Pasientrettighetsdirektivet: behandling over landegrensene

Ansvarlig departement: Helse- og omsorgsdepartementet

Sakstype: Direktiv

Behandlende organ: EFTA/EØS: vurderer EØS-relevans og -innlemmelse

Saksområde: Arbeids- og sosialpolitikk: helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av kjønn (EØS-avtalens vedlegg 18), Etableringsrett (EØS-avtalens vedlegg 8)

BAKGRUNN (fra EØS-notatet, sist oppdatert 27.1.2012)

Beskrivelse
Formålet med rettsakten er å klargjøre og regelfeste pasienters rett til refusjon av utgifter til helsehjelp i andre EU/EØS-land. I tillegg inneholder rettsakten andre elementer som blant annet skal bidra til å sikre pasientene helsehjelp av god kvalitet, informasjon mv. og legge til rette for samarbeid mellom landene.

Sammendrag av innhold

Rettsaktens formål er å etablere et generelt rammeverk som sikrer fri bevegelse av helsehjelp og et høyt nivå på beskyttelse av helsen til EUs innbyggere. Et klart rammeverk for grensekryssende helsehjelp skal sikre tilstrekkelig klarhet om retten til refusjon av utgifter til helsehjelp mottatt i et annet EU-land samt iverksette nødvendige tiltak for å sikre at helsehjelp leveres sikkert og effektivt og er av høy kvalitet. Samtidig skal medlemslandenes ansvar for å organisere og yte helsehjelp fullt ut respekteres, slik det er beskrevet i TEUV artikkel 168. Regler om refusjon av utgifter til helsehjelp i andre medlemsland er et sentralt punkt i direktivet, men rører ikke ved medlemslandenes rett til selv å fastsette hvilken helsehjelp de ønsker å gi innbyggerne og til hvilken pris. Videre vil de krav, vilkår og prosedyrer som gjelder for helsehjelp på det offentliges bekostning i hjemlandet, som utgangspunkt kunne gjøres gjeldende, så lenge det ikke virker diskriminerende eller hindrer fri bevegelighet for tjenester. Refusjonen kan begrenses til det tilsvarende helsehjelp ville belastet det offentlige med i hjemlandet, og skal ikke overstige pasientens faktiske utgift. Utgangspunktet i rettsakten er at pasienter skal kunne få refusjon for alle typer helsehjelp som ville blitt dekket (helt eller delvis) om helsehjelpen var blitt mottatt i hjemlandet, men i lys av EU-domstolens praksis har rettsakten fastholdt skillet mellom sykehusbehandling og ikke- sykehusbehandling. Bare når det gjelder sykehusbehandling skal det være mulig for landene å ha et system for forhåndsgodkjenning av at helsehjelpen mottas i et annet EU/EØS-land som vilkår for refusjon. En slik ordning vil være en restriksjon for fri bevegelighet av tjenester. EU-domstolen har fastslått at når det gjelder sykehusbehandling vil slike restriksjoner kunne forsvares ut fra tvingende allmenne hensyn. Etter rettsaktens artikkel 8 punkt 2 kan forhåndsgodkjenningsordninger bare innføres/opprettholdes for helsehjelp som krever planlegging for å sikre en tilstrekkelig og vedvarende adgang til et balansert tilbud av behandling av høy kvalitet, eller ut i fra et ønske om å styre omkostningene og unngå sløsing av økonomiske, tekniske eller menneskelige ressurser. Videre skal forhåndsgodkjenningen være begrenset til helsehjelp som innebærer en overnatting, eller krever bruk av høyt spesialisert eller kostnadskrevende medisinsk infrastruktur eller medisinsk utstyr (dvs sykehusbehandling). Forhånsdgodkjenning kan også kreves for behandlinger som utgjør en særlig risiko for pasienten eller befolkningen, eller ytes av en tjenesteyter som i det enkelte tilfellet gir grunnlag for konkret og alvorlig bekymring med hensyn til kvaliteten eller sikkerheten på helsehjelpen. I tillegg til regler om pasienters rett til refusjon av utgifter ved helsehjelp mottatt i et annet land, inneholder rettsakten bestemmelser om blant annet informasjon og samarbeid mellom landene.Det fremgår av rettsakten at systemet IMI skal benyttes ved utvekslingen av informasjon. Etter rettsakten vil det være behandlingslandets regelverk for ytelse av helsehjelp som gjelder selv om pasienten eller tjenesteyteren kommer fra et annet land, med mindre annet følger av direktivet om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner.

