Direktiv om modernisering og bedre håndheving av EUs forbrukervernlovgivning

Tittel

Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/2161 av 27. november 2019 om endring av rådsdirektiv 93/13/EØF, europaparlaments- og rådsdirektiv 98/6/EF, europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/29/EF og europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/83/EU med hensyn til bedre håndheving og modernisering av EUs forbrukervernlovgivning

Directive (EU) 2019/2161 of the European Parliament and of the Council of 27 November 2019 amending Council Directive 93/13/EEC, Directive 98/6/EC of the European Parliament and of the Council, Directive 2005/29/EC of the European Parliament and of the Council and Directive 2011/83/EU of the European Parliament and of the Council as regards better enforcement and modernisation of EU consumer protection rules

Siste nytt

Europaparlaments- og rådsdirektiv publisert i EU-tidende 18.12.2019

Nærmere omtale

BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 19.12.2019)

Sammendrag av innhold
Direktivets formål er å styrke håndhevingen av felleseuropeiske forbrukervernregler og sikre forbrukerne tydeligere rettigheter, særlig ved bruk av digitale markedsplasser og kjøp av digitale tjenester. Direktivet endrer fire eksisterende direktiver:

• Direktiv om urimelig handelspraksis (2005/29/EF),

• Direktiv om forbrukerrettigheter (2011/83/EU),

• Direktiv om forbrukarvern ved opplysning om prisar på forbruksvarer (1998/6/EF),

• Direktiv om urimelige vilkår i forbrukeravtaler (1993/13/EØF).

Disse direktivene er tatt inn i EØS-avtalen og gjennomført i angrerettloven, markedsføringsloven, avtaleloven, forbrukerkjøpsloven, finansavtaleloven og prisopplysningsforskriften

I det følgende beskrives de viktigste endringene:

1) Det innføres mer proporsjonale, effektive og avskrekkende sanksjoner for brudd på de fire direktivene som berøres av forslaget. Bakgrunnen for dette er at størrelsen på økonomiske sanksjoner for brudd på forbrukerregelverk i dag varierer betydelig. Ved brudd på direktivet om urimelig handelspraksis, forbrukerrettighetsdirektivet og direktivet om urimelig handelspraksis innføres det likelydende krav til økonomiske sanksjoner, jf. art. 1, 3 (6) og 4 (13). Det stilles krav til at medlemsstatene skal ha felles kriterier for vurderingen av om gebyr skal ilegges og størrelsen på gebyret. Kriteriene som skal legges til grunn er blant annet arten og omfanget av overtredelsen, om den næringsdrivende har overtrådt reglene tidligere og størrelsen på fortjenesten. Ved alvorlige grenseoverskridende saker skalhåndhevingsmyndighetene minst ha mulighet til kunne ilegge et maksimumsgebyr på fire prosent av den næringsdrivendes årlige omsetning i de medlemsstatene som rammes av lovbruddet.

2) Der næringsdrivende bruker prisreduksjoner i markedsføringen (salgsmarkedsføring), stilles det krav om at førprisen må fremgå. Denne førprisen må være den laveste prisen produktet er solgt for i en 30-dagers periode før salget startet, jf. art. 2.

3) Forbrukere som opplever urimelig handelspraksis skal ha tilgang til proposjonale og effektive beføyelser, blant annet erstatning, prisavslag eller heving, jf. art. 3 (5). Medlemslandene kan selv bestemme hvilke vilkår som skal gjelde for at forbrukeren skal ha krav på disse beføyelsene samt hvilke virkninger de skal ha. Bakgrunnen for regelen er EU-kommisjonens evaluering som avdekket at få forbrukere gjør gjeldende krav for få dekket tap som følge av brudd på forbudet mot urimelig handelspraksis. Dette til tross for at mange forbrukere opplever slike lovbrudd. Innføring av individuelle rettigheter skal virke preventivt ved å motvirke regelverksbrudd og å gjøre det enklere for forbrukere å få gjennomslag for sine rettigheter.

