EUs samlede energieffektiviseringsmål settes til 32,5 % på EU-nivå innen 2030. Forslaget innebærer i hovedsak en videreføring av bestemmelsene i det eksisterende energieffektiviseringsdirektivet for perioden 2021 til 2030. Flere av bestemmelsene fra forrige direktiv er uendret. Noen bestemmelser er flyttet til andre direktiver og noen artikler og vedlegg er justert for å forenkle og klargjøre innholdet. Kommisjonen skal evaluere hele direktivet innen utgangen av februar 2024.

Nærmere om endringsforslagene i de ulike artiklene:

- Artikkel 1 gir et nytt energieffektiviseringsmål på EU-nivå på minst 32,5 prosent i 2030. Medlemslandene skal sette sine egne indikative nasjonale bidrag mot det samlede målet.

- Artikkel 3 om energieffektiviseringsmål er justert i lys av 2030-målsetningen. Energieffektiviseringsmålene for 2020 og 2030 på EU-nivå er ikke bindende for medlemslandene, men de indikative nasjonale bidragene skal notifiseres i medlemslandenes nasjonale energi- og klimaplaner. Det øvre taket på energibruk på EU-nivå er ett av elementene det skal tas hensyn til når medlemslandene setter sine mål. Planene skal vurderes og følges opp av Europakommisjonen med tanke på hvordan de sikrer at energiunionens samlede mål under energiunionen nås, herunder 2030-målene. Kommisjonen skal også evaluere utviklingen i medlemslandenes energieffektivitet og foreslå ytterligere tiltak hvis EU samlet ikke ligger an til å nå 2030-målet. Kommisjonen skal vurdere 2030-målet og komme med et forslag til revidert (økt) mål innen 2023 i tilfelle betydelige endringer i teknologisk/økonomisk utvikling eller hvis det er nødvendig for å møte unionens forpliktelser for dekarbonsering. 

- Artikkel 4 om en langsiktig strategi for å mobilisere investeringer i rehabilitering av bygg, flyttes til det reviderte bygningsenergidirektivet (se eget EØS-notat).

- Artikkel 7 videreføres til 2030. Artikkelen forplikter medlemslandene til energisparing tilsvarende 0,8 prosent av årlig sluttbruk av energi. Beregningsgrunnlaget er gjennomsnittsforbruket for årene 2016-18. Selv om det årlige sparemålet reduseres fra 1,5% i perioden 2014-2020 til 0,8% i perioden 2021-2030 gjøres det justeringer i kalkuleringsmetoden som medfører at kravet i realiteten er om lag 11% mer ambisiøst. Bakgrunnen for dette er at energibruk i transport kan trekkes fra i beregningen for den første perioden men ikke i den andre perioden. En mulighet til å trekke fra energibruk i kvotepliktig sektor inntil 25% av total energibruk strykes også. Installasjon av ny fornybar energiteknologi på eller i bygninger kan godskrives som sparing til en viss grad. I Vedlegg V er beregningsmetoden forenklet og det er klargjort hvilke tiltak som kan inkluderes i måloppnåelsen. Dette gjelder særlig besparelser som følger av rehabilitering av bygg.

- Artikkel 7 får en ny bestemmelse der medlemslandene skal fortsette å oppnå ny årlig sparing tilsvarende 0,8% for tiårsperioder etter 2030, med mindre Europakommisjonen mener det ikke er nødvendig for å nå EUs energi- og klimamål for 2050.

- I artikkel 9 og 10 er reglene om måling og fakturering endret til kun å omfatte gass og det er gitt utfyllende bestemmelser knyttet til måling og fakturering av fjernvarme. Bestemmelsene om måling og fakturering av elektrisitetsforbruk er flyttet til nytt elmarkedsregelverk (se eget EØS-notat).

- Artikkel 9 viderefører kravet om at sluttkunder for fjernvarme, fjernkjøling og tappevann skal ha rett til målere som reflekterer deres faktiske energiforbruk. Kravet om målere omfatter også bygg med sentralvarme eller egne systemer for kjøling. 

