridiske rettsakter

Direktivforslaget tydeliggjør også relasjonene mellom dette direktivet og andre juridiske rettsakter. Det foreliggende direktivforslaget klargjør at art. 7 (1) i databasedirektivet (96/9/EC), ikke kan bli brukt som grunnlag for å nekte viderebruk av innholdet i databasen. Direktivforslaget tydeliggjør forøvrig at direktivet er i samsvar med GDPR og ePrivacy-direktivet. Artikkel 1 (7) klargjør forholdet til INSPIRE-direktivet. INSPIRE-direktivet fokuserer teknisk sett på datatilgangstjenester, interoperabilitetsmodeller og forpliktende datadeling mellom administrasjoner, mens dette direktivet fokuserer på viderebruk av geografiske data ("Spatial Dataset"), inkludert vilkårene for viderebruk av tredjeparter. I artikkel 1 (5) gjøres det klart at forpliktelsene etter dette direktivet kun gjelder så langt de er i overenstemmelse med internasjonale avtaler om beskyttelse av immaterielle rettigheter, og da særlig Bernekonvensjonen, TRIPS-avtalen og WCT.

Lisensiering

Artikkel 8 (1) i det reviderte direktivet innfører et prinsipp om at viderebruk av dokumenter, med et unntak, ikke skal være underlagt noen vilkår. Det kan imidlertid stilles vilkår (eksempelvis i form av lisens) forutsatt at de er objektive, forholdsmessige, ikke-diskriminerende og begrunnet i offentlig interesse. Eventuelle vilkår skal ikke begrense viderebruk på en unødig måte og skal ikke brukes til å begrense konkurransen, jf. artikkel 8 (2). I land der lisenser brukes, skal medlemsstatene sikre at standardlisenser for viderebruk av dokumenter fra offentlig sektor, som kan tilpasses for å møte spesifikke lisenssøknader, er tilgjengelige i digitalt format og kan behandles elektronisk. Medlemsstatene skal oppmuntre til bruk av slike standardlisenser.

Det følger videre av artikkel 5 (1) at formater og metadata skal, der det er mulig, skal være i overenstemmelse med formelle åpne standarder.

Fokus på praktiske ordninger for å lette viderebruk

Det følger av artikkel 5 (2) at landene skal oppmuntre offentlige organer og offentlige selskaper (public undertakings) til å gjøre dokumenter innenfor dette direktivets virkeområde tilgjengelig i henhold til prinsippet "open by design and open by default".

Merknader

Rettslige konsekvenser
Regjeringen deler EU-Kommisjonens oppfatning om at direktivet er i overensstemmelse med nærhetsprinsippet. Både målsetningen om å lette adgangen til offentlige data og målsetningen om å begrense ulike konkurransevilkår i det digitale indre marked, samt det å forhindre stadig større forskjeller mellom landenes håndtering av viderebruk av offentlige data oppnås best ved EU-regulering.

Direktivet vil ha enkelte rettslige konsekvenser, selv om flere av endringene i direktivet allerede er tatt høyde for i gjeldende offentlighetslov i Norge.

Ut fra dagens nasjonale regulering, så vil direktivet medføre endringer i offentlighetsloven § 8 andre ledd om betaling for innsyn. Dette fordi kostnader ved anonymisering nå kan regnes inn som del av marginalkost. I norsk rett er det et krav om at virksomheter som krever betaling for informasjon på forhånd skal oppgi vilkår og kostnader elektronisk om mulig, men det er ikke et krav om at det skal publiseres en fullstendig liste over offentlige organ i Norge som er forpliktet til å generere inntekter for å dekke en betydelig del av kostnadene knyttet til utføring av deres offentlige oppgaver.

For enerettsavtaler som kan tillates så oppstiller direktivet et krav om at slike avtaler skal tilgjengeliggjøres på internett senest to måneder før avtalen trer i kraft, jf artikkel 12 (2) og (4). Dette er ikke regulert i dagens offentlighetslov og må innarbeides i norsk rett.

Med utvidelsen av direktivets virkeområde til å omfatte visse offentlige selskap så er også offentlige selskap definert i direktivets artikkel 2 (3). For å være et offentlig selskap etter artikkel 2 (3) må selskapet drive virksomhet som nevnt i artikkel 1 nr. 1 bokstav b), og i tillegg må et offentlig organ kunne utøve direkte eller indirekte dominerende innflytelse over selskapet og direktivet oppstiller i artikkel 2 (3) tre alternative kriterier for slik innflytelse. Den norske offentlighetslovens § 2 c) og d) dekker kun 2 av direktives 3 alternativer, og det er der et offentlige foretak (selvstendige rettssubjekter er begrepet som brukes i offentlighetsloven) enten har en dominerende innflytelse gjennom kontroll av stemmene knyttet til aksjer utstedt av foretaket, eller der de kan utnevne mer enn halvparten av medlemmene i foretakets administrasjons- ledelses- eller kontrollorgan, jf. artikkel 2 (3) (b) og (c). Forskjellen mellom direktivet og offentlighetsloven mht. offentlige selskap (selvstendige rettssubjekter i offentlighetsloven) er at offentlighetslovens § 2 første ledd ikke omfatter dominerende innflytelse av et offentlig organ gjennom finansiell deltakelse (innskutt kapital) som definert i direktivets artikkel 2 (3) (a). På bakgrunn av offentlighetslovens § 2 sjette ledd er det formelt sett likevel ikke nødvendig å endre § 2 første ledd mht. finansiell deltakelse, siden bestemmelsen innebærer at selvstendige rettssubjekter som er omfattet av direktivet, men ikke offentlighetsloven, også må følge de bestemmelsene i offentlighetsloven som presiseres i § 2 sjette ledd. Vi er per nå heller ikke er kjent med om det i Norge finnes offentlig organ som enten direkte eller indirekte har en dominerende innflytelse over slike offentlige selskap gjennom finansiell deltakelse (innskutt kapital) i Norge. Men dersom dette eksisterer, vil det kunne være klargjørende å innføre finansiell deltakelse på linje med § 2 c) og d). Dette blir tatt opp i høringen.

