Pakkereisedirektivet (revisjon)

Tittel

Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2015/2302 av 25. november 2015 om pakkereiser og assisterte reisearrangement og som endrer forordning (EF) nr. 2006/2004 og europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/83/EU og opphever rådsdirektiv 90/314/EØS

Directive (EU) 2015/2302 of the European Parliament and of the Council of 25 November 2015 on package travel and linked travel arrangements, amending Regulation (EC) No 2006/2004 and Directive 2011/83/EU of the European Parliament and of the Council and repealing Council Directive 90/314/EEC

Siste nytt

Lovproposisjon fremmet av Barne- og likestillingsdepartementet 23.3.2018

Stortinget ga 6. mars sitt samtykke til EØS-komiteens beslutning i september 2017 om innlemmelse av EUs reviderte pakke­reise­direktiv i EØS-avtalen. Gjennomføring av direktivet krever lovendring i Norge, og en lovproposisjon ble fremmet av Barne- og likestillingsdepartementet 23. mars. Direktivet klargjør og oppdaterer eksisterende direktiver som følge av den faktiske og rettslige utviklingen, blant annet ved å styrke beskyttelsen av forbrukere som bestiller reiser, hotell og leiebil på nettet.

Nærmere omtale

BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 8.3.2018)

Sammendrag av innhold
EU vedtok 25. november 2015 nytt direktiv om pakkereiser. Formålet er å oppdatere tidligere pakkereisedirektiv fra 1990 og tilpasse regelverket til utviklingen på reisemarkedet. Nytt direktiv opphever direktivet fra 1990, som er tatt inn i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett ved lov av 25. august 1995 nr. 57 om pakkereiser og reisegaranti (pakkereiseloven). Folk bestiller i stigende grad skreddersydde pakkereiser på nettet, enten hos et enkelt selskap eller hos flere næringsdrivende som er knyttet sammen på ulike måter. Det nye direktivet skal imøtekomme forbrukernes og næringslivets behov i en digital hverdag og sikre høy grad av forbrukerbeskyttelse. Direktivet er, til forskjell fra 1990-direktivet, i utgangspunktet totalharmonisert. Det åpnes likevel for at landene kan treffe enkelte nasjonale valg, blant annet om angrerett, språkkrav og ansvar for formidler. Utenfor direktivets virkeområde kan landene ha nasjonale særregler.

1990-direktivet definerer pakkereise blant annet som et på forhånd tilrettelagt arrangement som blir solgt eller markedsført til en samlet pris. Det nye direktivet utvider beskyttelsen fra tradisjonelle pakkereiser til å omfatte kombinasjoner av ulike reisetjenester som den reisende setter sammen selv, også når de selges på nett. Dette gjelder blant annet kjøp av reisetjenester fra forskjellige næringsdrivende gjennom lenkede bestillingsprosesser på internett, der den reisendes navn, e-postadresse og betalingsopplysninger overføres fra den næringsdrivende som den første avtalen inngås med, til en eller flere andre næringsdrivende, og avtalen med en av de sistnevnte næringsdrivende inngås senest 24 timer etter at bestillingen av den første reisetjenesten er bekreftet.

Det nye direktivet introduserer et nytt begrep "sammensatt reisearrangement". Dette er reisearrangement som ikke fyller kravet for å anses som pakkereise, men som ligger nært opp til en pakkereise, blant annet ved at det som pakkereiser må bestå av minst to ulike reisetjenester. Reisetjenester vil si innkvartering, passasjertransport, leie av motorkjøretøy og "andre turisttjenester". Et sammensatt reisearrangement dannes blant annet når den reisende suksessivt inngår separate avtaler om reisetjenester med flere næringsdrivende der inngåelsen av den siste avtalen skjer senest 24 timer etter inngåelsen av den første avtalen, og den næringsdrivende som den reisende først har inngått avtale med har formidlet tilbud om kjøp av den eller de øvrige reisetjenestene. Den næringsdrivende som formidlet det sammensatte reisearrangementet har plikt til å stille insolvensbeskyttelse for de reisetjenestene vedkommende har mottatt betaling for. Insolvensbeskyttelsen skal dekke den reisendes tap dersom reisetjenesten ikke blir levert som følge av denne næringsdrivendes insolvens. Dersom nevnte næringsdrivende er den part som er ansvarlig for passasjertransporten, skal insolvensbeskyttelsen også omfatte hjemtransport av den reisende.

