Leveringspliktdirektivet: universelle tjenester og forbrukerrettigheter knyttet til elektronisk kommunikasjon

Ansvarlig departement: Samferdselsdepartementet

Sakstype: Direktiv

Behandlende organ: Ferdigbehandlet

Saksområde: IT, telekom og medier: telekommunikasjonstjenester (del av EØS-avtalens vedlegg 11)

BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 1.12.2005)

Sammendrag av innhold
Direktivet er gitt med rettsgrunnlag i artikkel 95 (tidligere art 100 a) i EU-traktaten. Direktivet må ses i sammenheng med de øvrige direktiver i EUs regelverkspakke som danner et nytt harmonisert regulatorisk rammeverk for elektroniske kommunikasjonsnettverk og -tjenester i EU. Bestemmelsene i direktivet erstatter bestemmelser som tidligere har vært nedfelt i samtrafikkdirektivet (97/33/EF) og taletelefonidirektivet (98/10/EF), som begge er en del av EØS-avtalen (jf. henholdsvis EØS-komitebeslutning nr. 35/99 av 26. mars 1999 og nr. 7/99 av 29. januar 1999).

Hovedformålet med direktivet er å sikre EU-borgerne tilgang til elektroniske kommunikasjonstjenester av høy kvalitet og til rimelige priser, også i områder der brukerens behov ikke sikres ved markedets tilbud. Direktivet slår fast at bl.a. taletelefoni, katalogtjenester, telefonautomater, nødtjenester, og tjenester for funksjonshemmede og brukere med særskilte behov skal være såkalte universelle tjenester (USO-tjenester) som alle brukere skal ha tilgang til. Det er nevnt eksplisitt at brukerne skal være i stand til å opprette tilgang til Internett, men det er ikke spesifisert en bestemt overføringshastighet.

Omfanget av hva som regnes for universelle tjenester og som følgelig omfattes av en leveringsplikt er ikke utvidet i forhold til gjeldende regulering. Definisjonen skal revideres jevnlig, og første gang senest to år etter at direktivet er implementert. Medlemslandene gis adgang til å utpeke én eller flere tilbydere som skal pålegges plikt til å tilby universelle tjenester via objektive og transparente prosedyrer. Alternativ til utpeking er anbud eller auksjon. Dersom nasjonale reguleringsmyndigheter mener at leveringsplikt av de universelle tjenestene innebærer en urimelig byrde for tilbyderen, skal kostnadene ved leveringsplikten beregnes. Det er ikke nok at leveringsplikten medfører en byrde, byrden må være urimelig for at kostnadsberegning skal finne sted. Dersom kostnadsberegningen viser at det foreligger en urimelig byrde, og tilbyder anmoder om det, åpnes det opp for å innføre en mekanisme via offentlige budsjetter for å kompensere tilbyderen for kostnaden ved leveringsplikten, eller det kan opprettes et fond (et såkalt USO-fond) der andre tilbydere bidrar til medfinansiering av kostnadene. En slik kostnadsfordelingsordning kan kun omfatte de tjenestene som ligger i definisjonen av universelle tjenester.

Når det gjelder priser på de universelle tjenestene, sier direktivet at prisene til sluttbruker skal være "affordable". Det ligger en viss begrensning i dette kravet, ved at tilbyder ikke kan kreve at sluttbruker skal betale for en dyrere tjeneste enn den han etterspør, selv om dette kan være en bedre tjeneste. Direktivet åpner for at USO-tilbydere i enkelte grunngitte tilfeller kan pålegges å tilby gunstigere priser og tilbud til kunder med lave inntekter, spesielle sosiale behov eller funksjonshemninger.

Direktivet har også bestemmelser om spesielle pålegg for tilbydere med sterk markedsstilling. Dette dreier seg om tjenester knyttet til overføringskapasitet, prisregulering og forvalg. Omfanget og innholdet av disse tjenestene skal revideres innen 1 år etter implementeringen av direktivet og deretter hvert annet år.

Direktivet inneholder videre flere bestemmelser om forbrukerrettigheter. Dette dreier seg bl.a. om forbrukerkontrakter, tjenestekvalitet, nummerportabilitet og videreformidlingsplikt av allmennkringkastere for tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett og konsulteringsordninger for forbrukerne. Dessuten blir medlemsstatene pålagt å opprette forbrukerklageordninger for universelle tjenester.

Gjeldende norske bestemmelser på disse områdene er nedfelt i lov om telekommunikasjon med tilhørende forskrifter. Pålegg om plikt til å tilby universelle tjenester og overføringskapasitet er nedfelt i konsesjonen til Telenor AS, og reguleringen av den norske ordningen med maksimalpriser er gjort i form av enkeltvedtak. Hjemmelen for innføring av konsesjon, pålegg om universelle tjenester og maksimalpriser ligger i teleloven. Bestemmelser som ivaretar sluttbrukere/forbrukeres interesser er nedfelt i forskrift om offentlig telenett og teletjenester.

Vurdering
Unntatt offentligheten ihht. offentlighetsloven § 5.1

Andre opplysninger
Direktivet har i utkasts form vært på offentlig høring hos aktørene i markedet, uten at det fremkom spesielle synspunkter. Berørte departementer er trukket inn i Samferdselsdepartementets arbeid med gjennomgang og revisjon av gjeldende regelverk på teleområdet.

Status
Direktivet er vedtatt i EU.