Europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/115/EF av 16. desember 2008 om felles standarder og prosedyrer i medlemsstatene for retur av tredjelandsborgere med ulovlig opphold
Ansvarlig departement: Justis- og beredskapsdepartementet
Sakstype: Direktiv
Behandlende organ: Ferdigbehandlet
Avtalegrunnlag: Schengen-avtalen
BAKGRUNN (fra EU-delegasjonens rapport om justisområdet, våren 2008)
Direktivet har til formål å skape et klart og enhetlig regelsett innen EU/Schengen-området for retur av tredjelandsborgere som oppholder seg ulovlig på et lands territorium. Direktivet gir uttrykk for at retur skal skje i overensstemmelse med fundamentale rettigheter, blant annet flyktningretten og menneskerettigheter.
Bakgrunnen for direktivet er et ønske om å harmonisere returpraksis innen EU/Schengen-området. Direktivet vil bli et felles europeisk regelverk som sikrer at avslutningen av en utlendings ulovlige opphold skjer på en rettferdig og åpen måte. Direktivet kan på flere områder forventes å forbedre illegale innvandreres rettigheter i en del medlemsstater.
Direktivet sikrer fundamentale rettigheter til illegale innvandrere når deres avslag på søknad om opphold skal gjennomføres. Før den tvangsmessige returen har man som hovedregel hatt mulighet å reise hjem frivillig. Ved retur skal det tas hensyn til barnets beste, andre personer det skal tas spesielle hensyn til, retten til familieliv og helsesituasjonen til vedkommende. Direktivet viser til prinsippet om at personer med beskyttelsesbehov ikke skal returneres til land der vedkommende risikerer forfølgelse. Det skal tas spesielt hensyn til enslige mindreåriges situasjon. Retur skal ikke skje før myndighetene anser at vedkommende kan bli returnert til familiemedlemmer, verge eller til tilfredsstillende mottaksfasiliteter.
Direktivet har bestemmelser blant annet om tvangsmessig retur, frivillig retur, innreiseforbud, klagemuligheter, utsettelse av retur, bruk av tvangsmidler og internering, formkrav og utsatt iverksettelse.
Personer som ikke har tillatelse til å oppholde seg i landet, skal som hovedregel selv gis mulighet til å reise hjem. Det finnes en del unntak fra prinsippet om frivillig retur, for eksempel når det er unndragelsesfare eller vedkommende representerer en trussel mot offentlig orden eller nasjonal sikkerhet. Hvis det ikke gis anledning til frivillig utreise, eller retur ikke skjer innenfor den perioden som er gitt for frivillig utreise, pålegges medlemsstatene å gjennomføre returen. Medlemslandene skal som hovedregel fatte returvedtak overfor tredjelandsborgere som oppholder seg ulovlig i landet. Dette er et vedtak som fastslår at vedkommende oppholder seg ulovlig i landet, og derfor plikter å returnere i overensstemmelse med vedtaket. Et slikt vedtak kan treffes samtidig med vedtak som avslår opphold i landet.
Direktivet fastsetter at visse vedtak og beslutninger i forbindelse med retur skal begrunnes og også kunne påklages. Det skal også kunne gis rettshjelp i henhold til nasjonal lovgivning når dette er nødvendig. Det settes rammer for å anvende fengsling eller internering i forbindelse med retur. Det gis uttrykk for hvilke tilbud personer som er fengslet/internert skal ha under oppholdet.
De enkelte medlemsland har på sitt territorium tredjelandsborgere uten lovlig opphold som skulle ha vært tvangsreturnert. Medlemslandene får nå en forpliktelse til å sørge for returnering. Dette kan føre til at flere personer som ikke har rett til opphold i et land, vil bli returnert med tvang. Direktivet må ses i sammenheng med en rekke tiltak både nasjonalt og på EU-nivå som tar sikte på å legge til rette for at personer kan returnere frivillig, herunder bruk av midler fra EUs returfond til ulike støtteordninger og inngåelse av tilbaketakelsesavtaler.
Direktivet vil få konsekvenser for vår nåværende utlendingslovgivning og for den nylig vedtatte reviderte utlendingsloven. Dette gjelder blant annet den samlete lengden på fengslingen i forbindelse med iverksetting av returvedtak, og varigheten av innreiseforbud. Etter direktivutkastet skal innreiseforbud normalt ikke skal vare mer enn fem år, mens et innreiseforbud etter gjeldende og nylig vedtatte utlendingslov kan gjøres varig eller tidsbegrenset. men ser imidlertid at det er et behov for enkelte endringer i utlendingsloven.