Andre endringer i forhold til 1990-direktivet er blant annet detaljerte regler om rett til avbestilling, utvidet krav til informasjon før pakkereiseavtale inngås og krav til pakkereiseavtalen, justerte bestemmelser om prisendringer og overdragelse av reisen, og tydeliggjøring av hvem som har ansvaret for at pakkereisen forløper etter pakkereiseavtalen. Ansvaret innebærer plikt til å avhjelpe mangler som inntreffer i løpet av pakkereisen og bistand dersom den reisende trenger det. Det gis adgang til å innføre angrerett.

Direktivet omfatter ikke bare forbrukere, men også reisende som reiser som ledd i sin næringsvirksomhet. I motsetning til 1990-direktivet, gjelder ikke dette dersom pakkereisen kjøpes på grunnlag av en generell avtale om organisering av forretningsreiser.

Merknader

Rettslige konsekvenser
Direktivet er hjemlet i EU-traktatens art. 114.

Gjennomføringen av direktivet vil medføre behov for endringer i pakkereiseloven og forskrifter til loven. Rettsakten grupperes i Gruppe 1. (Rettsakter som krever lov- eller budsjettendring, samt rettsakter som krever forskriftsendring som vurderes å gripe vesentlig inn i norsk handlefrihet).

Ved innlemmelsen i EØS-avtalen ble det tatt forbehold om Stortingets samtykke, jf. EØS-avtalen artikkel 103, fordi gjennomføring av rettsakten krever lovendring.

Norge har på flere punkter benyttet muligheten i 1990-direktivet til å styrke forbrukerbeskyttelsen utover minimumskravene i direktivet.

Norge endret i 2007 definisjonen av pakkereiser ved å fjerne ordene "på forhånd tilrettelagt", slik at pakkereiseloven i større grad enn 1990-direktivet omfatter reiser som kunden ”pakker” selv. Definisjonen av pakkereiser i nytt direktiv innebærer kun mindre endringer når det gjelder hvilke reiser som skal anses som pakkereiser. En endring er imidlertid at også reiser som kjøpes av flere næringsdrivende, ved at næringsdrivende nr. 1 etter avtale med den reisende, sender den reisendes navn, betalingsopplysninger mv. til en annen næringsdrivende og den reisende inngår avtale med denne innen 24 timer, skal anses som en pakkereise. Flere reiser enn i dag vil bli omfattet av reisegarantiordningen, også ved at reisegarantien skal gjelde for sammensatte reisearrangementer.

Direktivet gir pakkereisearrangøren hovedsansvaret for at en pakkereise gjennomføres etter avtalen. Dersom pakkereisen er solgt gjennom en formidler, vil denne ha en rekke plikter først og fremst knyttet til informasjon til den reisende. Medlemsstatene kan imidlertid velge å legge gjennomføringsansvar også på formidleren. I så tilfelle utløses en rekke plikter for formidleren, også til å stille insolvensbeskyttelse for mottatt betaling.

Forslag til gjennomføring av direktivet ble sendt på høring av Barne- og likestillingsdepartementet 30. juni 2017, med frist 15. september 2017. Høringsnotatet finnes på lenken:
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing---forslag-til-gjennomfor...

Økonomiske og administrative konsekvenser
Gjennomføringen av direktivet vil medføre at flere næringsdrivende må stille reisegaranti. Utvidet antall medlemmer vil medføre økt arbeidsmengde for Reisegarantifondet hva gjelder kontroll og oppfølging av medlemmene. Ettersom utvidelsen i medlemsmassen betyr flere innbetalinger i form av årsgebyr, antas ikke dette å få økonomiske konsekvenser av betydning for verken det offentlige eller for Reisegarantifondet.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for forbrukersaker som anser den som EØS-relevant og akseptabel.