Landene vil etter rettsakten ha ansvar for å:

definere standarder for kvalitet og sikkerhet og påse at helsetjenesten i landet følger disse
påse at tjenesteyterne gir de opplysninger pasienter trenger for å fatte informerte valg med hensyn til helsehjelp
sørge for systemer som gjør det mulig for pasienter å fremsette klage og søke erstatning for skade som har oppstått ved helsehjelp
ha regelverk vedrørende vern av personopplysninger
påse at pasienter fra andre medlemsland likebehandles med landets egne innbyggere
opprette nasjonale kontaktpunkt(er) for grensekryssende helsehjelp som skal informere og yte praktisk bistand til pasienter.

Rettsaktens bestemmelser om samarbeid og gjensidig bistand mellom landene skal bidra til utnyttelse av det indre markeds potensialer med hensyn til grensekryssende helsehjelp på områder der man antar at en samordning vil bidra til besparelser og tilføre de nasjonale helsesystemene en merverdi. Rettsakten inneholder bestemmelser om frivillig etablering av europeiske nettverk for referansesentre for høyspesialisert behandling og helseteknologivurdering, som vil ha til oppgave å støtte samarbeidet mellom de nasjonale myndigheter. Videre følger det av rettsakten at medlemslandene skal sikre at resepter utstedt i et annet medlemsland anerkjennes og utleveres i samsvar med utleveringslandets lovgivning. Det skal ikke legges hindringer i anerkjennelsen av individuelle resepter med mindre disse er begrunnet i hensynet til folkehelsen eller baseres på en legitim og berettiget tvil om f eks innholdet i resepten eller om den er ekte.

Merknader
Rettsakten er hjemlet i TEUV artikkel 114 og retter seg således mot "det indre markeds opprettelse og virkemåte". Bakgrunnen for rettsakten er EU-domstolens rettspraksis. EU-domstolen har slått fast at EF-traktatens artikkel 49 (tilsvarende TEUV artikkel 56) om fri bevegelighet for tjenester gjelder for helsehjelp uavhengig av hvordan disse er organisert og finansiert i medlemsstatene, og at reglene om fri bevegelighet også gir rettigheter for mottakerne av tjenester. EU-domstolen har kommet til at reglene innebærer at pasienter på visse vilkår må få refundert utgifter til helsehjelp i andre EU/EØS-land. EØS-avtalen artikkel 36 innebærer at tilsvarende gjelder for Norge.

Rettsakten har som målesetting å klargjøre og regelfeste pasienters rett til refusjon av utgifter til helsehjelp i andre EU/EØS-land. Helsehjelp ble tatt ut av virkeområdet for tjenestedirektivet under Rådets og Europaparlamentets behandling av dette, og Kommisjonen ble bedt om å utarbeide forslag til separat regulering av helsehjelp. Høsten 2006 la Kommisjonen en meddelelse om helsehjelp ut til høring. Norge avga uttalelse. Mange av kravene som rettsakten stiller til landene, er allerede langt på vei ivaretatt i Norge, for eksempel vern av personopplysninger, klageordninger og mulighet for pasientskadeerstatning, og godkjenning av resepter fra andre EØS-land. Norge har også innført en refusjonsordning for utgifter pasienter har hatt til helsehjelp i andre EØS-land, begrenset til ikke-sykehusbehandling. De nødvendige lovendringer ble vedtatt ved lov 19. juni 2009 nr. 72 om endringer i folketrygdloven m.m. (etablering av en ordning for refusjon av pasienters utgifter til helsehjelp i andre EØS-land). Refusjonsordningen trådte i kraft 1. januar 2011.