Dersom installasjon av målere i eksisterende bygg ikke er teknisk gjennomførbart eller kostnadseffektivt, kan det gjøres unntak fra kravet om installasjon av målere. Det skal likevel gjøres en vurdering om installasjon av varmeallokeringsmålere kan være et kostnadseffektivt alternativ. Det enkelte lands myndighet skal etablere klare kriterier for teknisk gjennomførbarhet og kostnadseffektivitet.

Kravet om installasjon av målere gjelder uansett for nye bygg og for bygg som gjennomgår omfattende rehabilitering.

For flerbolighus og andre bygg med flere bruksenheter som mottar fjernvarme, fjernkjøling eller har sentralvarme eller egne systemer for kjøling, skal myndighetene fastsette regler for hvordan energikostnader skal fordeles mellom bruksenhetene for følgende elementer: varmtvannforbruk, varmeavgivelse fra bygget, varme og kjøling til fellesarealer og varme- og kjøleforbruk hos den enkelte enhet. Hensikten med reglene er økt transparens og mer nøyaktig energikostnad for den enkelte konsument.  

Direktivet har tidligere oppfordret medlemslandene til å lage slike regler, men nå er kravet obligatorisk.

Minimumskravene for fakturering av varme, kjøling og tappevann i Annex VII er blitt mer omfattende.

Det er nye krav om at målere skal kunne fjernavleses fra og med 1. januar 2020. Dagens målere som ikke kan fjernavleses skal få denne funksjonaliteten eller erstattes med nye målere som kan fjernavleses innen 1. januar 2027.

- I artikkel 10 er det satt nye minimumskrav til for fakturering av varme, kjøling og tappevann. Målet er at kunden skal motta bedre informasjon om sitt faktiske energiforbruk. Dette inkluderer blant annet tilgang til historiske forbruksdata. Kravene til fakturering er spesifisert nærmere i Annex VII.

- Artikkel 21 viser til Vedlegg IV som angir hvilke konverteringsfaktorer medlemslandene skal benytte. Her er standard-primærenergifaktoren for elektrisitet endret fra 2,5 til 2,0. Medlemslandene kan fortsatt fastsette denne nasjonalt hvis det kan rettferdiggjøres.

- Artikkel 24 om implementering og rapportering på gjennomføring av direktivet erstattes av forpliktelsene i styringssystemet for energiunionen (EU) 2018/1999 (se eget EØS-notat).

Merknader
Rettslige konsekvenser

Gjeldende energieffektiviseringsdirektiv er ikke innlemmet i EØS-avtalen, og er til behandling i EFTA. Forslaget til revidert energieffektiviseringsdirektiv er merket som EØS-relevant fra Kommisjonens side. OED vil på vanlig måte foreta en selvstendig vurdering av hvorvidt forslaget til revidert energieffektiviseringsdirektiv er EØS-relevant.

Forutsatt at rettsakten vurderes som EØS-relevant vil det vurderes behov for tilpasninger. Behovet for å fastsette norsk regelverk som utfyller rettsakten må også vurderes.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Sakkyndige instansers merknader

Departementet vil komme tilbake med en oppsummering av innspillene som kommer inn i høringsrunden med frist 22 februar 2019.

Status

Endringene til direktivet ble vedtatt 11.desember 2018 og publisert i Official journal 21. desember 2018 - Europaparlament- og rådsdirektiv (EU) 2018/2002 som endrer direktiv 2012/27/EU om energieffektivtet. Direktivet fremkommer som tillegg og endringer til det første energieffektiviseringsdirektivet (2012/27/EU) og må leses sammen med denne direktivteksten for å gi et fullstendig bilde av bestemmelselsene. En statusoppdatering for de ulike rettsaktene i Clean Energy for all Europeans-pakken finnes her (lenke).