4) Det innføres flere nye informasjonskrav for online markedsplasser og søkemotorer. Online markedsplasser er definert som programvare, blant annet nettsider eller app'er, som tilbyr forbrukere muligheten til å inngå kontrakter med næringsdrivende eller forbrukere, se art. 3 (1) (b). Det stilles blant annet krav etter art 4 (5) om at markedsplassene skal informere om:

- hva som ligger til grunn for rangeringen av søkeresultatet
- om selger er forbruker eller næringsdrivende
- om EUs forbrukervernregler gjelder
- om både markedsplassen og selger har forpliktelser ihht avtalen eller ikke

Søkemotorer er definert i forordning 2019/1150 art. 2 nr 5 som en digital tjeneste som gir brukerne mulighet til å søke på nettsteder. Moderniseringsdirektivet krever at søkemotorer må opplyse om næringsdrivende har betalt for å oppnå høyere plassering i søkeresultatet, jf. 3 (7).

5) Rettighetene som følger av forbrukerrettighetsdirektivet skal få anvendelse på digitale tjenester der forbrukerens motytelse er personopplysninger, jf. art. 4 (2) (b). Dette omfatter blant annet gratistjenester som e-post, skylagring, sosiale medier, spill og strømmetjenester. Hva som anses som personopplysninger, er definert i forordning 2016/679 (GDPR) art. 4 (1).

Dette innebærer at forbrukere skal få mer informasjon før avtale inngås og angrerett på 14 dager. I tillegg stilles det enkelte formelle krav til avtalen, blant annet at avtalevilkårene skal gis på et varig medium.

Forbrukerne gis også enkelte nye rettigheter som ikke følger av dagens forbrukerrettighetsdirektiv. De skal blant annet få tilbake eget innhold som er lastet opp på tjenestene, for eksempel bilder og video. Innholdet skal gis tilbake gratis, innen rimelig tid og i et vanlig filformat.

6) Det presiseres at det er villedende å markedsføre produkter som identiske dersom det er betydelig forskjeller i innhold eller egenskaper. Dette vil for eksempel være matvarer eller rengjøringsmidler som tilbys under samme produktnavn, men med ulik kvalitet i ulike land.

7) Det stilles mer presise krav til bruk av forbrukernes egne erfaringer og anbefalinger i markedsføringen. Dersom slike brukeranmeldelser benyttes må forbrukerne gis informasjon om hvordan den næringsdrivende forsikrer seg at brukeranmeldelsene er reelle, det vil si at brukeranmeldelsene faktisk er skrevet av forbrukere som har brukt eller kjøpt produktet, jf. art. 3 (4) (c). Dersom den næringsdrivende ikke tar rimelige skritt for å sikre seg at brukeranmeldelsene er reelle, vil det være en urimelig handelspraksis og dermed være forbudt å bruke disse i markedsføringen, jf. art. 3 (7) (b). Etter det nye direktivet er det også forbudt å få noen til å lage falske brukeranmeldelser eller å gi et feilaktig bilde av brukeranmeldelser.

8) En annen handelspraksis som vil være en urimelig og forbudt etter det nye direktivet er automatisert svartebørssalg, jf. art. 3 (7) (b). Dette innebærer at det er forbudt å videreselge større antall billetter dersom de er kjøpt inn i strid med vilkårene til utsalgsstedet og det er brukt programvare for å omgå vilkårene.

9) Det stilles også krav om å informere forbrukerne før avtale inngås dersom prisen er personalisert og basert på en automatisert avgjørelsesprosess, jf. art. 4 (4) (a) (ii). Det at prisen må være personalisert innebærer at prissvingninger som har med andre forhold å gjøre enn den enkelte forbrukeren som ønsker å inngå en avtale, ikke utløser et slikt informasjonskrav. Dette kravet er først og fremst aktuelt ved ehandel, men gjelder også ved andre former for fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted.

Merknader
Forslaget er hjemlet i EU-traktaten artikkel 114.