Vurdering
Vurderingen av direktivet er positiv. Det gir høy grad av forbrukerbeskyttelse, samtidig som næringens behov for like konkurransevilkår ivaretas. Reisemarkedet er en utpreget internasjonal bransje, og felles regler i Europa på dette området er derfor ønskelig. Forslagene til endringer i definisjonene av pakkereiser vil gi bedre beskyttelse for reisende sammenlignet med 1990-direktivet. Innføring av reisegaranti for sammensatte reisearrangementer vil medføre at flere reisende omfattes av beskyttelse mot den næringsdrivendes insolvens, som inntrer før et betalt reisearrangement er gjennomført. Det vil også skape likere konkurransevilkår for næringsdrivende i samme marked.

Status

Prosessen i EU

EU-kommisjonen la 9. juli 2013 fram forslag til nytt direktiv om pakkereiser (KOM(2013)512). Rådet og Europaparlamentet kunngjorde 5. mai 2015 at de var kommet til enighet om nytt pakkereisedirektiv.

Europaparlamentet bekreftet 27. oktober 2015 et kompromiss med Rådet om en revisjon av direktivet. Direktivet ble vedtatt 25. november 2015, og publisert 11. desember 2015. Fristen for gjennomføring i nasjonal rett er 1. januar 2018, med frist for ikrafttredelse 1. juli 2018.

EU-kommisjonen har tatt initiativ til å etablere en ekspertgruppe for å diskutere gjennomføring av direktivet i medlemslandene. Ekspertgruppen har hatt fem møter (25.02.2016, 13.06.2016, 25.10.2016, 16.02.2017 og 18.05.2017). Barne- og likestillingsdepartementet har deltatt fra Norge.

Prosessen i Norge og EØS

Med sikte på en mulig felles EFTA-uttalelse og/eller norske innspill til prosessen med direktivet i EU-organene, ble Kommisjonens forslag til direktiv 22. juli 2013 sendt på høring i Norge med frist 31. august 2013. Høringssaken finnes på lenken: http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/hoyringar/hoeringsdok/2013/hori...

Høringsinstansenes syn på direktivforslaget var blandet. Forbrukerombudet og Reisegarantifondet var i utgangspunktet positive til forslaget, mens Forbrukerrådet var kritisk. Forbrukersiden ønsket at direktivet ble minimumsharmonisert, slik at Norge kunne beholde et sterkere forbrukervern på enkelte punkter. På næringssiden fokuserte Virke Reise Utland på viktigheten av totalharmonisering, og at norske aktører får like konkurransevilkår som utenlandske konkurrenter. NHO Reiseliv var kritisk til utvidelse av pakkereisebegrepet.

Det ble avgitt en felles EFTA-uttalelse av 26. februar 2014, http://www.efta.int/sites/default/files/documents/eea/eea-efta-comments/...

Det endelige direktivet synes å ha tatt hensyn til enkelte av innspillene i EFTA-uttalelsen, blant annet når det gjelder formidleransvar, ved at direktivet gir medlemsstatene adgang til å ilegge formidleren et ansvar for gjennomføringen av pakkereisen på lik linje med arrangøren.

Direktivet ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 187/2017 av 22. september 2017.Vedtaket ble truffet med forbehold om Stortingets samtykke. Samtykkeproposisjon Prop. 29 S (2017-2018) ble framlagt 8. desember 2017. Stortinget ga sitt samtykke ved behandling av proposisjonen 6. mars 2018.

Nøkkelinformasjon
eu-flagg

EU

Kommisjonens framlegg
Dato
09.07.2013
EU-vedtak (CELEX-nr): viser også om rettsakten er i kraft
Dato
25.11.2015
Gjennomføringsfrist i EU
01.01.2018
Anvendelsesdato i EU
01.07.2018
Annen informasjon
EFTA/EØS-flagg

EØS

EØS-prosessen
Saksområde
Utkast til EØS-komitevedtak oversendt EU
03.05.2017
EØS- komitebeslutning
Parlamentsbehandling
Norge, Island og Liechtenstein
Annen informasjon (EFTA/EØS)