Alle henvisninger i offentlighetsloven til tidligere direktiv 2003/98 med endringsdirektiv 2013/37 må endres til direktiv 2019/1042. Også evt. henvisninger til disse direktivene i andre lover må endres.

Dokumentbegrepet i direktivet er videre enn dokumentbegrepet i offentlighetsloven. Mht. dynamiske data kan det diskuteres om definisjonen av dokument i offentlighetslovens § 4 dekker dynamiske data omfattet av direktivets definisjon siden offentlighetsloven har et lagringskrav. En mulig svakhet ved begrepet er at dokument etter en naturlig forståelse forutsetter en fiksering av innholdet, altså at informasjonen er festes i et format – og derav har et definert innhold. Det kan derfor spørres om begrepet er egnet til å fange opp faktiske fenomener som datastrømmer, datasjøer og dynamiske data. Dette vil bli tatt opp i høringen.

I dette EØS-notatet er begrepet "public undertaking" oversatt med offentlig selskap, men hvilket begrep som skal brukes i endelig oversettelse vil diskuteres nærmere i høringen. Vi har her ikke ønsket å bruke offentlig foretak siden det vil kunne lede hen mot bl.a. helseforetak, noe som ikke er meningen. I offentlighetsloven § 2 brukes begrepet selvstendige rettssubjekter med noen nærmere bestemte krav om dominerende innflytelse fra et offentlig organ. Når en skal oversette begrepet i direktivet er det antakelig hensiktsmessig med et begrep som selskap e.l. selv om en dette vil måtte presiseres nærmere som selvstendige rettssubjekt i offentlighetsloven, evt. ny særlov (se under).

Det gjøres oppmerksom på at det er startet en prosess med å vurdere hvordan reguleringen av tilgangen til offentlige data for viderebruk kan innrettes på en bedre måte enn gjennom dagens offentlighetslov, bl.a. for å oppnå målsettinger om økt viderebruk av data for innovasjon, verdiskaping og økt effektivitet. Dette er synliggjort i regjeringens Digitaliseringsstrategi for offentlig sektor 2019-2025. Prosessen fremover vil kunne påvirke hvordan man fremover vil foreslå å regulere viderebruk av offentlige informasjon. Et alternativ til å implementere direktivendringene i eksisterende offentlighetslov er å vurdere en helt ny særlov med forskrift om viderebruk av offentlige data. En slik lov vil også kunne omhandle en plikt til å tilgjengeliggjøre/publisere visse offentlige datasett. Dette kan eksempelvis være utvalgte datasett med høy verdi som EU-kommisjonen er i ferd med å utpeke - se nærmere omtale over om datasett med høy verdi.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Det å gjøre data tilgjengelig i sanntid via API-er vil kunne ha økonomiske konsekvenser i form av bl.a. teknisk utvikling og tilrettelegging, men dette anses i all hovedsak å kunne gjøres innenfor tilgjengelige budsjetter. Det kan være økonomiske konsekvenser som ennå ikke er kjente, slik som at Kommisjonen har opprettet en komite som skal vurdere hvilke datasett som skal anses som datasett med høy verdi og som dermed skal være gratis tilgjengelig. Det skal utarbeides en gjennomføringsrettsakt på hvilke datasett som skal omfattes som datasett med høy verdi. Siden vi per nå ikke vet hvilke datasett som omfattes, så er det ikke mulig å si noe om de økonomiske og administrative konsekvensene av en slik regulering, men de vil altså følge av gjennomføringsrettsakten og ikke direktivet.

EU-Kommisjonen vurderer selv at omkostningene forbundet med forslaget er begrenset og primært relatert til oppdatering av offentlig sektors digitale infrastruktur. Forslaget vurderes per nå til ikke til å ha særlige konsekvenser for privat næringsliv, men det understrekes at det å inkludere "public undertakings" som utfører oppdrag på vegne av det offentlige kan ha økonomiske konsekvenser. Dette vil bli nærmere avklart i løpet av høringen av direktivet.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er behandlet i SU kommunikasjoner der Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Utenriksdepartementet og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet er representert. SU kommunikasjoner fant rettsakten relevant og akseptabel for innlemming i EØS-avtalen.

Vurdering
Regjeringen støtter EU-Kommisjonens formål med å gjennomføre initiativer som kan styrke viderebruk og gjenbruk av åpne offentlige data. Det er viktig at det i arbeidet med høyverdi datasett gjøres en avveining av evt. offentlig finansieringsbehov opp mot økt tilgjengelighet av data som har nærings- og samfunnsøkonomisk verdi. Direktivet vil sendes på høring i løpet av kort tid.

Konklusjon: Forslaget anses EØS-relevant. Med hensyn til evt. økonomske og administrative konsekvenser må det tas forbehold om hvilke datasett som vil bli omfattet av listen over høyverdi datasett. Av hensyn til at man ikke vet hvilket datasett som skal inkluderes som høyverdi datasett er det også satt "til vurdering" mht tekniske og materielle tilpasningstekster under EFTA-prosessen.

Status
Direktivet er vedtatt i EU. Commission proposal form er sendt inn. Høringsnotat vil bli sendt på høring i løpet av høsten 2020