Rettslige konsekvenser
Moderniseringsdirektivet endrer felleseuropeiske forbrukervernregler som hovedsakelig er gjennomført i angrerettloven, markedsføringsloven, avtaleloven og forbrukerkjøpsloven. En eventuell gjennomføring av moderniseringsdirektivet vil kreve lovendringer og innlemmelse i EØS-avtalen krever derfor Stortingets samtykke, jf. Grunnloven § 26 annet ledd.

Endringene vil styrke forbrukervernet ved en utvidelse av rettigheter og tydeligere regler, særlig på det digitale området.

Økonomiske og administrative konsekvenser
EU-kommisjonen gjennomførte en konsekvensanalyse av forslaget til moderniseringsdirektiv og forslaget til direktiv om beskyttelse av forbrukernes kollektive interesser (COM(2018)184), se https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/?uri=CELEX%3A52018SC0096. I denne analysen antok EU-kommisjonen at moderniseringsdirektivet ville ha følgende virkninger:

• For forbrukere vil direktivet medføre at forbrukernes krav om for eksempel erstatning og heving, kan fremmes på en enklere måte og mer effektivt. Dette vil redusere forbrukernes tap, og vil være en fordel særlig for sårbare forbrukere. Kommisjonen antar også at reglene vil ha en preventiv effekt som fører til bedre etterlevelse av regelverket.

• For næringsdrivende som etterlever forbrukerregelverket antas det at de får reduserte kostnader som følge av mer harmoniserte regler og økt transparens på internettplattformer. Strengere håndheving og oppreisningsmuligheter for forbrukere kan også redusere negative effekter fra urimelig konkurranse fra næringsdrivende som ikke følger regelverket.

• For næringsdrivende som ikke etterlever regelverket vil forslaget få større økonomiske konsekvenser. Strengere sanksjoner kombinert med bedrede muligheter for forbrukerne til å fremme krav gjør det mer kostbart for næringsdrivende å bryte forbrukervernreglene.

• Nye regler for digitale gratistjenester og økte informasjonsforpliktelser for internettplattformer vil gi tilbyderne økte kostnader, og plattformeierne kostnader med tilpasningene av plattformene. Samtidig kan mer harmoniserte regler og rettsavklaring også kunne føre til reduserte kostnader, særlig for de aktørene som driver virksomhet i flere europeiske land.

For Norge spesielt, antar Barne- og familiedepartementet at moderniseringsdirektivet blant annet vil få følgende virkninger:

• Nivået på overtredelsesgebyr og tvangsmulkt som Forbrukertilsynet og Markedsrådet ilegger kan bli betydelig høyere enn i dag for alvorlige overtredelser som rammer forbrukere i flere land. Departementet antar at dette vil ha en sterk preventiv effekt og sikre bedre etterlevelse av regelverket. Prinsippene for utmålingen vil også bli mer detaljert enn hva som følger av gjeldende rett.

• Flere av elementene i direktivet er en konkretisering og presisering av forbrukerrettigheter som allerede har et vern etter norsk rett. Dette gjelder blant annet muligheten for heving og erstatning ved brudd på direktivet om urimelig handelspraksis. Likevel vil direktivendringene kunne ha en rettsavklarende effekt.

• Andre elementer er helt nye krav som vil kunne gi næringsdrivende noe økte kostnader. Det vises i den forbindelse til EU-kommisjonens konsekvensanalyse.

Barne- og familiedepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet har ansvaret for lovene som berøres av moderniseringsdirektivet. Barne- og familiedepartementet vil i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet gjøre en nærmere vurdering av de rettslige, økonomiske og administrative konsekvensene en gjennomføring av direktivet vil ha.

Sakkyndige instansers merknader
Barne- og likestillingsdepartementet sendte forslaget til moderniseringsdirektiv og forslaget til direktiv om beskyttelse av forbrukernes kollektive interesser, på høring 12. juni 2018, med høringsfrist 17. august: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing---eu-kommisjonens-forsla...