Det vil være nødvendig å gjøre endringer i regelverket for å sikre refusjon av utgifter for helsehjelp som er definert som sykehusbehandling. Norge har allerede på plass en ordning for pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp innen en gitt frist etter pasientrettighetsloven § 2-1 (rettighetspasienter) når det foreligger brudd på denne fristen. I slike tilfelle kan pasienten etter prioriteringsforskriftens § 6 kontakte HELFO som uten opphold skal skaffe den nødvendige helsehjelpen i Norge eller eventuelt i utlandet. Pasienten har ikke rett til fritt å velge tjenesteyter. Videre bygger ikke ordningen på refusjon, men at behandlingen betales av det regionale helseforetaket som har brutt fristen. Pasienten vil således ikke måtte betale helsehjelpen først og deretter kreve refusjon. Etter rettsakten har pasienten rett til fritt å velge tjenesteyter, men har kun rett til å få refusjon.

Det utredes hvilke endringer som må gjøres i pasientrettighetsloven og prioriteringsforskriften eller alternativt i forskrift om refusjon av pasienters utgifter til helsehjelp i andre EØS-land for å ivareta kravene i rettsakten.

Økonomiske og administrative konsekvenser:
Mange av kravene i rettsakten er allerede ivaretatt i Norge, slik at de økonomiske og administrative konsekvensene på kort sikt antas ikke å bli betydelige.

Rettsakten er en kodifisering av EU-domstolens rettspraksis når det gjelder pasienters rett til refusjon av utgifter til helsehjelp i andre EU land. Implementeringen av rettsakten vil kunne innebære at pasienter i større grad gjøres kjent med adgangen til refusjon og at denne adgangen i større grad benyttes. Medlemslandene plikter imidlertid ikke å betale mer i refusjon enn hva tilsvarende behandling ville belastet det offentlige med om helsehjelpen var mottatt i Norge. Prinsippet innebærer at det ikke vil bli nevneverdige merutgifter for det offentlige ved den enkelte behandling.

Det påligger medlemslandene å etablere nasjonale kontaktpunkt som skal informere og gi praktisk bistand til pasientene. Organiseringen av et slikt kontaktpunkt er fortsatt under utredning. Helsedirektoratet ved HELFO har i dag blant annet oppgaven med å behandle refusjonskrav fra pasienter etter forskrift om refusjon av pasienters utgifter til helsehjelp i andre EØS-land og gi informasjon om denne ordningen. I tillegg bistår HELFO veiledningstjeneste pasienter med informasjon om helsetilbudet i Norge. HELFO pasientformidling behandler saker knyttet til fristbrudd etter pasientrettighetsloven. De administrative kostnadene til ordningen i Helsedirektoratet/HELFO dekkes over det ordinære driftsbudsjettet til Helsedirektoratet.

Implementeringen av rettsakten vil innebære at det påløper ekstra administrasjonskostnader som følge av at det behandles flere krav, utbetales refusjon i flere saker, det mottas flere henvendelser om informasjon osv. Det er vanskelig å tallfeste på nåværende tidspunkt hvor stor økning i administrasjonskostnadene implementeringen vil kunne medføre.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten behandles i EØS-spesialutvalget for helse, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.

Helse- og omsorgsministeren orienterte den 16. september 2011 Stortingets Europautvalg om direktivet.

Helse- og omsorgsdepartementet sendte i oktober 2008 kommisjonens forslag til direktiv til berørte instanser og organisasjoner til orientering og eventuelle innspill (innen 1. desember 2008).

De mottatte innspill er å finne på http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/andre/brev/utvalgte_brev/2008/e...

Vurdering

EØS-relevans:
Spørsmålet om EØS-relevans ble vurdert i forbindelse med lov 19. juni 2009 nr. 72 om endringer i folketrygdloven m.m. (etablering av en ordning for refusjon av pasienters utgifter til helsehjelp i andre EØS-land og ved innføringen av forskrift om ny ordning for refusjon av pasienters utgifter til helsehjep (ikke sykehusbehandling) i andre EØS-land.

Forslaget anses å være EØS-relevant.

Vurdering
Rettsakten er i all hovedsak kodifisering av rettspraksis fra EU-domstolen som ikke anses problematisk for norsk del.

Det er ikke aktuelt å nedlegge veto mot hele eller deler av rettsakten.

Rettsakten er relevant og akseptabel.

Status
Rettsakten er til vurdering i EFTA/EØS-landene.