Det ble mottatt 27 høringsinnspill, hvorav 15 med merknader. De fleste høringsinstansene stiller seg generelt positive til formålene i forslaget til moderniseringsdirektiv. Samtidig er det inneholdt forslaget enkeltelementer som er kontroversielle i Norge: Noen høringsinstanser var skeptiske til forslaget til økt samordning av sanksjonsmyndighet for nasjonale forbrukermyndigheter, mens andre støttet dette. Det var også en viss skepsis til forslaget om presisering av rettigheter til individuelle beføyelser (som erstatning og heving av kontrakt) ved brudd på direktivet om urimelig handelspraksis. Forslaget til endringer i angreretten ved netthandel, dørsalg osv., som innebar en reduksjon av forbrukervernet, var også kontroversielt. Endringene i angreretten ble ikke videreført og følger derfor ikke av det vedtatte direktivet.

Mange høringsinstanser var positive til forslaget om felles kriterier for vurderinger av om økonomiske sanksjoner skal ilegges, og kriterier for utmåling. Det fremheves typisk at det er viktig at landene har lik tilnærming til forholdet mellom alvorlighetsgrad i overtredelse og bruk av sanksjoner, og at kriteriene som er listet opp i forslaget i stor grad samsvarer med norske kriterier.

Når det gjelder forslaget om at håndhevingsmyndighetene – ved alvorlige grenseoverskridende saker – skal kunne ilegge økonomiske sanksjoner på opp til fire prosent av den næringsdrivendes årlige omsetning, foreslo Forbrukertilsynet og Forbrukerrådet å gå lenger enn direktivforslaget, ved at håndhevingsmyndighetene gis kompetanse til å ilegge tilsvarende økonomiske sanksjoner i nasjonale saker. Næringslivets Hovedorganisasjon var imidlertid negativ til å innføre et slikt "minimums maksimumsnivå" for økonomiske sanksjoner, fordi de mener det ikke foreligger bevis for at felles grenseverdier som dette vil bidra til bedre etterlevelse av regelverket.

Forslaget ble behandlet i Spesialutvalget for forbrukerspørsmål 10. september 2018, og norsk posisjon ble deretter utarbeidet. Den norske posisjonen er gjenspeilet i EØS EFTA-posisjonen om forslaget, som ble publisert 19. november 2018. For mer om dette, se punktet "Andre opplysninger" nedenfor.

Vurdering
Barne- og familiedepartementet vil, i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet Spesialutvalget for forbrukerspørsmål, vurdere direktivet og konsekvensene for norsk rett.

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 13

Andre opplysninger
EU-kommisjonen la 11. april 2018 frem forslagspakken "A New Deal for Consumers". Den bestod av en meddelelse med visjoner for forbrukerpolitikken og to direktivforslag: direktiv om beskyttelse av forbrukernes kollektive interesser (COM(2018)184 og moderniseringsdirektivet COM(2018)185. Forslagspakken tok sikte på å styrke forbrukervernet og sikre bedre konkurransevilkår for næringsdrivende. Dette skulle oppnås gjennom mer effektiv offentlig og privat håndheving, innføring av nye forbrukerrettigheter og forenkling av regelverket.

"A New Deal for Consumers" bygget på evalueringer av sju direktiver (direktiv 2005/29/EF, direktiv 98/6/EF, direktiv 2006/114/EF, dirketiv 2009/22/EF, direktiv 99/44/EF, direktiv 93/13/EØF og direktiv 2011/83/EU).

EU-kommisjonens evalueringer viste at det EØS-baserte forbrukerregelverket fungerer bra så lenge det håndheves skikkelig. Dette gjelder også i dagens digitale verden. Samtidig kan regelverket forbedres på følgende hovedpunkter: (1) Kunnskapen om regelverket bør styrkes, både blant forbrukere og næringsdrivende, (2) offentlige myndigheter bør gis bedre virkemidler for å håndheve regelverket og (3) det bør bli enklere for forbrukere å få det de har krav på ved hjelp av bedre muligheter for privat håndheving av regelverket. Se EØS-notatet "Evaluering av EUs forbruker- og markedsføringslovgivning" for nærmere informasjon.

Forslaget til "direktiv om beskyttelse av forbrukernes kollektive interesser" er omtalt i eget EØS-notat (Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om adgang til å bringe inn saker for å ivareta forbrukernes kollektive interesser og om opphevelse av direktiv 2009/22/EF).

Hovedtrekkene i norske myndigheters posisjon til direktivforslaget er inntatt i en EØS EFTA-posisjon som ble publisert av EFTA-sekretariatet 19. november 2018, se: https://www.efta.int/sites/default/files/documents/eea/eea-efta-comments....

Den norske posisjonen presenteres i det følgende:

1) Følgende nye bestemmelser er foreslått for å sikre mer proporsjonale, effektive og avskrekkende sanksjoner for brudd på de fire direktivene som berøres av "omnibus-forslaget" (se "omnibus-forslaget" artikkel 1(5), 2(10), 3 og 4, som inneholder likelydende forslag til sanksjonsbestemmelser):

• Felles ikke-uttømmende kriterier for vurdering av om økonomiske sanksjoner skal ilegges og for utmåling.

• Der økonomiske sanksjoner ilegges, skal den næringsdrivendes årlige omsetning, nettofortjeneste, samt eventuelle økonomiske sanksjoner ilagt i andre land inngå blant utmålingskriteriene.

• Ved alvorlige grenseoverskridende saker (som definert i forordning 2017/2394/EU om håndheving av forbrukervernregler) skal det kunne ilegges sanksjoner på opp til 4% av den næringsdrivendes årlige omsetning i landet. Landene står fritt til å gå høyere enn 4%.

• Forbrukernes kollektive interesser skal vektlegges ved fordeling av innkomne midler fra sanksjoner.

Norske myndigheter er enige med de høringsinstansene som er positive til forslaget om felles kriterier for vurderinger av om økonomiske sanksjoner skal ilegges, og for utmåling av disse. Det vil være positivt med en likere tilnærming mellom EU/EØS-landene til forholdet mellom alvorlighetsgrad i overtredelse og bruk av sanksjoner. Dette vil kunne gi økt forutberegnelighet for næringsdrivende Kriteriene som er listet opp i direktivforslaget (andre ledd, litra (a) til (g) i de foreslåtte bestemmelsene om sanksjoner) ser for øvrig ut til å tilsvare de kriteriene som typisk legges til grunn etter norsk rett i dag.

Norske myndigheter er også positive til å la den næringsdrivendes årlige omsetning, nettofortjeneste, samt eventuelle økonomiske sanksjoner ilagt i andre land inngå blant utmålingskriteriene ved utmåling av økonomiske sanksjoner. Dette kan bidra til bedre proporsjonalitet, ved at større virksomheter kan ilegges høyere sanksjoner enn mindre virksomheter. Dette kan medføre mer avskrekkende sanksjoner og dermed færre regelverksbrudd, noe som vil være positivt både for forbrukere og lovlydige næringsdrivende.

Forslaget om å innføre et felles "minimumstak" på 4% av den næringsdrivendes årlige omsetning ved alvorlige grenseoverskridende saker kan også bidra til et mer avskrekkende regelverk. Vi mener det er positivt at direktivforslaget inneholder en klar definisjon av slike saker, ved at det henvises til de nylig fastsatte bestemmelsene i forordning 2017/2394/EU om håndheving av forbrukervernregler. Dersom dette forslaget skal gjennomføres i Norge, må det imidlertid avklares hvilken prosentsats man skal legge seg på som maksimumsnivå for alvorlige grenseoverskridende saker (direktivforslaget krever som et minimum at aktuelle myndigheter skal ha muligheten til å ilegge økonomiske sanksjoner på 4% av den næringsdrivendes årlige omsetning, men hvert land står fritt til å sette dette "minimumstaket" høyere).

Norske myndigheter er også positive til forslaget fra Forbrukertilsynet og Forbrukerrådet om å gå lenger enn direktivforslaget, ved å gi norske håndhevingsmyndigheter kompetanse til å ilegge økonomiske sanksjoner også i nasjonale saker med et felles "minimumstak" regnet i forhold til den næringsdrivendes årlige omsetning. Dette fordi det virker fornuftig at regelverket skal virke like preventivt for overtredelser i Norge som for grenseoverskridende regelverksbrudd. Det er liten grunn til at norske forbrukere og seriøse næringsdrivende skal ha svakere vern ved nasjonale saker. Det kan også virke enklere for håndhevingsmyndighetene å forholde seg til ett sett med kriterier for utmåling av sanksjoner uavhengig av overtredelsens geografiske omfang.

Norske myndigheter er derimot skeptiske til forslaget om at landene skal ta hensyn til forbrukernes kollektive interesser når de bestemmer hvordan midler som kommer inn gjennom økonomiske sanksjoner skal fordeles. Dette virker prinsipielt sett fremmed for norsk forvaltningspraksis. I Norge er for øvrig forbrukermyndighetene finansiert gjennom offentlige budsjetter, slik at det ikke foreligger noe behov for at de skal motta midler fra økonomiske sanksjoner. En eventuell regel om dette kan også være prinsipielt betenkelig ved at myndighetsorganer vil kunne få egeninteresse i å ilegge økonomiske sanksjoner. I tillegg kan det stilles spørsmål ved om eventuelle bestemmelser fastsatt på EU-nivå om hvordan offentlige midler skal fordeles innad i Norge vil falle utenfor EØS-avtalens virkeområde. Dette standpunktet er inntatt i EØS EFTA-posisjonen.

Forslaget om at landene skal ta hensyn til forbrukernes kollektive interesser når de bestemmer hvordan midler som kommer inn gjennom økonomiske sanksjoner skal fordeles, er for øvrig identisk med tilsvarende forslag i artikkel 14 i forslaget til "direktiv om beskyttelse av forbrukernes kollektive interesser", se eget EØS-notat om dette forslaget. Det kan derfor virke fornuftig å vurdere disse bestemmelsene samlet.

2) Norske myndigheter er positive til forslaget om sikring av rettigheter til individuelle beføyelser (som erstatning og heving av kontrakt) ved brudd på direktivet om urimelig handelspraksis (2005/29/EF). Dette direktivet var i utgangspunktet bare ment å regulere håndheving i det offentliges interesse, men vi er enige i funnene fra EU-kommisjonens evaluering av forbrukerregelverket om at direktivet i større grad kan nå sine formål om å sikre et høyverdig forbrukervern og å bidra til et mer effektivt indre marked dersom det utvides til å omfatte individuelle rettigheter for forbrukere som utsettes for urimelig handelspraksis (som for eksempel aggressiv og villedende markedsføring).

I Norge er rettigheter til beføyelser for forbrukere i dag lovfestet ved kjøp av varer (forbrukerkjøpsloven), men basert på ulovfestede kontraktsrettslige prinsipper for de fleste typer av tjenester. Norske myndigheter støtter de høringsinstansene som mener at en presisering i lovverket av at forbrukere som utsettes for urimelig handelspraksis har krav på beføyelser vil gjøre disse rettighetene enklere tilgjengelig for forbrukerne og dermed kunne gjøre det enklere for dem å gjøre krav på beføyelser gjeldene.

Direktivforslaget er på dette punktet basert på minimumharmonisering, slik at hvert land i alle fall må sikre at forbrukere har mulighet til å kreve heving av kontakt eller erstatning (dersom ingen kontrakt foreligger) når de utsettes for brudd på regler som gjennomfører direktivet om urimelig handelspraksis. Norge står derfor fritt til å innføre eller beholde ytterligere rettigheter til beføyelser, og til å fastsette vilkår for når de enkelte beføyelsene kan gjøres gjeldende (som for eksempel at heving av kontrakt bare skal kunne kreves hvis en mangel ikke er uvesentlig). Vi er positive til dette utgangspunktet, som vil gjøre det mulig å kodifisere gjeldende norske bestemmelser når individuelle beføyelser etter direktivet om urimelig handelspraksis skal presiseres i norsk rett.

Norske myndigheter mener imidlertid at teksten i direktivforslaget bør gjøres mer presis, slik at ordlyden tydeligere gir uttrykk for at nasjonale myndigheter selv kan bestemme om andre rettigheter enn de som inngår i forslaget skal gjøres tilgjengelige for forbrukere og om det skal gjelde vilkår for anvendelse av disse rettighetene. I EØS EFTA-posisjonen oppfordres de europeiske lovgivende organene til å endre direktivforslaget i tråd med dette.

3) Norske myndigheter er positive til forslaget til nye informasjonskrav for online markedsplasser. Vi støtter formålet om å gjøre det enklere for forbrukere å forstå forhold rundt kontraktinngåelsen, som blant annet hvilke kriterier online markedsplasser bruker for å rangere søkeresultater og om selgere er næringsdrivende eller forbrukere.

Norske myndigheter er positive til at begrepet "online markedsplasser" er klart definert i forslaget (tjenesteytere som tilbyr forbrukere muligheten til å inngå kontrakter med næringsdrivende online, se forslagets artikkel 2(1)(19)).

Norske myndigheter støtter Forbrukertilsynet forslag til tekniske forbedringer av denne delen av forslaget. Det er fornuftig at informasjonsplikter som er relevante på markedsføringsstadiet inntas i direktivet om urimelig handelspraksis (2005/29/EF), som regulerer denne delen av næringsdrivende-til-forbruker-transaksjoner. Vi mener imidlertid at det kan være fornuftig å la disse informasjonskravene inngå i forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83/EU), i tråd med direktivforslaget, men samtidig også innta dem i direktivet om urimelig handelspraksis. Dette fordi de samme opplysningene både kan være relevante på markedsførings- og det pre-kontraktuelle stadiet (det sistnevnte reguleres av forbrukerrettighetsdirektivet.

I EØS EFTA-posisjonen oppfordres de europeiske lovgivende organene til å endre direktivforslaget i tråd med dette.

4) Norske myndigheter er positive til forslaget om å forby skjult reklame i online søketjenester.

Forslaget innebærer at hvis en næringsdrivende har betalt en søkemotor for å få sine tilbud fremtredende plassert blant søkeresultatene, vil søkemotoren i fremtiden måtte opplyse om dette. Norske myndigheter støtter imidlertid Forbrukertilsynets innspill om at dette forslaget burde gå lenger, ved også å omfatte skjult reklame også i andre digitale kanaler enn søkemotorer, herunder blogger og sosiale media.

For ordens skyld vil vi påpeke at denne bestemmelsen i direktivforslaget i alle tilfelle vil ha et bredere anvendelsesområde enn forslaget omtalt i punkt 3 ovenfor (om informasjonskrav til online markedsplasser), ettersom det sistnevnte er avgrenset til online markedsplasser der forbrukere kan inngå kontrakter med næringsdrivende.

I EØS EFTA-posisjonen oppfordres de europeiske lovgivende organene til å endre direktivforslaget i tråd med Forbrukertilsynets forslag.

5) Norske myndigheter støtter ikke forslagene til endringer i angreretten for nettkjøp og kjøp utenfor fast utsalgssted.

Forbrukertilsynet og Forbrukerrådet advarer mot disse endringene, som de mener ikke er begrunnet i reelle behov hos næringsdrivende og som vil redusere en av de mest sentrale forbrukerrettighetene. Departementet er kjent med at mange europeiske forbrukermyndigheter og -representanter deler de bekymringene Forbrukertilsynet og Forbrukerrådet gjør gjeldende på dette punktet. Europaparlamentets Komité for det indre marked og forbrukerbeskyttelse (IMCO) ga, i en høring om direktivforslaget 3. september 2018, også klart uttrykk for at den ikke støtter forslagene til endringer i angreretten.

På den annen side er flertallet av de norske høringsinstansene som uttalte seg om disse endringsforslagene positive, og mener de kan bidra til en bedre balanse mellom næringsdrivendes og forbrukeres rettigheter og plikter (Advokatforeningen, Hovedorganisasjonen Virke, Direktesalgsforbundet, Markedsrådet/Forbrukerklageutvalget, Norges Bilbransjeforbund og Næringslivets Hovedorganisasjon).

Norske myndigheter legger vekt på at EU-kommisjonen på gjentatte forespørsler fra medlemsland og forbrukerorganisasjoner ikke har kunnet fremskaffe data som underbygger at det er et generelt problem for næringsdrivende at forbrukere misbruker angreretten ved å bruke varer kjøpt over nett og utenfor fast utsalgssted mer enn nødvendig for å prøve dem ut. I tillegg mener vi at forbrukere kan oppfatte den foreslåtte endringen som en svekkelse av forbrukervernet.

På denne bakgrunn går norske myndigheter mot de foreslåtte endringene i angreretten. I EØS EFTA-posisjonen oppfordres de europeiske lovgivende organene til å revurdere denne delen av direktivforslaget.

6) Norske myndigheter støtter forslaget om å utvide virkeområdet for forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83/EU), slik at det også skal gjelde for digitale tjenester der forbrukeren ikke betaler med penger.

En slik utvidelse vil innebære at forbrukere får krav på informasjon før avtaler om digitale tjenester inngås og angrerett på 14 dager for slike avtaler. Det vil også stilles enkelte formelle krav til avtalen. Disse endringene vil innebære at forbrukere får tilsvarende beskyttelse ved kontakter for digitale tjenester der forbrukerne må oppgi personopplysninger for å få tilgang til tjenestene, som for tilsvarende kontrakter der forbrukerne betaler et vederlag i penger.

Vi vil for ordens skyld påpeke at personopplysninger er definert på samme måte som i den nye personvernforordningen GDPR (forordning (EU) 2016/679 (se artikkel 2(1) første punkt i "omnibus-forslaget"). Det har også vært et formål for EU-kommisjonen å sikre at de nye reglene om digitale tjenester i forbrukerrettighetsdirektivet samsvarer med EU-kommisjonens forslag til nytt direktiv om digitalt innhold (COM(2015) 634). Definisjonen av "digital tjeneste" (se artikkel 2(1)(d) andre og tredje punkt i "omnibus-forslaget", som vil bli ny artikkel 2(17) og 2(18) i forbrukerrettighetsdirektivet).

Norske myndigheter er positive til at forbrukerbeskyttelsen under forbrukerrettighetsdirektivet utvides til også å omfatte digitale tjenester der forbrukeren ikke betaler et vederlag i penger. Det er også positivt at relevante direktiver blir best mulig samkjørt, slik at overlapp og fortolkningsproblemer lettere kan unngås. I dette tilfellet gjelder dette samspillet mellom den nye personvernforordningen GDPR, forslag til nytt direktiv om digitalt innhold og forbrukerrettighetsdirektivet. Dette standpunktet er inntatt i EØS EFTA-posisjonen.

Status
Moderniseringsdirektivet ble vedtatt 27. november 2019 og publisert 18. desember 2019, se https://eur-lex.europa.eu/legal-content/DA/TXT/?uri=uriserv:OJ.L_.2019.3...

Etter direktivets artikkel 7 må medlemsstatene vedta nasjonale regler som gjennomfører direktivets bestemmelser innen 27. november 2021, og reglene må tre i kraft innen 27. mai 2022.

Barne- og familiedepartementet vil i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet og Spesialutvalget for forbrukerspørsmål vurdere rettsakten. Dersom den anses EØS-relevant og akseptabel og innlemmes i EØS-avtalen vil forslag til gjennomføring av reglene i norsk rett bli sendt på høring.

Nøkkelinformasjon

Norge



norge-flagg
Ansvarlig departement
Barne- og familiedepartementet
Informasjon fra departementet
Høring
Høring publisert
12.06.2018
Høringsfrist
17.08.2018
Annen informasjon